De Grønne ønsker en miljørevolusjon, men ikke i gatene

Foto: Franco Folini

Et demokratisk grønt skifte kan skape en revolusjon i norsk klimapolitikk – uten noen revolusjon i gatene.

Anders Skyrud Danielsen
Om Anders Skyrud Danielsen (1 artikler)
Anders Skyrud Danielsen fra Nannestad er generalsekretær i Grønn Ungdom, ungdomspartiet til Miljøpartiet De Grønne. Han er aktiv på flere nivåer i MDG og har verv i Bydel Gamle Oslo for partiet, i tillegg til å studere statsvitenskap.

Ragnhild Freng Dahle er en av Norges absolutt mest spennende, unge miljøtenkere. Det beviser hun gjennom en tankevekkende artikkel her på Radikal Portal, om Naomi Kleins nye bok, i et norsk perspektiv. Kleins ideer er interessante, og vi i Miljøpartiet De Grønne ønsker velkommen en debatt om disse ideene. Samtidig er ikke Kleins bok en oppskrift miljøbevegelsen bør følge til punkt og prikke, verken politisk eller strategisk.

En internasjonal, grønn bevegelse
De grønne partiene etablerer seg i stadig flere land. Med få unntak opplever de vekst. Den grønne partifamilien er en av flere som har sprunget ut av postmaterielle verdikonflikter – som solidaritet versus restriksjon i innvandringsdebatten, og vekst versus vern i miljøspørsmål, men deres hovedsaker er ikke hvorvidt den norske sosialdemokratiske velferdsstaten bør tilby litt flere eller litt færre velferdsgoder.

Dahle har fått med seg at De Grønne har valgt blokkuavhengigheten som sin strategi. Likevel gjør hun en logisk feil når hun slutter fra dette at vi ignorerer ”den globale høyreblokkens dominans”. De Grønnes blokkuavhengighet er nettopp et uttrykk for at vi mener at det må tenkes nytt i den økonomiske politikken, både nasjonalt og internasjonalt. Det eksisterer mer enn to valg.

Les også: Optimisme i et annerledes parti

Ønsker å refomere økonomien
Ved å foreslå en storsatsning på grønn utvikling, støtte til finansskatt og utvikling av lokalt og desentralisert næringsliv, ønsker MDG reformere det økonomiske systemet. Et eksempel på slik pragmatisk politikk i praksis er den grønne presidentkandidaten i Frankrike, Eva Joly. Hun har i årevis jobbet utrettelig mot korrupsjon og bekjempet utnyttelse av de fattige. I den europeiske politikken fant hun fram til de grønne partiene. I den grønne partigruppa i EU-parlamentet har både hun og den svenske miljøpartisten Isabella Lövin bidratt til å forbedre den urettferdige, ulovlige og svært miljøfiendtlige fiskeripolitikken til EU. Slike resultater hadde nok aldri sett dagens lys, om Kleins bok var de grønne politikernes strategiske rettesnor.

Venstreradikalere må legge om
Gjennom realpolitisk orientert samarbeid har de grønne partiene i Europa vært et positivt og handlekraftig innslag i partifloraen. Et av de sterkeste forhandlingskortene til de grønne partiene er mobiliteten i nettopp den blokkuavhengigheten Dahle kritiserer.

Det er ikke godt å vite hva Dahle ønsker seg som et alternativ til denne, men hun nevner Kleins visjon om en massiv folkelig mobilisering. Mye kan man si om De Grønne, men at partiet mobiliserer miljøvelgere er det vel liten tvil om. Det er vanskelig å se for seg denne veksten i oppslutning om partiet var tuftet på rent venstreradikalt tankegods. Kanskje er det venstreradikalerne som må legge fra seg sine mindre populære tanker og slå seg sammen med den massemobiliseringen som skjer nå? Som Klein helt riktig påpeker, følger det rettferdige samfunn og gode fellesskap av den grønne politikken.

Kompromissløs klima- og miljøpolitikk
I så fall er det bak-fram å starte med å kjempe for bieffektene mens man kritiserer dem som kjemper for det viktigste og mest prekære kravet: et klimavennlig samfunn i økologisk balanse. Det er nettopp ved å ta plass ved forhandlingsbordet, gjennom dialog, og ved å være troverdige alternativer, at europeiske grønne partier nå begynner å se resultater. Det grønne partiet i Tyskland var avgjørende i beslutningen om et energiskifte, og det er gjennom å søke samarbeid i regjering det svenske grønne partiet får gjennomslag for ambisiøs klimafinansiering for å nevne noen eksempler.

De grønne partiene har valgt å ankomme forhandlingsbordet med åpent sinn, men med kompromissløs klima- og miljøpolitikk. Denne strategien har vist seg å virke. At behovet for denne typen strategi er alarmerende når norske utslipp fortsetter å stige, burde være helt unødvendig å påpeke. Norske CO2-utslipp har økt med 30 prosent siden 1990. Sverige og Danmark har kuttet sine med omtrent 20 prosent hver i samme periode. Vi trenger åpenbart ikke mer av de samme strategiene, heller ikke i den grønne ytterkanten av politikken.

Les også: Ja takk til en menneskerettslig klimapolitikk fra de mørkeblå

Ikke et røverkapitalistisk samfunn
Under debatten Dahle referer til på Litteraturhuset, ble MDG også utfordret på sin systemkritikk. Mange mener det er hyklersk å være vekstkritiske uten å være uttalte antikapitalister.

Men er vår vekstkritikk synonym med venstresidas? Svaret på dette er både ja og nei. Ja, fordi vi raskt ønsker å gjøre gradvise, men dyptgripende endringer. Disse skal ta oss fra rovdrift på livsgrunnlaget til bærekraftig ressursutnyttelse. Nei, fordi vi ikke ønsker å forkaste det vi anser som godt ved dagens samfunn og risikere alt på noe vi ikke kjenner. Som Klein helt riktig påpeker, er de skandinaviske landene allerede framme ved en fornuftig forvaltning av felles ressurser. Vi har også fungerende og lite korrupte politiske systemer. I Norge er det ikke fundamental endring av systemet som må til, men en fundamental endring av prioriteringene vi gjør innad i systemet. Ikke revolusjon, men et skifte innenfor gjeldende rammer. Norge har for dårlig kontroll på deler av økonomien, særlig oljeindustrien vår. Men vi er ikke noe røverkapitalistisk samfunn som trenger fundamental endring. Naomi Kleins analyse passer her bedre for land som USA, Canada og Storbritannia, der myndighetene står mye svakere overfor forurensere, og nye politiske partier har liten sjanse til parlamentarisk gjennombrudd.

En ny maktfordeling trengs
Demokrati sett gjennom grønne briller handler om mer enn muligheten til å legge en seddel i valgurna. Det handler også om maktfordeling: At økonomien er fordelt på ideell, privat og offentlig sektor. En blanding av disse sektorene, fordeling på unge og eldre, minoritet og majoritet, gjør samfunnet vårt mangfoldig og robust, og mer demokratisk.

En av veiene til å gjøre både næringsliv og offentlige sektor grønnere, kan være såkalt “trippel bunnlinje”, der man har klart å sette tall på sosiale og økologiske verdier. Dette gjør at man kan bedre seg hele tiden. MDG ønsker forsøk med dette, men det betyr ikke at vi tror oppgaven er løst eller at vi har hele svaret. Heller ikke betyr det at “økonomiske verdier kan trumfe økologi og samfunnsmessige verdier” som Dahle skriver. Den som tror MDG ikke ønsker klare rammer, også forbud, mot utålelig utbytte av mennesker og natur, kan ikke ha lest MDGs arbeidsprogram. Det er heller ikke, som Dahle skriver, å “sette en prislapp på menneskeskjebner”. Det er slett ikke sikkert at slik tallfesting bør skje med kroner og øre.

Dahle skriver at et grønt næringsliv ikke vil oppnå nok i tide. Hun har rett i at et grønt næringsliv ikke kan være den eneste løsninga, men det er en helt nødvendig del av økonomien og klimaløsninga. Det som overhodet ikke er mulig å oppnå i tide, er å mobilisere selv et knappest mulig flertall på ideen om å ”avskaffe” dagens system. Det er vanskelig å skjønne hvordan veien til en planøkonomisk styring av økonomien kan være kortere enn veien til et reelt grønt næringsliv innenfor økologisk bærekraftige rammer.

Les også: Klimakamp på arbeidsplassen

En annen konklusjon
Kanskje vi har startet denne debatten i feil ende? Jeg er nemlig helt enig i Dahles premiss. Dagens system er ikke forenelig med verken økologisk eller sosial bærekraft. Det er åpenbart sant, all den tid klimautslippene øker raskere enn noensinne, og de eneste tilfellene av global reduksjon i utslipp har kommet når systemet vårt er i “krise”. I 2008, under finanskrisa, var selv Kristin Halvorsen ute med “gullkortet” til bankene, og ba oss om å “kjøpe så det svir”. Men konklusjonen vi kan trekke av denne erkjennelsen, er ikke at vi må stanse vårt samarbeid med industriromantiserende forurensere eller dresskledde bedriftseiere. Klimaendringer er ikke ny ammunisjon til soldatene i gamle skyttergraver, det er en helt ny hær med problemer som bør få skyttergravskrigerne til å finne sammen om felles løsninger. I en norsk sammenheng betyr det å benytte seg av dette systemet for å skaffe et grønt gjennombrudd. For de grønne er et av de viktigste svarene å farge Norges folkevalgte forsamlinger grønnere, fra kommunestyret til Stortinget, til internasjonale arenaer der flere grønne partier finner sammen. Et demokratisk grønt skifte kan skape en revolusjon i norsk klimapolitikk – uten noen revolusjon i gatene.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

4 kommentarer på De Grønne ønsker en miljørevolusjon, men ikke i gatene

  1. Ekte ariere liker ikke miljøødeleggelser og vi respekterer dyrs rettigheter og egenverd. I matproduksjonen liker vi å jobbe hardt med kroppen heller enn å ta snarveier med gift som kan skade både oss selv og naturen. Israel, derimot, kan tjene som eksempel på alt som er galt når det gjelder miljøødeleggelser. Fordi man fra barneoppdragelsen har lært at man er utvalgt av Gud så har man manglende respekt for naturen og alle andre mennesker. Derfor er alt grunnvannet i Israel forurenset av sprøytemidler, og derfor ødelegger jødene oliventrærne til palestinerne som har stått der i 150 år eller mer. Internasjonal storkapital og agrobusiness er like ille når det kommer til å skade miljøet og naturen. Det vi trenger er lokale folkefellesskap mot galskapen. Fuck globalisme.

  2. Problemet til Danielsen (og MDG i den grad partiet er samstemte her), er at han ikke har skjønt måten det kapitalistiske systemet fungerer på. Når private eiere driver produksjon investerer de en sum av sin kapital, med det formål å få ut profitt. Denne profitten må dermed reinvesteres noe som gir økt produksjon, og dermed økt forbruk av ikke-fornybare ressurser, økte klimagassutslipp etc.

    Dersom MDG har et mål om en økonomi og et samfunn som opererer etter andre prinsipper enn dette, er det fint, men da har vi ikke lenger et kapitalistisk samfunn. Da er dere revolusjonære. Støtte til slike saker finner vi ikke på høyresida. Jeg opplever at partiet driver ikke så rent lite dobbeltkommunikasjon her. (Eventuelt er genuint forvirret.)

  3. skjønner ennå mindre av hva de grønne egenlig vil etter å ha lest dette. De ønsker «lokalt og desentralisert næringsliv.» Men dette er jo bare en idé så lenge man ikke vil gjøre noe med eier/maktforhold. Har ikke de grønne fått med seg at de multinasjonale selskapene blir større og større og at mankten sentraliseres pga det systemet vi har i dag? De ønsker å «reformere det økonomiske systemet,» men dette skal visst gjøres ved at grønne politikere lanserer gode ideer og de med makt gir det fra seg frivillig selv om det går mot deres interesser. Det viktigste for de grønne er gode ideer, ikke å få noe gjennomført. Derfor er det så viktig å være «nøytrale»

  4. AvatarMathias Bismo // 2014-12-12 kl 11:56 //

    Blokkuavhengighet er en innholdsløs frase så lenge man ikke sier noe om hva man mener om det i praktisk politikk. Da Die Grünen oppsto i Vest-Tyskland besto blokkuavhengigheten i en avvisning av de etablerte partiene og oppbygging av et eget alternativ. I dag, derimot, består den i et ønske, eller utopi, vil mange kanskje si, om å samarbeide med det eller de partiene som gir dem flest innrømmelser. Dette innlegget tyder på at det er denne blokkuavhengigheten som MDG har overtatt. I Norge har vi et annet ord for dette – sentrumsparti.

    Forfatteren nevner den tyske energiomleggingen. Så langt har man ikke sett noen utslippsnedgang i kjølvannet av dette. Det man derimot har sett, er at strømmen er i ferd med å bli et luksusgode. Ordningene finansieres ikke av skattepenger eller ved hjelp av strengere reguleringer for kraftindustrien. Den betales av strømbrukeren, og finansieres dermed i realiteten gjennom en flat avgift. Antall tyskere som har fått strømmen frakoblet har vokst dramatisk de senere årene. Og som ikke det var nok, ordningene er først og fremst rettet inn på å belønne industrien og dem som har mest. For eksempel er det ordninger for å få folk til å sette opp solcellepanel i tilknytning til boligen. Én ting er selvsagt at dette gir prioritet til dem som har enebolig kontra dem som bor i blokk – selv om du også kan bygge solcellepaneler på taket av blokka er innsparingen for den enkelte mindre rett og slett fordi hver enkelt har et mindre areal som er «sitt». Men vel så viktig er det at bare halvparten av tyskerne eier sin egen bolig, og den halvdelen som ikke gjør det, kan selvsagt ikke benytte seg av denne muligheten – dermed blir det de som finansierer villaeiernes energisparingstiltak og tilhørende pengeinnsparinger.

    Det er klart at dette er en strategi som det er vanskelig å få oppslutning om. Eller, rettere sagt, kraftprodusenter, både selskaper og de som har anledning til å bygge egne solcellepaneler, jubler selvsagt. Men de som må betale for dette, jubler neppe. Når man likevel legger en slik strategi til grunn, er det derfor heller ikke overraskende at man inntar en elitistisk holdning til politikken, slik forfatteren gjør her. Det er ikke folk som skal gjennomføre miljørevolusjonen, det er politikerne som skal gjøre det for dem.

    Samtidig gjør denne sentrumsrollen at man transformeres som parti. Politikkens vesen handler i stor grad om kompromisser og forhandlinger, men det gjør også at man fort blir blind. I spørsmål om krig og fred har for eksempel Die Grünen gått fra å være et fredsparti, for nedrustning og mot NATO, til å bli de kanskje fremste haukene i tysk politikk. Det var den grønne utenriksministeren Joseph Fischer som sto i spissen for det tyske engasjementet i Jugoslavia og Afghanistan, de første tyske utenlandsoperasjonene siden 1945, og da Merkel bestemte at Tyskland ikke skulle være med på å bombe Libya i 2011, var noen av hennes fremste kritikere, altså de som krevde tysk deltakelse, nevnte Fischer, sammen med andre grønne koryfeer som Daniel Cohn-Bendit og Tom Koenigs. Ikke bare fulgte man med på den utenrikspolitiske konsensusen – Fischer slo allerede ved sin tiltredelse fast at grønn deltakelse i regjering ikke ville bety noen endring i utenrikspolitikken – man har gjort det til en del av sitt eget program. Dette ser man ikke bare i utenrikspolitikken heller. Die Grünen har for eksempel null kritikk av privatisering av jernbane og annen offentlig virksomhet, og da Wikileaks avslørte amerikansk overvåkning av tyske politikere, var svaret fra daværende talsperson Cem Ödzemir at det at dette ble offentliggjort var en trussel mot demokratiet. Overvåkningen i seg selv, derimot, var tydeligvis ikke det.

    Nå skal selvsagt ikke MDG måtte stå til ansvar for det Die Grünen gjør, selv om det er symptomatisk at de trekker dem frem som et forbilde. Men mer generelt så fører en sentrumsposisjon fort til at man kan godta veldig mye. Politikk og politisk samarbeid kan ikke begrenses til ett saksfelt, man må gi og ta. Og er man et enkeltsaksparti, så blir dette enda mer åpenbart. Kristelig folkeparti hadde opprinnelig et svært begrenset partiprogram, der det å sikre kristendommens posisjon i samfunnet var det viktigste. Dette, skulle det vise seg, kunne de best få til gjennom samarbeid med de borgerlige, og dermed ble de et borgerlig parti. Grønne partier, piratpartier, kvinnepartier og hva det nå skulle være, står overfor nøyaktig det samme. I land der grønne partier har kommet i posisjon har dette skjedd, og når jeg leser denne artikkelen blir jeg mer overbevist om at det samme er i ferd med å skje her. Og det er synd – det Norge virkelig kunne trengt var et radikalt og blokkuavhengig parti, ikke et pragmatisk sentrumsparti.

Kommentarfeltet er lukket.