Den udemokratiske ulikheten

Ulikhetene gjør at innbyggernes mulighet til å påvirke eget liv og samfunnet rundt seg i stor grad beror på hvilken klasse de er født inn i. Det er dypt urettferdig og udemokratisk.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (149 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Norge er et klassesamfunn preget av sosial og økonomisk ulikhet. Klassen man er født inn i bestemmer hvilke muligheter man har i livet hva gjelder jobb, økonomi, utdanning og i hvilken grad man kan påvirke egen hverdag og samfunnet man er en del av. Klasseskiller betyr mye mer enn enn at noen er rikere enn andre. Det betyr mer enn størrelsen på boligen din, bydelen du bor i eller hvilken jobb du har.

Et av de viktigste aspektene ved klasse, som dessverre tar liten plass i offentlig debatt, er makt. Makta til å bestemme over eget liv. Makta til å bestemme over andres liv. Muligheten til å bestemme over egen og andres arbeidshverdag.

Penger og klasse
Økonomisk velstand eller fravær av dette er sannsynligvis det første de fleste tenker på når de hører klassebegrepet. Det er også den viktigste enkeltfaktoren når personer skal plasseres i den ene eller den andre samfunnsklassen. I tillegg til materiell velstand gir pengene trygghet. Med en god inntekt trenger man i mindre grad bekymre seg over uforutsette utgifter og når disse kommer blir konsekvensene små. Er man fattig må man hele tiden ha i bakhodet at bilen en dag plutselig må til reparasjon eller vaskemaskinen må erstattes.

I tillegg ser en at arbeiderklassens jobber er stadig mer usikre. Flere går på tidsbegrensede kontrakter, i vikariater, i deltidsstillinger eller får jobbene sine fra bemanningsbyråer. Dette øker naturligvis usikkerheten og bidrar til kronisk stress og andre psykiske lidelser. Fattige folk planlegger dårligere fordi de har dårligere forutsetninger for å planlegge. Slik fanges de i en ond sirkel og dette er naturligvis noe som smitter over på barna.

Stresset og de økonomiske bekymringene reduserer faktisk de kognitive evnene. Det vil naturligvis også gå ut over deres muligheter og ressurser til å drive meningsfylt politisk arbeid for å fremme sine egne og sin klasses interesser. Denne skeivheten blir enda større når en tar hensyn til at den økonomiske overklassen kan kjøpe seg makt og innflytelse gjennom tenketanker, lobbyvirksomhet og politiske partier i tillegg til at kapitalister ofte har det privilegiet at de pleier en usedvanlig tett kontakt med politikere.

Eliter og sosial mobilitet
Makt er også en svært viktig klassefaktor. I tillegg til evnen til å styre over eget liv gir penger makt gjennom eierskap av arbeidsplasser og dermed kontroll over andres liv og arbeidshverdag. Makt kan imidlertid også utøves gjennom politikk, høye stillinger i næringslivet, lederstillinger i det offentlige eller i kultur- og medieinstitusjoner.

På tross av at Norge er et egalitært samfunn med høy sosial mobilitet viser forskningen at rekrutteringen til elitene – være seg økonomisk, kulturell eller politisk – bærer sterkt preg av arv (les f.eks. Elite og klasse i et egalitært samfunn, 2014). De som styrer samfunnet er i stor grad barn av de som styrte samfunnet.

Dette er spesielt alvorlig når man tar i betraktning at rikfolk er de som isolerer seg klart mest hva gjelder bosetting og sosial omgang. De mektigste i landet vet altså lite om menneskene de styrer over.

Kapitalen konsentreres stadig mer og arv blir en viktigere faktor. Når man i tillegg vet at overklassene og øvre middelklasser er sterkt overrepresenterte hva gjelder rekruttering til politiske toppstillinger begynner vi å se konturer av et samfunn hvor noen er født til å styre andre.

Utdanning og makt
I større grad blir styre og stell dominert av folk med høyere utdanning. Da snakker vi ikke bare om administrative stillinger, men også folkevalgte politikere og ansatte i politiske partier, tenketanker og lignende. Denne profesjonaliseringa av politikken er med på å underbygge eksisterende klasseskiller og overfører enda mer makt fra arbeiderklassen til middeklassen og oppover. Også hvem som tar høyere utdanning går i stor grad i arv.

Det bør ikke være kontroversielt å si at når representanter for middelklassen og overklassen skal sette seg ned for å lage politikk, så kommer de i stor grad fram til avgjørelser som er til fordel for deres egne klasser. De snakker også et språk som tiltaler sine egne og store deler av arbeiderklassen føler at politikken ikke er for dem og deres deltakelse er derfor lav. Dette bidrar naturligvis til enda mindre innflytelse og nok en gang havner de som er nederst på rangstigen i en ond sirkel.

Arbeid og klasse
På generell basis kan en si at arbeidsplassene kanskje er de mest udemokratiske institusjonene vi har i landet og i verden generelt. Unntak finnes, men oftest fungerer de som diktaturer hvor du kommer på jobb med klare ordre om hva du skal gjøre. Etter å ha gjort som man har fått beskjed om i åtte timer kan man reise hjem og på ny bestemme over sin egen tilværelse. Dette er hverdagen til en vanlig arbeider, men andre er heldige og har en reell innflytelse over hvordan de utfører jobben sin. Andre er enda mer priviligerte og kan diktere arbeidsdagen til arbeiderne under seg.

Skillet mellom de som bestemmer og de som blir bestemt over er ikke demokratisk fundert. Det er en type makt som i enda større grad enn i partipolitikken baserer seg på å albue seg fram, smiger og personlige relasjoner. En av de viktigste årsakene til mistrivsel og til og med sykefravær er sjefen. På tross av dette har de fleste liten eller ingen innflytelse over hvem som gir ordre fem dager i uka. De som havner i gruppa hvor de bestemmer over seg selv uten å bestemme over andre er vanligvis høyere utdannede.

Urettferdig og udemokratisk
Er man uheldig fødes en inn i et hjem av konstant stress og bekymring for hvordan de neste dagene, ukene eller månedene kommer til å se ut grunnet pengeproblemer. Mange befinner seg i en slik situasjon i Norge i dag på tross av ens foreldre jobber og sliter som best råd er. Dette går ofte ut over omsorgen disse kan gi for barna sine, hvor godt de følge dem opp i skolearbeidet, fritidsaktiviteter og annet. Slik minskes sjansen for høyere utdanning og en klassereise til de mer priviligerte samfunnslag. Overkommer man de medfødte hindre og oppnår en universitetsgrad vet man likevel at sjansen for å nå toppen er mindre enn de som er født inn i et velmøblert hjem, selv om karakterene skulle være de samme.

Skulle en følge den vanlige stien, i sine foreldres fotspor, vil man sannsynligvis være prisgitt en overordnet som kommer fra en mer priviligert sosial bakgrunn. Man vil måtte velge mellom politikere som i all hovedsak kommer fra en annen bakgrunn og aldri har stått i en vanlig jobb. Kanskje har man havnet i en bransje som beror på innleid arbeidskraft og dermed blir den økonomiske sikkerheten lav i tillegg til at lønna ikke er mye å skryte av. Har man havnet skikkelig i ulykka sliter en med helsa og blir ufør, en tilstand som er langt mer vanlig blant folk født inn i de lavere klasser. Da konsolideres de økonomiske problemene i tillegg til at man blir offer for noe som ligner organisert mobbing fra politikere og media. Veien tilbake til arbeidslivet fra en slik situasjon er tung og ofte nærmest umulig.

Sett under ett gjør dette at innbyggernes mulighet til å påvirke eget liv og samfunnet rundt seg i stor grad beror på hvilken klasse de er født inn i. Det dypt urettferdig og udemokratisk.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.