Støre, Holm og MDG: kapitalisme redder ikke klima

Foto: Takver

Norge må slutte å pushe oljedop eller late som gass er løsningen. Vis oss heller en respekt for klodens tålegrense.

Ragnhild Freng Dale
Om Ragnhild Freng Dale (5 artikler)
Ragnhild Freng Dale er PhD-stipendiat i sosialantropologi ved University of Cambridge, og arbeider ellers med scenekunst. Hun brenner for klima, kunst og kultur, og er redaksjonsmedlem i Tidsskriftet Røyst.

Midt blant klimarapporter med krympende handlingsrom og et stadig minskende karbonbudsjett, er boka This Changes Everything av Naomi Klein noe av det mest realitetsorienterte, skremmende, og oppløftende jeg har lest på lenge. Boken knytter uten filter roten av klimaproblemet og handlingslammelsen til kapitalismens vekstparadigme (mer, større, høyere, rikere), men den går også til noe som stikker mye dypere.

Gjennom bokens sider vises det tydelig hvordan den økologiske krisen vi står oppi kommer av en grunnleggende mangel på respekt for verden. I likhet med oss mennesker og andre levende vesener, har kloden tålegrenser som ikke kan overskrides uten alvorlige konsekvenser.

LES OGSÅ: Grønn kapitalisme? Økonomiske realiteter og miljøspørsmålet

Et spørsmål om jordklodens tålegrense
Det er nettopp kapitalismens profittjag og politikkens aksept av en markedsdrevet ideologi som er kjernen i de to globale krisene vi har foran oss: den økologiske, og den økonomiske – og de to henger tett sammen. All den tid vi er villig til å sette jordklodens tålegrenser til side for bunnlinjens skyld, er dette systemet på direkte kollisjonskurs med både velferd og en trygg fremtid.

Så hvorfor er det ingen som tar tegningen her hjemme? Dette er ikke USA eller Canada, der anklager om sosialismekonspirasjoner kommer bare man nevner ordet regjering – men med Rødt som hederlig unntak, virker det som om de fleste både røde og grønne forkjemperne er mest opptatt av å fortelle at Klein ikke egentlig ønsker å avskaffe kapitalismen, hun bare ønsker litt mer sosialdemokrati.

LES OGSÅ: Den naive nullveksten

Ignorerer Norges synder
Ta Jonas Gahr Støre, som toner ned kapitalismekritikken og fremhever at Kleins definisjon av klimaendringene som et kollektivt problem er skrevet fra et nord-amerikansk perspektiv. Han ser ut til å mene at reguleringene hun tar til orde for kan ordnes innenfor norsk demokrati. Hvorfor stiger da utslippene i Norge, samtidig som vi eksporterer klodens dop til andre land under påskudd av å være engler med silkehansker? Norge fremstår som et særdeles dårlig eksempel i global sammenheng, med en formue bygget på det som ødelegger kloden, statseide Statoil i tjæresand og giganten Yara involvert i alvorlige svindelsaker i internasjonalt jordbruk. Når Klein snakker om Skandinavia i boken, får ikke Norge særlig mye ros.

Underkommuniserer kapitalens svikt
Marius Holm i Zero hevdet nylig at bare vi går fra karbon til kapital som hovedressurs, så vil alle solcellepanelene og den rene energien nærmest sprette opp av seg selv. Hele Zerokonferansen er en lang historie om hvor lykkelige vi skal vokse oss bare vi bytter til et grønt fortegn på økonomien. Det skal sies at det er mye bra i markedsutviklingen som skjer nå, og Holm har rett i at kapital er en viktig faktor for å investere i og utvikle fornybar energi – men det blir naivt å ignorere ødeleggelsene som følger av vekst i biodiesel, og mineralene som trengs i alt fra solcellepaneler til batteridrevne ferger. Slikt underkommuniseres i troen på at kapitalen og ”ansvarlige” markedsaktører alene kan redde oss. Skal vi virkelig få fart på fornybarutviklingen på en ansvarlig måte, så må vi også bytte innstilling til hva, for hvem, og hvorfor vi produserer, utvinner og utbytter naturen, og sette dens tålegrense, ikke bare reduksjon av Co2, først.

Overser høyreblokkens dominans
Også Miljøpartiet de Grønne, som en skulle tro ville omfavne denne boken som miljøbevegelsens gave fra gudene, er forbausende stille. Ifølge Anders Skyrud Danielsen, under Naomi Klein-debatten på Kulturhuset 6. november, står ideologi bare ”til en viss grad” i veien for å redde klima. Det han refererer til her er høyre-venstreorienteringen i politikken, ikke den globale, høyreorienterte kapitalismen Naomi Klein angriper i boken sin. Jeg er usikker på om MDG mener vi allerede har mekanismene i Norge til å ta grep for at markedet skal ta ansvar, men når partiet forsøker å avfeie blokkpolitikkens realitet samtidig som de ignorerer høyreblokkens dominans på verdensbasis, blir det noe lettvint. En systemendring, slik Klein tar til orde for, er full av venstresidegrep, og det burde ikke skremme et parti som ønsker å sette bærekraft først at dette oppstår ved felles og ansvarlig forvaltning – og ikke minst fordeling – av godene.

For selv om utviklingen fra den industrielle revolusjon har gitt oss mye bra og bedret levestandarden i den heldige (nordlige) delen av verden, så kommer den med en høy pris både for de som ikke kommer så heldig ut av det som oss, og for fremtidige generasjoner. Et system fundert på det Naomi Klein kaller ”extractivism” – utvinning- og utnyttelsessamfunnet – og illusjonen om at det alltid er nye ressurser å utnytte, er i ferd med å sage over greinen vi sitter på, eller rett og slett fjerne grunnen under føttene våre i iveren etter mer energi den kan sende opp i atmosfæren.

Monstrøse regnestykker
Dette er noe MDG ikke tar fullt innover seg – for selv om det er et av få partier som tar til orde for stans i oljeletingen, så er ikke oppgjøret deres med vekstideologien et fullstendig nok oppgjør med et system som krever stadig mer forbruk. MDGs idé om at vi kan ta ut økt velstand i økt fritid, er vel og bra, men det er ingen garanti for at hele Norge, eller verden for den del, lykkelig vil bruke mer tid på lekeplassen og alltid legge ferieturen til norsk fjellheim fremfor et fly til sydligere strøk eller over til New York. Det er ikke nok å forbruke smartere eller bedre, vi må legge om selve strukturene.

MDG tar for eksempel i sitt arbeidsprogram til orde for forsøksordninger med bokføring av økologiske og sosiale verdier, noe Klein hevder er den største trusselen mange grønne grupper påfører sitt eget arbeid. Det skaper en mulighet for at økonomiske verdier kan trumfe økologi og samfunnsmessige verdier, som vi må insistere på at er ukrenkelige, og ikke putte disse inn i regneformler der de kan prioriteres bort.

Slik Klein skriver, er slike regnestykker moralske monstrøsiteter: ”since they imply there is an acceptable price for allowing entire countries to disappear, for leaving untold millions to die on parched land, for depriving today’s children of their right to live in a world teeming with the wonders and beauty of creation”. Eller sagt på norsk: forsøket på å sette en prislapp på menneskeskjebner fører til at de nedgraderes fra ukrenkelig og uerstattelig til noe som kan være gjenstand for vurdering. Det er en farlig vei å gå ned, men en både miljøorganisasjoner og sosialdemokratiet har tatt både nå og tidligere.

Et lønnsomhets-Monopol
Uten et oppgjør med dette når ikke verken MDG, SV, Ap eller andre som ikke tør å sette noen av miljøsakene over slike regnestykker, målet om virkelig å sette økologisk og sosial bærekraft foran økonomi. Når Solberg snakker om at det er billigere å redde flyktninger i Syria enn å ta dem i mot i Norge, er det akkurat den samme logikken i bunn som når miljøbevegelsen og småpartiene forsøker å messe om at skogen yter oss ”tjenester”, eller at klimatilpasning nå er billigere enn katastrofeopprydning i fremtiden, eller ved å snakke om samfunnsøkonomi i et langtidsperspektiv. Når folk, elver og fisk forstås som brikker i et lønnsomhets-Monopol, da har vi allerede tapt dem.

Mer kapitalismekritikk
Kleins kapitalismekritikk er ikke noe festskrift for marxismen eller for sosialistisk-autoritære regimer. Marx nevnes bare én gang, og løsningen er langt fra et opplyst enevelde à la Jørgen Randers som vil kreve kutt i antall barn, tilbakestilt tid eller forby bevegelse utenfor en tre-kilometers omkrets. Like fullt er det en bok som løfter frem mange av venstresidens fanesaker. Den er full av verdispørsmål, og dreier seg i aller høyeste grad om ideologi: om rettferdighet, jevn fordeling, solidaritet på tvers av geografi, klasse og generasjoner; folk foran profitt, lokaldemokrati og åpenhet fremfor lukkede konkurranser og konferanserom.

Norge, en rovkapitalist
Boken gir oss dermed muligheten til å ta opp flere ubehagelige sannheter samtidig, og det er gjerne derfor den er sen om å slå an i det rike nord. Det kan virke som vi fremdeles ikke har tatt helt inn over oss at velferdsstaten før eller siden vil bukke under for en globalt pressmarked, og at vi stadig fornekter hvordan lille sosialdemokratiske Norge er rovkapitalister på internasjonal arena. Vi lukker øynene for at den samme ideologien som øker oljeformuen vår, også driver frem innføringen av en rekke av de tiltakene som truer sosialdemokratiet på hjemmebane. Økende anbudsutsettelse, kostnadskutt, privatisering og profittjag truer velferd, arbeiderrettigheter og sikkerhetsmarginer til et bristepunkt som undergraver det samfunnet tidligere generasjoner med arbeidere har kjempet for.

Vi trenger fornybar energi
Det truer også vårt felles livsgrunnlag: fisk, vann og matjord passer dårlig sammen med gruveslam, olje og kjøpesentre. Når sameksistens ikke er mulig, er det å velge kortsiktig profitt først et reelt, ideologisk verdivalg på vekstideologiens premisser. Det må vi tørre å ta på alvor.

For hvis vi ikke konfronterer hvordan kapitalismens vekstparadigme har fått oss til å sette prislapp på alt fra vassdrag til menneskeverd, så unngår vi å spørre hvorfor vi har funnet opp ord som ”økosystemtjenester”, ”humankapital” og ”menneskelige ressurser”. Slike begreper er som nevnt nyttige i et samfunnsøkonomisk perspektiv, men reduserer samtidig natur og mennesker til abstrakte tjenesteytere som kan utnyttes fordi de ikke har ansikt eller personlighet. Setter vi vår lit til prisregulering og kortsiktig økonomisk lønnsomhet alene, ofrer vi både integritet og livets ukrenkelige verdi i håpet om en slags ”beste-av-det-verste”-handel der folk flest er taperne i lengden. Verdens fattige trenger verken kull, olje, eller gass, men rask og effektiv installasjon av desentral og fornybar energi.

Fossillobbyens makt
Så hva er det som stanser oss? Det er ikke pengene det står på, men det at systemet som setter målbare verdier over livsgrunnlag. Det største hinderet er ifølge Klein, fossillobbyen. Utbygging av ren og fornybar energi truer store aktørers monopol på energiutvinning og distribusjon, og disse jobber derfor aktivt mot denne utviklingen, i alt fra media til regjeringskorridorer. Boken har flere eksempler på hvordan de arbeider, men den siste rapporten fra det internasjonale energibyrået (IEA) burde være bevis nok på hvor godt de lykkes. World Energy Outlook 2014 spår at størsteparten av det fremtidige energimarkedet tilhører fossil energi, samtidig som den overser utviklingen i solcellemarkedet. For verdens beslutningstakere, og for oss som folk, er den en farlig venn å lytte til – for referansescanariet deres mer enn sprenger karbonbudsjettet vårt innenfor vår levetid. En slik utvikling er ikke bare ambisjonsløs, men en direkte trussel mot vår fremtidige eksistens. Så hvorfor tar ikke politikken grep? Og hva er alternativet, hvis markedet ikke tar oss dit vi skal?

Kraften i et nei
Naomi Kleins bok er først og fremst en hyllest til kraften i det å si nei!, klart, tydelig og uten rom for kompromiss. Å si nei til petroleumsselskapene, gruveselskapene og de som vil fortsette å utvinne kull for profitt, samtidig som de tar til orde for geoengineering for å bøte på problemene. Slike aktører må ses som ekstremister, mener Klein, og ikke som representanter for realpolitikken. Her har divestment-bevegelsen i USA, og senere i Europa, spilt en viktig rolle, og vi kan lære enda mer av å lytte til urfolksgrupper over hele verden, som tar til orde for å beskytte landområder de har brukt i årtusener. De nekter å la sin livsverden rives opp med jorden og vil integreres i den moderne verden på andre premisser enn vekstkapitalismens logikk. De vet at naturen vi lever i ikke er til salgs, at menneskers rett til rent vann, ren mat og ren energi er ukrenkelige, og at ethvert forsøk på å sette bunnlinja foran økologisk og sosial bærekraft er moralsk forkastelig.

Profitten må tøyles
Når grupper som står samlet mot makta til multinasjonale selskaper ytrer seg, skal vi lytte. Vi skal slutte oss til deres rekker. I Norge, hvor all petroleumsproduksjon foregår på oljeplattformer langt fra land, er det lett å glemme at bakgården ikke bare er et symbolsk eller estetisk anliggende, men ofte handler om at vannreservoarer, jordbruksareal, og folkehelse står på spill. Hvis vi konfronterer ekstraktivisme-logikken og setter rent vann foran skitten energi, sier det seg selv at alt fra Statoil, BP og Exxonmobil til Rio Tinto, Peabody Energy og alle deres større og mindre søsken blant de multinasjonale selskapene enten må rette seg etter nye retningslinjer, eller tvinges i kne av lovgivning og folkemakt. Men må det mer en kapitalinvesteringskraft eller markedsreguleringer til; skal vi produsere nok til alle på en økologisk forsvarlig måte, er det andre ideer enn profitten som må komme først.

Voksende motstandskraft
Det er også grunnen til at stadig nye klimabevegelser vokser i styrke: de slåss mot konkrete inngrep som truer deres lokalsamfunn, inngrep som aldri hadde skjedd hvis vi stoppet lenge nok til å spørre hva målet er. Først når vi stiller det spørsmålet for alvor, ser vi at kapitalismens vekst-prosjekt er et villspor, og at den heller ikke kan temmes med grønnere skatter og avgifter: det er på høy tid å velge en annen vei. For hva er målet? Kortsiktig profitt og energi i hendene på sentraliserte multinasjonale selskaper, eller ren energi i et langtidsperspektiv, som sikrer desentral og tilgjengelig teknologi til folk flest og forvalter jordens ressurser på en forsvarlig måte?

Kjemper med nebb og klør
Klein har ikke hele løsningen, men eksemplene hun trekker frem er på god vei: samfunn som legger om systemene sine til å drive selvberging, som organiserer sin egen energi og plutselig får en helt annen kontroll over egne utgifter og eget forbruk. Hun skriver levende om dem som kjemper med nebb og klør mot oljerørledninger bygget av selskap som kutter i budsjetter og sikkerhetsrutiner samtidig som de bygger ned uvurderlig natur, beiteområder og jordbruksland. Om regioner, byer og småsamfunn, som sammen bestemmer seg for både å omstille energibruk og energiproduksjon og bygge strukturer som er forberedt på de endringene som vil komme. Kort sagt: i Kleins fortelling er folket best egnet til å ivareta folkets verdier, og den voksende kooperativ-andelen i verden er et av flere eksempler på dette.

Vi må mobilisere nå
Men det holder ikke med grønn gründerisme alene, all den tid det kun blir en liten dråpe i det ellers gjennomglobaliserte og multinasjonale havet som forsures i takt med de stigende temperaturene. Heller ikke et såkalt grønt næringsliv, som alt fra Venstre til MDG sverger til, vil oppnå nok, i tide, all den tid verdens globale markedssystem styres på fossilindustriens premisser, og ikke på demokratiske prinsipp. Vi har ikke tid til å vente på at verdens ledere skal våkne opp og tenke at neste klimatoppmøte vil samle dem. Tvert i mot: vi må mobilisere, nå, og gå i gang med å bygge de nettverkene og det samholdet vi vil trenge når neste flomkatastrofe inntreffer, når neste storselskap vil ødelegge vår felles arv, og når stigende hav skaper flere klimaflyktninger vi må ta i mot og inkludere i våre felleskap med alle de ressursene og den kreativiteten de også kommer med. Norge er rikt og privilegert, men vi er også en del av verden og kan ikke forvente at vi alltid vil kunne importere velstanden på bekostning av andre. 

Samarbeid og fellesskap trengs
Ifølge Klein går det en grønn tråd gjennom frihets-, miljø- og rettighetskamper. I likhet med Rebecca Solnit, forfatter av boken A Paradise Built in Hell: The Extraordinary Communities that Arise in Disaster, mener Klein at mennesker først og fremst er empatiske og samarbeidende vesener, og at katastrofesituasjoner som Occupy Sandy viser hvordan folk støtter hverandre og bryr seg når de er i samme båt. Samtidig skal vi ikke tro at myndighetene alltid er til hjelp, for det er slett ikke slik at de handler i folkets interesse i alle verdens land. Solnit skriver om etterdønningene av orkanen i New Orleans, hvor politistyrkene ble satt inn for å holde orden og systematisk diskriminerte fargede og minoriteter under redningsarbeidet. I New York etter Sandy-stormen, var det frivillige som hev seg inn i det viktigste redningsarbeidet. En sterk stat er ingen garanti med mindre den styres av og for folket, og nettopp derfor er mobilisering av fellesskap så viktig.

Urfolkskamp er miljøkamp
Naomi Klein går et skritt lenger, og ved å sette urfolkskamp, minstelønnskamp, grønne bærekraftsbevegelser og en rekke andre kamper innenfor de samme bokpermene, viser hun sammenhenger og paralleler som bør få betydning både for klima- og arbeiderbevegelser. Kampen for selvbestemmelse og retten til å leve uforstyrret av storskala industri og utvinning ofte tett knyttet til kampen for en levelønn eller energi til en pris man kan leve av. I Norge var motstanden mot vannkraftverk også et viktig skritt på veien for samenes rettigheter. Det handler rett og slett om kontroll over egen skjebne og muligheten til å leve fullverdige, trygge liv som ikke koster verken oss eller våre barn planeten vi deler. Klein bruker minstelønn som et sentralt eksempel: når folk har en garantert minsteinntekt, trenger de ikke lenger å ta de skitneste industrijobbene. De kan velge noe annet.

Arbeiderkamp er klimakamp
Dagens arbeiderkamp på verdensbasis er derfor også en klimakamp, for rene og humane jobber som tar vare på både oss og fremtiden. Her i nord kan vi investere i klimavennlig infrastruktur og bygge opp en industri langs Vestlandskysten som ikke er basert på å smøre oljemaskineriet. Vi kan kreve klimajobber og operere i solidaritet med verdenssamfunnet for å finne løsningene som ikke lar seg kjøpe med karbonkvotenes luftslott. Hvis oljen her hjemme blir mindre lukrativ og fornybarsektoren bygges opp slik kravet om 100 000 nye klimajobber ser for seg, så vil det bli lettere for dagens unge å velge utdannelser og et yrkesliv som bidrar til utslippskutt og bygger bedre samfunn. Det er mulig, men det handler om felles vilje.

For vi trenger ikke å pushe mer oljedop eller late som at gass er en løsning. I stedet kan vi bli leverandører av andre, rene løsninger innen fornybar energi. Vi kan – og må – innse at vi verken blir lykkeligere, smartere eller mer vellykkede av å konstant være i bevegelse mot et udefinert gode som kun måles i tredobling av forbruksmønstre og er en klar kurs mot et stup med ukjent fallhøyde. Varige systemendringer, og ikke markeds- eller teknologiovertro, er veien fremover.

En bedre fremtid for alle
Klimaomstilling og bærekraft er så mye mer enn karbon. Det vi kjemper for er ikke en nullutslippsversjon av dagens samfunn som er full av ulikheter og global urettferdighet, men en økologisk og sosialt bærekraftig fremtid for oss alle. Ikke bare for de heldige få i Nord-Europa, men også dem som allerede rammes av klimaendringer, tørke, flom og havstigning, og som vil merke mye mer til dette i årene som kommer.

Ingen forutså kapitalismens nåværende form fullstendig slik den har blitt, men den både var – og er – drevet frem av ulike visjoner. Kanskje er den neste økonomien mer av en bytteøkonomi av autonome regioner og stater, koalisjoner av partsinteresser og allianser på mindre skala. Kanskje ser den helt annerledes ut. Det som er sikkert, er at med klimaendringene som kommer haster det å tenke nytt, men da må vi også tørre å si nei til et system som ikke fungerer, og være ydmyke nok til å innrømme at ingen har svarene, men mange har erfaringer vi kan lære av – sammen. Modellene vi skal se opp til og etterleve for å skape det nye, bærekraftige samfunnet er ikke de som godtar at store deler av verdens befolkning utsettes for tørke, flom og urettferdighet i energiselskapenes navn. Det er desentrale og solidariske ordninger som setter fellesskap, samarbeid, og det å trekke i flokk først.

Vi kalte det vel dugnad, en gang i tiden? Andre steder kaller man det solidaritet og fellesskap.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.