Jeg savner ordet rettferdighet!

Foto: Macel Ingles

Underbetalingen av kassadamer og lagerarbeidere skaper rikdom for noen få. Hvorfor gis lavtlønte en følelse av å være lite verdsatt? Hvorfor er ikke lenger den trofaste arbeideren grunnsteinen i samfunnet?

Hans Olav Fekjær
About Hans Olav Fekjær (8 Articles)
Hans Olav Fekjær er psykiater og var svært aktiv i SF på 60-tallet. Hjemmeside: www.fekjaer.org/hansolav.html

Forslaget til Statsbudsjettet blåser nytt liv i debatten om de økonomiske ulikhetene, som har økt sterkt i de siste tiårene. Allerede før den blåblå regjeringen var Norge på vei mot å ta igjen land med større ulikheter. Blant alle OECD-landene er det i Norge og våre naboland at ulikhetene økte mest på 2000-tallet.

I år er temaet diskutert med bakgrunn i Thomas Pikettys bok. Mange argumenterer med Wilkinson og Picketts bok ”Ulikhetens pris”, som viste at stor ulikhet har negative konsekvenser for helse, sosiale forhold og kriminalitet. Argumentasjonen blir da at stor grad av likhet er best for alle, både rik og fattig. Men i debatten mangler et helt sentralt argument: Det er ordet rettferdighet.

Dagens forskjeller er hinsides
Det er selvsagt flere grunner til at en viss ulikhet bør beholdes, som tungt og slitsomt arbeid, ugunstig arbeidstid og lang utdannelse med kortere tid i arbeidslivet. Men folk flest oppfatter dagens forskjeller som langt hinsides det som er rettferdig og rimelig. Det viser seg ved meningsmålinger hvor ca. ¾ mener at det er en viktig oppgave for Staten å bidra til økonomisk utjevning.

Omfordeling lavt prioritert
Da allmen stemmerett ble innført, fikk de lavtlønte stor representasjon i nasjonalforsamlingene. Representantene kom rett fra “golvet” og hadde sine hjerter hos de lavtlønte. De ga verbal honnør til de trofaste sliterne og oppnådde sterk økonomisk utjevning fra mellomkrigstiden til 1970-tallet. Selvsagt stemte de lavtlønte på venstresidens partier, som kjempet tydelig for deres sak.

Men etter en del tiår ble politikk et yrkesvalg som en kunne sikte seg inn mot fra ung alder. Lavtlønnsyrkenes representasjon i den politiske eliten forsvant nesten helt. Omfordeling kom langt ned på den politiske agendaen. Lønnsforskjellene økte dramatisk, i Staten fra 1:2, 3 på 1970-tallet til mer enn 1:10 nå. De økte forskjellene i offentlig sektor legitimerte økte forskjeller i privat sektor. Samtidig ble den progressive beskatningen svekket.

Dassen må vaskes, baren betjenes
Et vanlig argument for lønnsøkning og skattelettelser til de rikeste er at de skal få mulighet til å investere. Velstanden økte imidlertid mest i de første tre tiårene etter krigen, mens de økonomiske forskjellene var minst. Det tyder på at de økonomer har rett som hevder at for å oppnå økonomisk vekst, er befolkningens kjøpekraft viktigere enn de velståendes rikdom.

Fortsatt krever et flertall av jobbene ikke høyere utdannelse. Det sies at i ca. 30 prosent av jobbene trenger en bare opplæring i maksimalt en uke. Som Ottar Brox skrev “…må det for hver ny eiendomsspekulant, byråkrat, megler eller forsker stå klar en tjenesteyter som vasker dassen, kjører drosje eller står i baren”.

Kritikk avfeies som misunnelse
De store lønnsforskjellene har ikke bare finansielle virkninger: Høytlønte får et helt urealistisk selvbilde, og lavtlønte gis en følelse av å være lite verdsatt, selv om nesten alle yrker er like nødvendige i vårt samfunn. Kritikk avfeies ofte som “misunnelse”, som er de priviligertes odiøse betegnelse på de underpriviligertes rettferdighetskrav.

De lavtlønte har gjerne krevende og slitsomme jobber i varehandel, transport, omsorg, rengjøring, post og hotell- og restaurant, foruten industri og primærnæringer. Det er disse menneskene som holder samfunnet i gang. De kunne stoppe hele Norge i løpet av få dager, mens mange i høystatusyrker kunne streike lenge uten dramatiske skadevirkninger.

Underbetaling skaper rikdom
Mange politikere vil begrense søkelyset til de få prosent ekstremt fattige og ignorere de store gruppene som har lav lønn og lav sosial status. Kanskje er det vanlig å tenke at hvis en ville, kunne en selv også fått jobb i kassa på RIMI. Det er nok riktig, men ville de klart å holde på konsentrasjonen hele dagen slik at kassa stemte til slutt, ville de klart å beholde vennligheten som gjør kunder og sjefer fornøyde, og ville de holdt ut dødtiden når det ikke er kunder å betjene?

De rike er i stor grad blitt rike på grunn av verdiskapningen til en hær av underbetalte ansatte. Hva ville for eksempel RIMI-Hagen vært uten alle sine lavtlønte kassadamer, lagerarbeidere, renholdere og sjåfører? Det ligger i sakens natur at jo mer de underbetales, jo rikere blir eierne.

Harry arbeiderkultur
I tillegg til at lavtlønnsgruppene får lite eksplisitt honnør av dagens politikere, skjer også en nedvurdering av enkelte sider ved det vi kan kalle nåtidens arbeiderkultur, som kalles for “Harry”. Den som ikke har råd til hytte til flere millioner, ønsker seg også ferie, og har kanskje råd til en brukt campingvogn til 50.000 kroner som kan stå på en plass nær sjøen eller fjellet. Og selvsagt er “svenskehandel” mest attraktivt for lavinntektsgrupper. Den som selv har råd til flottere ferier og dyrere kjøtt, har neppe grunn til å hovere.

Den trofaste arbeideren
Det er neppe tilfeldig at de siste tiårenes økte forskjeller er blitt ledsaget av tilsvarende endringer i den politiske retorikken: I tiårene etter krigen hyllet politiske ledere ofte den trofaste arbeideren som grunnsteinen i samfunnet. Når Einar Gerhardsen sa at det viktigste de oppnådde var at arbeidsfolk ikke lenger måtte stå med lua i handa, var det trolig både verbal og økonomisk støtte han hadde i tankene. En verbal statusheving av de underbetalte yrkesgruppene gjorde det mulig å oppnå en mer rettferdig fordeling av de materielle godene.

Hvis vi ønsker å snu utviklingen og beholde “den nordiske modellens” relative likhet mellom borgerne, synes det nødvendig at politikere setter kravet om større rettferdighet høyere på agendaen. I tillegg til at dette samsvarer med vårt alminnelige moralsyn – at menneskene i større grad skal få den andelen av godene som de fortjener – tyder meningsmålingene på at det også vil trekke velgere.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

2 Comments on Jeg savner ordet rettferdighet!

  1. Man kan selvsagt synse og mene mye om dette, men det er et faktum at det er noe som heter tilbud og etterspørsel. Med horder av fremmede som flytter til Norge så ligger det i kortene at visse typer jobber blir utsatt for sosial dumping.

  2. Ansgar G Grimsrud // at // Reply

    Det nok langt flere grupper en de som omtales her som føler at landet er styrt av en liten elite og at innflytelsen velgerne har er minimal.
    Hvorfor har vi havnet her? Hvorfor er det ingen særlig debatt rundt dette? Er media så knyttet opp mot systemet at kritikk ikke er ett tema?
    Selv partene på venstresiden befolkes stort sett av folk som aldri har hatt sosial omgang med noen som må slite for føden i fysiske yrker. Er det noe håp for at vi vil få noen endring?

Leave a Reply to Stopp Folkemord Cancel reply

Your email address will not be published.


*