Kan venstresida finne veien ut av eurokrisa?

Foto: Wikipedia Commons

Attacs Petter Slaatrem Titland oppsummerer eurokrisedebatten på venstresidas sosiale forumer og leter etter «veier ut av krisa»

Petter Slaatrem Titland
About Petter Slaatrem Titland (7 Articles)
Petter Slaatrem Titland er leder av Attac Norge.
Debatten om «krisa i Europa» står stille. Det skyldes at en samlende alternativ politikk så langt ikke har klart å utfordre EUs obligatoriske nyliberalisme. Handlingsrommet er trangt, men misnøyen når stadig høyere tradisjonelle politiske miljøer. Om litt over en uke starter Globaliseringskonferansen – Norges største politiske verksted. Dette er den norske versjonen av utallige politiske forum som har blitt arrangert de siste 10-15 årene. Verdens Sosiale Forum i Brasil i 2003 markerte starten på denne måten å samles på. Tanken er at mer kontakt fører til større perspektiv når dagens samfunnsorganisering skal kritiseres og alternativer skal utvikles.

«Europa brenner» er et av tre hovedspor på Globaliseringskonferansen. Referansen til Arnulf Øverlands dikt «Du skal ikke sove» virker brutalt. Da diktet kom i 1937 ble det brukt til å mobilisere folk til å forstå hva som var i ferd med å skje rundt dem. Du skal ikke sitte på sidelinjen og være tålmodig, var en av Øverlands mange motiver for å skrive. Navnet på stormøtet under dette sporet er «Veier ut av krisa», og er langt mer optimistisk.

LES OGSÅ: Sosiale bevegelser i Europas krisetid

Pessimistisk venstreside
Attac har et stort internasjonalt nettverk og arrangerer også sine egne politiske forum. I sommer var over 2000 deltagere samlet på Attacs europeiske sommeruniversitet, som arrangeres annethvert år. Deltagere både fra «kriseland» og sentraleuropeiske land var samlet til diskusjon. Også her var et av tre hovedspor den såkalte «krisa i Europa».

Som så ofte når situasjonen i Europa blir diskutert, ble vi ikke særlig mye klokere. Filmskaper og journalist Aris Chatzistefanou leverte de nedtrykkende oppdateringene fra Hellas, før han slo fast i The Guardian: «Krisen skaper ikke en venstresidebevegelse i seg selv. Statsledere komme aldri til å fly avgårde i helikoptre, som i Argentina». Chatzistefanou avskrev Syriza som et venstresideprosjekt, og endte opp i det rene svartsyn – neppe en vei å gå dersom man faktisk vil skape en bevegelse i «krisetid».

På slutten av møtet om den humanitære situasjonen ble stemningen oppsummert. «Jeg håper noen har festet rep i gangen, så vi kan henge oss på vei ut», lød en kommentar fra publikum. «Hvis du tror det er en spøk, så kan du jo bare le», synger Joachim Nielsen. Salen var delt mellom latter og hoderisting. Noen gjorde begge deler.

Sårbar uten euro
Debatten om euroen var preget av et langt større driv. Men noe særlig mer oppløftende var den ikke. Mariana Mortagua fra Attac Portugal sørget for denne rare blandingen mellom entusiasme og håpløshet. Som stipendiat SOAS-universitetet i London og parlamentsmedlem for Bloco de Esquerda i Portugal, behersker hun både økonomien og politikken. Hun argumenterte sterkt for at Portugal og de andre sør-europeiske landene må bli i eurosamarbeidet.

«Vi har allerede ofret mye for denne euroen. Forlater vi den, ofrer vi enda mer. Denne løsningen gir oss ikke noe politisk rom for å kjempe – det er som å gi opp», sa Mortagua. Hun oppfordret oss til å «se realistisk på alternativene». Ofte kan henvisninger til «realisme» virke som henvisninger til politiske blindgater, eller i beste fall, til svært trange gater uten mange veier ut. Så snakket hun om euro-exit som en «blackmail-strategi», og realismen ble straks mer offensiv.

Trevor Evans fremhevet den samme hjelpeløsheten som de landene som forlater euroen kommer til å befinne seg i. Evans jobber som professor i økonomi ved Berlin School of Economics and Law, og er en del av det europeiske Transform!-nettverket, hvor Manifest Analyse en den norske partneren. Evans mente at land som står alene med egen valuta kommer til å være enda mer utsatt for finansmarkedenes makt. «Finansielle investorer vil selge seg ut av valutaen med en gang det skjer noe de ikke liker, og dette fører til at nasjoner ikke kan styre sin økonomiske politikk», sa han. Verdens handel med valuta er 80 ganger så stor som det behovet handel over landegrensene skaper, ble det sagt på et møte om finansskatt tidligere denne dagen. Resten er spekulasjon: Kortsiktig kjøp og salg for å tjene penger på flytende prisforskjeller på ulike typer valuta.

Tysk gevinst
Én av hensiktene med å kontrollere din egen valuta, er for å sørge for at prisen på varene du eksporterer ikke blir for dyre. Kursen og rentenivået på euroen er først og fremst styrt av tilstanden i den tyske økonomien. Tysk politikk har dermed makten over pengepolitikken i hele Europa. De tjener svært godt på euroen. Med mark som valuta ville tysk eksport vært betraktelig dyrere. Nå tjener de på lav valuta, mens euroen har motsatt effekt for andre land. Euroen førte til en prisvekst på 35 prosent i Sør-Europa i tiåret etter den ble innført. I Tyskland var økningen på ni prosent. Økonomien i Sør-Europa ble holdt i gang av billige lån fra utlandet, så lenge det varte.

«Vi er for opptatt av å være bedre enn Tyskland», sa Mortagua, og refererte til konkurransen Portugal fortsatt kommer til å være fanget i også med en egen valuta. «Avhengighetsteorien står sterkt på venstresida» sa hun, og oppfordret til å la den ligge et øyeblikk. Med avhengighetsteorien hevder man at det finnes et sentrumsland som dominerer et land i periferien. I Europas tilfelle gjenspeiles dette i Tysklands makt over Sør-Europa, fordi Tysklands handelsoverskudd fører til handelsunderskudd i Sør-Europa.

Les sammenheng mellom handel, gjeld og euro i Attac-rapporten «På andre siden av finanskrisen: Norge som kreditor».

«Denne avhengighetsteorien blander instrumentet – euroen – med ideologien», sa Mortagua. Det er ikke snakk om en dominans mellom nord og sør. EU-prosjektet er en måte å opprettholde klasseforskjeller innenfor hvert land. «Euroen har ført til vekst for eliten i Portugal, Hellas og Italia, med økt produktivitet og en handelsbalanse som Portugal er i ferd med å utjevne», mente hun.

Euro-exitdebatt
Da Attac deltok på en debatt om handelspolitikk i regi av Le Monde Diplomatique og Handelskampanjen før sommeren, ble nettopp dette aspektet trukket fram av Dag Seierstad. «Konsentrerte frihandelsområder med masse mennesker fører til hardere konkurranse mellom selskaper, og dermed hardere konkurranse mellom mennesker. Da taper de menneskene som stiller svakest i denne konkurransen», sa han den gang.

Tilhengerne av euro-exit var ikke godt representert i panelet, og innleggene fra salen klarte heller ikke å løfte fram andre modeller på en overbevisende måte. Løse forslag om en euro for Nord-Europa og en for Sør-Europa ble nevnt. Hvilke vilkår en euro-exit kan foregå på ble kort diskutert. Skifte av valuta har mange land vært igjennom i krisetider, for eksempel Norge i oppryddingen etter den tyske okkupasjonen. Men en slik overgang er ikke enkel og mange vil tape penger på kort sikt. Hvilke lån og hvilke innskudd skal automatisk gjøres om til en ny valuta ved overgangen? Hvem kommer fortsatt til å ha lån i euro, samtidig som de får lønn i en ny valuta som faller i kurs?

Vil ikke rykter om en euro-exit føre til massiv kapitalflukt, hvor man selger all euroen man er god for før det er for sent? Er det mulig å holde en euro-exit hemmelig til det gjennomføres? En ny valuta er mye enklere å etablere for de landene som har den sterkeste økonomien enn for de som har den svakeste, og kanskje vil de sterkeste landene på lang sikt være best tjent med dette?Hvis håndteringen av en euro-exit foregår som alt annet innen EU for øyeblikket – med rå økonomisk makt og de rikestes rett – står vi da overfor en like stor katastrofe som det alternative scenariet.

På sommeruniversitetet presenterte “Vi fra Norge” rapporten om det norske eierskapet i den europeiske gjelden. Et av tiltakene som blir nevnt i rapporten, er at et eller flere land går ut av euroen. «Burde vi revurdere det?», spurte jeg Mortagua når debatten var ferdig. «Nei, nei. Det kan godt hende det er en god idé», svarte hun, og forvirringen min var total. «Men hvis et sterkt venstresideparti gjør det, vil de miste alle velgerne sine. Kaoset som vil følge i årene etterpå vil gjøre at de aldri vil bli gjenvalgt», sa hun.

Europeisk vilje
Handlingsrommet for landene i euro-sonen virker lukket. Selv eurotilhengerne understreket av man må stå imot en dypere finansiell integrasjon i EU, selv om det nettopp er en føderal USA-lignende ordning med et stort EU-budsjett som bidrar til økonomisk utjevning mellom landene som ville ha passet eurosamarbeidet best. Det store monsteret er en europeisk finansminister. Skjønt, dagens ordning med at nasjonalbudsjettet skal innom EU for godkjenning (Finanspakten), overlater i realiteten langt mer av den økonomiske styringen av utviklingen i Europa til markedet enn det selv USA har gjort. Valutaen krever en økonomisk integrasjon i Europa som det ikke finnes noe politisk grunnlag for å etablere.

LES OGSÅ: Alter Summit – manifest for et annet Europa

Uavhengig av hvordan man skal sprenge seg ut av tvangstrøyen som EU har skapt med euroen og innstrammingspolitikken, er det økonomiske maktforhold som bestemmer. Cristina Asensi fra Attac Spania hadde ikke engang tro på demokratisk påvirkning gjennom EU-parlamentet. «Det er en uformell struktur i EU, som er basert på enkeltnasjoners økonomiske makt. Valg vil ikke avgjøre en endring i maktbalansen», sa hun. I bunn har du traktatene, som Lisboa-traktatene og Finanspakten. «Hvis du får et skifte i maktbalansen, må venstrepartiene fortsatt forholde seg til dette», sa Asensi, og understreket at venstresiden ikke har en offensiv holdning til dette.

«Den vil ha et europeisk prosjekt, men ønskene om et økologisk, sosiale og feministisk Europa krasjer helt med virkeligheten. Uten å innse at EU er det stikk motsatte av det vi vil ha, er det umulig å utvikle konflikten med EU, som er nødvendig for å skape et EU basert på andre verdier», sa hun.

Mer ulydighet fra de sør-europeiske statene er en måte å utvikle denne konflikten på, mente Asensi. «Vi må vise at vi er mer europeiske enn de nyliberale, fordi vi ønsker et EU-prosjekt som ikke river Europa i filler, som dagens», sa hun. «Dagens strategi har ikke gitt resultater. Vi har et stadig mer nyliberalt og mer autoritært EU».

Innstramming i Frankrike
To dager etter at sommeruniversitetet var over, sparket Frankrikes president Francois Holland og statsminister Manuel Valls regjeringen og laget en ny. Bakgrunnen var at økonomi- og næringsminister Arnaud Montebourg kom med åpen kritikk av innstrammingspolitikken i Frankrike. Montebourg kalte innstrammingspolitikken «en finansiell absurditet» og «økonomisk villfarelse», og sa først i et åpent møte, deretter i et intervju, at Frankrike «ikke burde gå i ledtog med besettelsene til tysk høyreside.» Da fikk han sparken. Sammen med ham dro de som støttet uttalelsene – utdanningsminister Benoît Hamon og kulturminister Aurélie Filippetti.

Hvem Holland valgte som erstattere i Valls nye regjering var et statement like sterkt som det å sparke Montebourg. Ny økonomi- og næringsminister ble Emmanuel Macron, en bankmann fra Rotschild-gruppen med høy anseelse i finansnæringen. Ny stabssjef ble Jean-Pierre Jouyet, tidligere statsråd under den konservative Nicolas Serkozy. Hollandes nye økonomiske rådgiver er hentet fra Merrill Lynch, et av verdens ledende selskaper innen finansielle tjenester. «Det er som Cuba, bare uten sola!», sa Macron i 2012, da president Hollande frontet sin toppskatt på 75 prosent på inntekt over én million euro. Den gangen var ikke Macron i partipolitikken.

Statsminister Manuel Valls startet den nye regjeringens periode med å besøke sommerskolen til det franske NHO, og fikk ifølge The Economist stående applaus etter det som ble kalt en «merkbar pro-business tale.» Valls kaller seg selv talsmann for «venstrerealisme», men neppe den samme typen realismen som Mariana Mortagua etterlyste i Paris. Valls blir sammenlignet med Tony Blair, Storbritannias statsminister, som førte Labour til å bli et nærmest rent høyreparti. Frankrike må håndtere store økonomiske problemer. To kvartaler har gått siden det ble registrert noe økonomisk vekst. I juli vokste arbeidsløsheten igjen, og er nå på 9,7 prosent. Tre og en halv million er uten arbeid. Ungdomsløsheten er på 23 prosent.

Avstand til venstresiden
Hollande startet sin presidentperiode med det sterkeste venstremandatet på 30 år. Finansindustrien var virkelig bekymret – Hollande hadde tidligere kalt finanssektoren «min fiende nummer én». Siden har han nå valgt å markere en endelig avstand til venstresiden i sitt eget parti. Holland går imot mandatet sitt som var å drive venstreside økonomisk politikk, sier kritikerne hans, og det er sant – han fører en tysk økonomisk politikk. Den smale EU-planka alle medlemslandene er tvunget til å gå har nå skapt store problemer hos et av kjernelandene, og er et godt eksempel på de så langt uløste problemene og paradoksene Mortagua og Asenis viser til.

Den sparkede økonomiministeren sa at Tyskland-politikken vil føre til at franskmenns stemmer i valget ikke har noe legitimitet, og at alternativene ikke teller. «Hvis venstresidepolitikk handler om retorikk og ikke substans, siden substansen blir bestemt et annet sted (les: Tyskland), kan det bare bety desillusjon for mainstream-politikk, skriver The New Statesman i en kommentar til den politiske krisen i Frankrike. De peker på arbeiderklassestemmene som Marine Le Pen og Nasjonal Front vinner på dette mismotet. Redaktøren for franske Le Monde Diplomatique, Serge Halimi, mener at finanskrise i seg selv ikke fører til høyreekstremisme, men minner oss på den tiden hvor Nasjonal Front vokste raskest for første gang. Det var på 1980-tallet, da sosialdemokrater og sosialister igangsatte nyliberale reformer i Frankrike.

LES OGSÅ: Den høyreekstreme veksten i Øst-Europa

«Men paradoksalt nok kan det også tenkes at regjeringsskiftet vil bringe venstresiden og kritikerne av innstrammingspolitikken på offensiven», skriver Frankrike-viter fra NHH Anje Müller Gjesdal. Arnaud Montebourg er i ferd med å etablere seg som en motkandidat til president Hollande. Dersom ulydigheten mot EUs tvangstrøye kan komme både fra sørlige- og sentral-europeiske hold i tiden som kommer, kan det være en grobunn for flere alternativer – også på høyeste politiske nivå i Europa. Da kan man klare å sprenge den nyliberale tvangstrøyen, og virkelige være frie til å finne «veier ut av krisa».

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

4 Comments on Kan venstresida finne veien ut av eurokrisa?

  1. Trond Andresen // at // Reply

    Løsninga på kort sikt er å bli i euroen, men innføre en parallell nasjonal krisevaluta. Og den bør være elektronisk, ingen sedler og mynter — alle transaksjoner går via mobiltelefon.

    Se her, på engelsk (side 14, resten av ropporten er på tysk): http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/articles/sammelpublikation_parallelw%C3%A4hrung.pdf

    • Lab Roy // at // Reply

      Høres ut som et smart forslag. Dette er vel omtrent det samme som man gjorde i Argentina under krisen i sin tid. Forslaget kan vel sammenlignes med å opprette en slags tollmur som beskytter innenlandsk næringsliv (delvis) mot konkurranse fra andre EU-land, samtidig som landet fremdeles deltar i eurosonen (som feks Hellas) og uten at privat lån tatt opp i euro i utlandet må konverteres.

  2. Trond Andresen // at // Reply

    Skal man få til noe slikt, må man kvitte seg med illusjoner om at den politisk-akademiske flokk av reisende venstreside-seminarister i EU faktisk er noe annet enn FOR euroen og EU-prosjektet, “det må bare endres på en del punkter.”

Leave a comment

Your email address will not be published.


*