Helsesektorens hurpe-hierarki

Foto: opensource.com

Jeg ønsker meg en arbeidsplass der ingen bygger hierarki eller er usikre på allianser og maktbalanser, der ingen gruer seg til å komme på jobb.

Julie Nordtømme
About Julie Nordtømme (17 Articles)
Julie Nordtømme har en MA i engelsk litteratur og historie fra Edinburgh og Berlin, og er for tiden frilanser i Oslo.
Et sted der vi hjelper hverandre.

Jeg møtte nylig venninnen min Line på kafé. Vi hadde ikke sett hverandre på en stund: hun hadde vært opptatt med sykepleierstudiet og jobbjakt, og jeg med jobben min i bokhandel og en deltidsjobb på et sykehjem som jeg nettopp hadde sluttet i. Samtalen vi hadde var en jeg har hatt liknende versjoner av flere ganger før.

«Hvor jobber du hen nå, da?» spør jeg etter vi har kjøpt kaffe og satt oss til rette.

«Jeg har fått meg jobb på sykehuset, og jeg er skikkelig fornøyd!» svaret Line og smiler. «Den er midt i blinken for utdanningen min, og jeg føler jeg får både utfordringer og støtte der.»

«Så bra, gratulerer! Det må være godt å finne en jobb som matcher utdanningen etter så mange år med å pløye seg gjennom bøker og bygge opp studielån! Jeg trives jo i bokhandel, men skulle gjerne jobbet med noe litt mer relatert til litteratur- og historiemasteren min. Og du hadde vel måttet jobbe på sykehjem hvis du ikke fant jobb på sykehuset, eller?»

– Var helt forferdelig
«Ja, jeg hadde jo faktisk jobb på sykehjem nylig, men det var helt forferdelig, det var så ille der at jeg slutta etter en uke.» svarer Line og varmer hendene på kaffekoppen.

«Hvilket var det? Var det her i Oslo?» spør jeg. «Fordi jeg jobbet nettopp på et sykehjem her i byen der arbeidsmiljøet var skikkelig dårlig. Jeg har aldri sett noe liknende.»

Det viser seg faktisk at vi har jobbet på det samme sykehjemmet.

«Jeg har aldri før opplevd baksnakking og kjefting sånn som det jeg så der. Damene som jobbet der fast drev med verre hierarkibygging og dominans enn de fæle ‘populære’ jentenekene vi gikk på ungdomsskole med!» sier jeg, og kjenner jeg blir småkvalm og sint bare av å tenke på det.

Manipulerende og dominerende
Vi deler opplevelsene våre på sykehjemmet videre, for å få luftet irritasjonen vår med noen som kan relatere til det vi forteller om. Line snakker om følelsen av usikkerhet på jobb som ung sykepleier fordi hun ikke ble informert om rutiner og ansvaret sitt, og at det var ugreit å spørre fordi de eldre pleieassistentene anså henne som lat eller dum hvis hun trengte hjelp. Jeg fortalte i gjengjeld om to pleieassistenter som begge dro meg til side på den første opplæringsdagen min for å advare meg mot «en dame her som er manipulerende og dominerende mot nye folk». Det viste seg at de damene de faktisk advarte meg mot, var hverandre.

«Jeg skjønte at jeg måtte slutte i jobben fordi jeg begynte å slite med søvnen og matlysten, og var nervøs og bekymret både på jobb og ellers,» sier jeg, og skjenker kaffekopp nummer to. «De få gangene jeg fikk pauser gikk jeg helt ut av sykehjemmet for å unngå kollegene mine, fordi de brukte tiden på høylydt å baksnakke andre kolleger og sjefen. De prøvde hele tiden få oss nye til å ta sider, for å skaffe seg undersåtter og skape allianser.»

Gråt av sinne
Line forteller at hun hadde det akkurat likedan. «Jeg ble også veldig nervøs av arbeidsmiljøet der. Jeg husker jeg gråt av sinne, nerver og frustrasjon på vei til og fra jobb hver dag, og sa opp den siste dagen av opplæringa. Jeg fortalte sjefen point blank, at jeg sluttet fordi måten medarbeiderne mine behandlet hverandre på rett og slett var uakseptabel.»

«Men vi har begge jobbet på sykehjem et par runder før også. Har du opplevd like ille forhold før?» spør jeg, nysgjerrig på svaret. Jeg har tenkt veldig mye på dette temaet de siste ukene siden jeg sluttet i jobben, og har lest mange artikler og forum på nett for å finne ut hvor omfattende arbeidsmiljøproblemet er på norske sykehjem, og hva som er fellesnevnerne for de verste stedene.

«Ikke fullt så ille. Jeg tror dette stedet var ekstra ille fordi det var så stor gjennomtrekk av ansatte. Ingen ville jo jobbe der med mindre de ikke hadde noe annet alternativ!»

Behandlet beboerne som barn
Jeg tenker litt, og spør videre. «Men er det ikke ofte sånn på sykehjem, spesielt for sykepleiere? Jeg leste en artikkel på www.sykepleien.no nylig om at sykepleiere nesten utelukkende vil jobbe spesialisert på sykehus, fordi det regnes som lavstatus å jobbe på sykehjem. Tenker du også sånn?»

Line rister øyeblikkelig på hodet. «Jeg jobber også helst på sykehus, det er sant, men overhodet ikke på grunn av status. Jeg kunne godt trivdes i en fast stilling på sykehjem hvis miljøet blant kvinnfolkene der var bedre. De stedene jeg har jobbet har jeg fått for utydelige retningslinjer kombinert med for mye ansvar. De eldre pleieassistentene uten utdanning følte at de måtte trykke meg ned, siden jeg teoretisk sett hadde autoritet over dem, i full Jantelov-stil. Det orket jeg ikke! Det dårlige miljøet gikk utover beboerne også, og det var vondt å se. De eldre merket hvor mye kjekling og maktspill som foregikk rundt dem, og fikk derfor ikke noe nært forhold til oss som jobbet der. Mange av damene jeg jobbet med, behandlet også beboerne som om de var barn, og snakket med voksenstemme til dem, eller snakket høylydt om dem til andre ansatte som om de ikke var der! Beboerne er jo også bare eldre versjoner av oss, og selv om de kanskje er demente er de faen meg ikke spedbarn.»

Sure, kjipe hurper
Jeg nikker hele tiden mens Line snakker. «En skulle tro du sa noe innlysende der, men jeg vet akkurat hva du mener. Alt dette høres veldig kjent ut for meg, selv om jeg bare har sett det fra en ferievikar sitt ståsted. En av beboerne der jeg jobbet i Trøndelag fortalte meg en dag jeg satt med henne på verandaen at mange av de andre ‘søstrene’ som jobbet der rett og slett var sure, kjipe hurper, og at hun ikke hadde forestilt seg sine siste år omgitt av den typen kjerringer hun hadde prøvd å unngå hele livet. Men hun likte meg, for jeg kom og ‘pratet skit’ med henne når jeg hadde tid, og hun syntes det var godt å snakke om ting som ikke bare handlet om mat og egen avføring. Dame med mye futt!»

Line smiler, og vi bruker noen minutter på å dele småhistorier om kule gamle damer og menn som var beboere der vi jobbet.

«Det er egentlig så fint å jobbe med eldre!» utbryter Line. «Det er synd at noe så teit som hurpehierarkiet skal holde oss unna.»

Frykter for alderdommen
«Ja, og det verste er jo at vi også blir gamle en dag, og har dette å se fram til hvis ting ikke endrer seg.» sier jeg, og fyller tredje kopp kaffe. Dette er nok en tre-koppers samtale. «Jeg snakket med mormor om dette på telefonen nettopp. Hun var oversykepleier på sykehuset i Trondheim i mange tiår, så vi snakket om arbeidsmiljø sykehjem og sykehus, og hva som kan gjøres for å endre dem. Etterpå sa jeg at hvis hun eller morfar noen gang må på sykehjem eller eldrebolig, så skal jeg ta en skikkelig runde og undersøke alle mulighetene som fins, og at hvis det ikke finnes noen gode alternativ så kommer jeg jaggu hjem og hjelper dem selv! Eller hvis jobben er for stor for en person, at jeg i det minste følger med på hvem som jobber for dem og om de har det bra. Mormor sa at så lettet har hun ikke vært på lenge, og at de går og gruer seg mye til fremtida på grunn av at de kanskje må på sykehjem. Det er jo helt forferdelig.»

Line grøsser. «Jeg gruer meg selv, jeg. Det å være vitne til at pleierene peker, baksnakker og ler åpentlyst av beboerne, må være noe av det verste jeg har opplevd som sykepleier, og gjør at jeg frykter for alderdommen for både meg selv og de jeg er glad i. Det er så trist og provoserende at eldre blir behandlet på den måten uten noe som helst konsekvens for de som driver med den slags mobbing. Noen må luke ut de som gjør sykehjemmene til utrivelige steder å være, både for beboerne og pleierne!»

Gode sjefer viktig
«Ja! Jeg leste en artikkel i Adresseavisa for en stund siden med statistikker fra en SINTEF-undersøkelse, som var urovekkende,» sier jeg, og finner fram artikkelen på telefonen min. «En av seks kommuneansatte varsler om trakassering, baksnakking og sårende fleiping på jobben, og av sykefraværet de siste to årene varsler 14 prosent at årsaken var dårlig forhold til sjefen, og 15 prosent oppgir grunnen som dårlig forhold til kollegene. Det står at problemet er størst i helse- og velferdssektoren. Det skal ganske mye til før man sykemelder seg på grunn av kolleger tror jeg, så da er problemet mye mer omfattende enn media ser ut til å gjøre det til.»

«Absolutt,» svarer jeg. «Men hva tror du løsningen kan være? Jeg vet ikke hvor mye vi kan påvirke dette, men vi må jo prøve! Vi blir gamle før vi vet ordet av det vi også.»

Line tenker seg godt om. «De jobbene jeg har hatt med best arbeidsmiljø blant kvinnene, både sykehjem og annet, var de med sjefer som fulgte godt med på arbeidsplassen og ga folk gode retningslinjer slik at de visste hva de skulle gjøre til en hver tid. De var mye til stede og alltid villige til å svare på spørsmål.»

Oppskriften til en bra arbeidsplass
Dette høres kjent ut for meg også. «På Akademika hvor jeg jobber har vi en sånn sjef. Hun er innom alle butikkene minst en gang i uken, sørger for at alle fikk bra opplæring og svarer kjapt på mail hvis vi lurer på noe. Det er en av grunnene til at arbeidsmiljøet er så bra der: siden ingen bygger hierarki eller er usikre på allianser og maktbalanser hjelper vi hverandre i stedet for å trykke hverandre ned. Ingen der gruer seg til å komme på jobb.»

«Sånn er det på sykehuset også!» sier Line. «Men hva mente mormoren din at kunne være løsningen på å forbedre arbeidsmiljøet på sykehjemmene, hun som sikkert har sett mye sånt på jobben?»

Jeg smiler, og er glad for å ha en mormor som, etter det jeg har hørt fra kollegene hennes, har vært en av de sjefene jeg setter sånn pris på i arbeidslivet nå.

«Mormor sier der er ledernes ansvar, akkurat sånn som vi har snakket om. Hun mener de bør kjenne sine medarbeidere og utnytte styrkene deres, og gi dem ansvar etter det de er flinke til. Men hun sier også at sykepleierne også bør få noen av de oppgavene pleieassistentene har, slik at det ikke blir så stort skille mellom folk. Alle nye ansatte bør får god opplæring, opp til to uker slik at de er komfortable på egne ben, men at de som har jobbet der lenge også må få utvikle seg videre så de ikke føler de henger etter. Jeg tror det høres ut som oppskriften til en bra arbeidsplass!»

Line tenker, smiler, og nikker. «Der ville i hvert fall jeg jobbet, om det så var sykehjem, sykehus eller i bokhandel! Nå må vi bare finne ut hvordan dette kan bli satt i gang på sykehjemmene, sånn at det blir slutt på hurpe-hierarkiet en gang for alle!»

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

4 Comments on Helsesektorens hurpe-hierarki

  1. Terje // at // Reply

    Dette er nok et kjent problem på mange arbeidsplasser ja. Ofte handler det også om diffuse ledere som ikke tar tak i problemene. Man må tørre å lede, også i det offentlige og slik skape stabile forutesetninger og forventninger ovenfor de ansatte. Og ikke minst, man må ta tak i baksnakking og mobbing og tørre å sanksjonere mot det.

  2. Stig Berntsen // at // Reply

    Jeg var ikke så begeistra for denne. Opplevelsene det refereres til fortjener sjølsagt å bli tatt på alvor, men at dette skulle gjelde spesielt for sjukehjem? Og at det spesielt går utover sjukepleierne fordi de ufaglærte bygger opp hierarkier? Arbeidsmiljøer er utfordrene fordi vi tilbringer mer tid der enn noe annet sted samt at vi ikke kan velge våre kolleger. Det kan gi mange spenninger. Det er også mulig at arbeidsplasser med høyt tempo, mye stress og hvor god kommunikasjon er avgjørende er ekstra utsatt. Jeg kan ikke se at løsningen er noe annet enn at arbeidsmiljø er noe man må jobbe med. Min erfaring er at jo bedre man kjenner dem man jobber sammen med, jo smidigere går også samarbeidet. Artikkelen beskriver hvordan sjukehjemsansatte behandler pasientene uten respekt. Det skjer utvilsomt og jeg har også sjøl opplevd det. Men at det skulle være noe generelt kjennetegn ved eldeomsorgen? De aller fleste jeg har jobba med i helsesektoren viser stor omtanke for pasientene og gjør ,utfra forutsetningene, en flott jobb.Jeg trur helsesektorens problemer bunner i dårlig organisering, dårlig økonomi og slitne ansatte. Manglende ressurser er hovedproblemet , ikke dårlige holdninger blant de ansatte ,sjøl om det siste også forekommer.

    • Terje // at // Reply

      Ja, men mange av de organisatoriske problemene skyldes jo nettopp ledere som er litt for laidback med tanke på å tørre å lede, til å prioritere og til legge opp til at de ansatte skal bli bedre kjent. I Norge er et godt arbeidsmiljø først og fremst et lederansvar også i lovens forstand. Det betyr ikke at man som ansatt ikke skal bidra selv men det er nærmeste leder som har ansvaret for å sette i gang nødvendige tiltak og til oppfølging, ikke de ansatte. Etter å ha jobbet mange steder opp gjennom årene er min erfaring at god ledelse ikke er selvsagt.

      Du har rett i at mange arbeidsplasser lider av for dårlig bemanning og for mye å gjøre, men det er i disse tilfellene god ledelse er ekstra viktig. Det å prioritere og samarbeide blir bare viktigere jo høyere tempoet er og jo bedre lederen er til å fremme gode holdninger hos de ansatte jo bedre arbeidsmiljø får man. En god leder greier å motivere selv i vanskelige perioder og er ikke minst trygg, også i konflikter og når det røyner på. Personlig syntes jeg det er for mange ledere som er mest opptatt av å videreføre status-quo og som ikke har noen visjoner for hverken arbeidsplassen eller arbeidsmiljøet.

  3. himmel og hav. kan noen fortelle om loenvedtaket fra 1989….

Leave a comment

Your email address will not be published.


*