Dette er blant tilbakemeldingene dramatikeren Marius Kolbenstvedt og jeg fikk da vi intervjuet teaterfolk og fredsaktivister i Israel og de okkuperte palestinske områdene i mars. Vi har satt sammen en video med intervjuer og bilder fra vår reise med The Freedom Theatre gjennom Vestbredden. Med videoen ber vi Nationaltheatret om å lytte til oppfordringene om å avbryte samarbeidet.
Konfrontert av israelske fredsaktivister
Samarbeidsprosjektet Terrorisms ble lansert på Nationaltheatret i september i fjor av Den europeiske teaterunionen (UTE) som ledes av HaBimas kunstneriske leder, Ilan Ronen. En tydelig uforberedt norsk teatersjef ble konfrontert av israelske fredsaktivister som påpekte de moralske og politiske problemene med å bidra til en normalisering av Israelsk bosettingspolitikk, som er fordømt av FN og den internasjonale strafferettsdomstolen i Haag. I et møte i etterkant fikk jeg sitere teatersjef ved Nationaltheatret, Hanne Tømta, på at HaBima burde ekskluderes både fra samarbeidet og fra teaterunionen hvis de ikke slutter å spille i de ulovlige bosettingene (Klassekampen 24.september 2013). Hvordan dette spørsmålet ble håndtert skulle være avgjørende for Nationaltheatrets videre deltagelse både i teaterunionen og i Terrorisms. Dette virket som en fornuftig og ansvarlig linje for et norsk nasjonalteater. Men så ble det stille.
Presses til å opptre på bosettingene
Det har seg nemlig slik at teatre som mottar statsstøtte i Israel blir tvunget til å opptre i hele «Eretz Israel» som ifølge regjeringen inkluderer de illegale bosettingene. Dette ble gjort tydelig, da over hundre velkjente scenekunstnere, akademikere og forfattere protesterte mot akademisk og kulturelt samarbeid med bosettingen Ariel. Nehtanyahus regjering gjorde det klart at statsstøtten ville bortfalle hvis et teater ikke ville samarbeide. I 2011 ble dette forsterket med noe som kan betegnes som en lovfestet munnkurv. Enhver israeler som tar til orde for boikott av bosettingene kan nå saksøkes og sanksjoneres.
Scenekunstnerne som hadde underskrevet protestbrevet tør nå ikke å uttale seg offentlig. Vi får også høre at skuespillere har blitt presset til å spille i bosettingene. Dette imøtegås imidlertid av teatersjefen Ronen som påstår at de som er uenige i bosettingspolitikken slipper å opptre der. Men det lyder vel ikke særlig betryggende hvis det bare er ideologisk motiverte skuespillere som bidrar til brudd på internasjonal lov?
Oppfordrer til boikott
I åpningskonferansen uttrykte den Israelbaserte palestinske dramatikeren og teaterstifteren Amir Nazir Zuabi stor frustrasjon over å arbeide med teater i Israel. Han oppfordret de europeiske teatrene til boikott av samarbeidsprosjektet. Terrorisms kan ikke sees adskilt fra HaBimas samarbeid med det israelske utenriksdepartementet om en merkevarebygging av «Brand Israel» – et tung finansiert prosjekt som skal dekke over okkupasjonens brutalitet og apartheidens hverdag. Når man bidrar til å skape aksept rundt kulturelle samarbeid med de ulovlige bosettingene i de okkuperte palestinske områdene er man også med på å motarbeide mulighetene for en palestinsk stat. Zuabi var derfor redd for å bli sett på som en «nyttig idiot». Hva så med Hanne Tømta og Nationaltheatret?
Entydig palestinsk tilbakemelding
Ønsket om å stå for et prinsipielt standpunkt kolliderer nå tydeligvis med andre hensyn. Tømta skrev nylig i et åpent brev at: «Kulturell boikott vil heller ikke tjene palestinernes sak. Gjennom kunst og kultur har man mulighet til å gå både i dialog og konfrontasjon – og skape nye innsikter.» Det virker som om hun ikke er klar over at oppfordringen til boikott, ikke-investering og sanksjoner (BDS) ble signert av bortimot samtlige av de viktigste organisasjonene i det palestinske sivilsamfunnet. Det er også mye som tyder på at denne kampanjen for øyeblikket er den viktigste pådriveren for en rettferdig og fredelig løsning i konflikten.
Bør ikke Tømta ta innover seg det palestinske folkets demokratiske initiativer når hun snakker om dialog og nye innsikter? Og er det ikke nettopp en «dialog» med fullstendig ujevnt styrkeforhold som har gjort «fredsprosessen» til en udelt fiasko.
Gisler for Israel-samarbeid
En endelig avgjørelse i HaBima-saken skal etter sigende tas av teatersjefen alene. Men i prosessen fram mot en beslutning må de ansattes stemmer bli hørt slik at skuespillere og teknikere ikke opplever å bli tatt som gissel i et samarbeid de kan være motstandere av. Så seint som i januar møtte jeg fagforeningsmedlemmer som var fullstendig uinformert om samarbeidsprosjektet. Man kan derfor stille spørsmålstegn ved hvor godt ansattdemokratiet fungerer på Nationaltheatret. Det er en stor forskjell mellom det at en ansatt ikke ønsker å spille røver i Kardemomme by og at den samme skuespilleren ikke ønsker å inngå i et samarbeid med et teater som bidrar til brudd på internasjonal lov.
Nationaltheatret bør utøve sitt samfunnsansvar og forstå hvilke signaler de gir i norsk offentlighet. Teatret bør følge Norges offisielle linje i forhold til de illegale bosettingene på Vestbredden og ta en moralsk beslutning forankret i FN og internasjonal lov. Jeg vil også tro at Nationaltheatret har mer kunstnerisk prestisje å vinne enn de har prestisje å tape på å avslutte et samarbeidsprosjekt med et israelsk teater som skal ta opp temaet «terrorisme» uten samtidig å ta avstand fra israelsk statsterrorisme i de okkuperte palestinske områdene.
Video-innspill til Nationaltheatret av Marius Kolbenstvedt og Marius von der Fehr.
