Hva er en revolusjon

Foto: Eugène Delacroix

Det snakkes mye om revolusjon for tida. Stikkord er blant annet den arabiske våren, og diskusjonen om nytt prinsipprogram for Rødt.

Bjørn Østby
Om Bjørn Østby (2 artikler)
Bjørn Østby jobber som støttepedagog i Oslo kommune. Han er medlem av Rødt og Internasjonale Sosialister.

En revolusjon er en grunnleggende samfunnsendring med støtte fra flertallet av folket. I en sosialistisk revolusjon, som denne artikkelen skal handle om, er det altså arbeiderklassen som tar makta fra kapitalistklassen. Det er viktig å forstå at en revolusjon er en prosess som kan vare i flere år.

Oppfatningene om hva som kjennetegner en revolusjon er delte. En del journalister/politiske kommentatorer begrenser innholdet i en revolusjon til massedemonstrasjoner og gjerne til en bestemt plass – som for eksempel Tahrirplassen i Kairo.

Som den britiske marxisten John Molyneux skriver i aprilnummeret av Socialist Review, er dette galt når det gjelder alle nylige opprør og revolusjoner – spesielt når det gjelder den egyptiske revolusjonen, der massedemonstrasjonene bare var en del av revolusjonen.

Ingen vedtar en revolusjon

En revolusjon begynner ikke fordi noen bestemmer at ”nå skal vi starte en revolusjon”. Det som skjer er at en folkelig protest av et eller annet slag blir stor og kanskje sprer seg, og på den måten blir en utfordring for den herskende klassen.

Under en revolusjon inntar mange mennesker den politiske scenen for første gang, og kreativiteten blomstrer. De deltar i streiker, massedemonstrasjoner, mange møter og diskusjoner. Ved å være en del av et kjempende kollektiv, vil man høste erfaringer som utfordrer og stimulerer egne tanker og idéer.

Aktivitet gir bevissthet

Gjennom aktiviteten nedenfra øker arbeiderklassens selvtillit og politiske bevissthet. Egenaktivitet, kamp nedenfra, er kanskje det viktigste prinsippet i en revolusjonær kamp for å forandre verden. For revolusjonære partier gjelder det derfor å påvirke utviklingen i denne kjempeprotesten. Gjennom diskusjoner på massemøter, demonstrasjoner etc. kan revolusjonære partier foreslå handlingsalternativer som kan føre bevegelsen framover og gjøre den sterkere.

”Revolusjon er nødvendig for å skape samfunnet på ny”, skrev Karl Marx. Bare gjennom den masseaktiviteten som arbeiderklassen og andre undertrykte deltar i gjennom en revolusjon, er det mulig å ”kvitte seg med århundrers møkk og bli fri”.

Når erfaringene fra slike kamper ikke stemmer med de tanker og idéer man hadde fra før, legges grunnlaget for store bevissthetssprang. Denne bevisstheten er ujevnt fordelt mellom grupper av mennesker. Men det gjelder også for hvert enkelt menneske. Det går for eksempel an å være en militant fagforeningsaktivist og samtidig ha sexistiske holdninger. Den italienske marxisten Antonio Gramsci kalte dette motsigelsesfylt bevissthet, og revolusjonære partiers oppgave er å trekke flest mulig til revolusjonær bevissthet.

Væpna revolusjon

For høyresida er revolusjon, ”væpna revolusjon”, eller som Kristian Meisingset skriver i Dagbladet: ”Vi kjenner historien. Venstreterrorisme og frykt for væpnede angrep. Samarbeid med ytterliggående krefter med planer om å ta makten. De (sosialister og kommunister) ønsket væpnet revolusjon”. Denne skrekkpropagandaen fra høyresida har ingenting med en sosialistisk revolusjon å gjøre.

Revolusjon og sosialisme vokser riktignok ut av kamp, men det er en kamp der arbeiderklassen og folkeflertallet tar i bruk sine vanlige kampmetoder som streik, demonstrasjoner og massemøter. Det handler ikke om å kaste bomber på  næringslivstopper eller å storme Stortinget. Det handler om å tvinge det kapitalistiske mindretallet i kne ved en storstilt mobilisering av flertallet av folket.

Menneskets natur

Rødt er blitt et søtt fantasiparti, skal vi tro Meisingset. Han mener partiets drømmer om en mer demokratisk verden, om frihet for de mange og en meningsfull jobb for alle, er urealistiske. For menneskene er ikke bare gode mot hverandre, noen ganger vinner mennesker på kjipe strategier.

”Sosialisme vil aldri fungere, for man kan ikke forandre menneskets natur”, er et vanlig argument mot sosialisme. Men det brukes ikke bare mot sosialisme. Mer generelt kan vi si at når forsvarere av det bestående blir utfordret i forbindelse med protester mot undertrykking og utbytting, brukes ofte argumentet om menneskets natur. Krig? Det er menneskets natur å slåss. Kvinneundertrykking? Kvinner og menn er naturlig forskjellige. Også slaveriet ble påstått å være et produkt av menneskets natur.

Men hva er kjernen i menneskenaturen? Det må være at mennesker er sosiale.

Menneskets natur formes av de sosiale omstendighetene det lever under. Ja, mennesker er noen ganger kjipe mot hverandre, men vi kan også samarbeide og hjelpe hverandre. Med kapitalismens konkurransepress og jakt på profitt, vil mennesker under dette systemet formes av dette. Hvor mye vi formes, er individuelt og avhengig av hvilke sosiale rammer vi lever under. Som vi alle har opplevd, er det også mye hjelpsomhet og generøsitet under kapitalismen.

Menneskets natur er foranderlig. Det viktige er ikke bare at vi forandrer oss når omstendighetene forandrer seg, men at vi forandrer oss selv når vi skaper nye og andre samfunnsforhold. Hvis mennesker kunne skape kapitalisme, kan vi også skape sosialisme.

Når det gjelder sosialistisk revolusjon vil flertallet av befolkningen på en eller annen måte delta i et kjempende kollektiv. Det styrker deltakernes selvtillit, og fører til sprang i deres politiske bevissthet. Fellesskapsfølelse og stolthet vil vokse fram hos deltakerne.

La oss bruke streik som eksempel. De fleste streiker starter fordi arbeidere ønsker bedre leveforhold (lønn, velferd etc.). Men når streiken varer en stund, vokser det ofte fram følelser av solidaritet og kollektiv stolthet som er like viktig som den opprinnelige saken.

Mennesker er ikke like, og derfor vil selvfølgelig graden av forandring og hvordan man forandres, være individuell.

En vellykket sosialistisk revolusjon vil også bidra til å fjerne ulike former for undertrykking og fattigdom. Det betyr at sosialismen vil tilfredsstille menneskelige behov på en mye bedre måte enn kapitalismen eller andre tidligere samfunn.

Teknologi vinner ingen streik

I sin artikkel, ”Det 21 århundrets sosialisme” i Manifest Tidsskrift, er Ronny Kjelsberg opptatt av hvorfor det gikk galt med sosialismen i det forrige århundret. Han peker på to forhold: en deterministisk og mekanisk materialisme, og det han kaller en ideologisk årsak.

Det finnes utvilsomt eksempler på ”marxister” som har ment at revolusjonen og sosialismen kommer med nødvendighet. Et godt eksempel er den 2. Sosialistiske Internasjonale, der Karl Kautsky argumenterte for at kapitalismens død og sosialismens seier nærmest var skjebnebestemt. Det var bare å vente på at produktivkreftene skulle utvikle seg tilstrekkelig, slik at de kom i konflikt med produksjonsforholdene samt at sosialistpartiet hadde vunnet flertall i parlamentet.

Men Kautsky og andre determinister tar ikke hensyn til menneskene, de tar ikke hensyn til arbeiderklassen. Teknologi kan ikke vinne en streik, men det kan arbeidere. Motsetningen mellom arbeid og kapital fører til klassekamp, og det er arbeiderklassens seire i denne kampen som gir den selvtilliten klassen trenger for å være med i en politisk bevegelse som er nødvendig for å ta makta fra borgerskapet.

En feilaktig tro

Den ideologiske årsaken er, ifølge Kjelsberg, at ”man ikke kan analysere seg fram til hva folket trenger…for da trenger man ikke spørre folket til råds”. I sammenheng med dette nevner han den feilaktige ”troen på at en revolusjonær elite kan styre på vegne av folket”. Dette er virkelig en feilaktig tro. Men det er en tro som er knyttet til stalinismen, og den har ingenting med sosialistisk revolusjon å gjøre.

Den viktigste oppgaven for revolusjonære partier er å lede revolusjonen til seier. Det kan bare bety at disse partiene må kjempe for å få oppslutning om sin politiske linje i arbeiderklassen. De må være til stede i fagforeningene, ved tariffoppgjør, ved streiker, i demonstrasjoner etc. Det er erfaringene fra deltakelsen i arbeiderklassens små og store kamper som gjør revolusjonære partier egnet til å lede en sosialistisk revolusjon til seier. De må vinne oppslutning og tillit i arbeiderklassen.

Massestreik og arbeiderråd

I de aller fleste sosialistiske revolusjoner har massestreiker vært en svært viktig del av revolusjonen. Massestreiken, som Rosa Luxemburg analyserte under 1905-revolusjonen i Russland, var også en del av den egyptiske revolusjonen.

Det spesielle med disse streikene er at det foregår en vekselvirkning mellom økonomiske og politiske krav. At økonomiske krav blir innfridd, fører gjerne til at det stilles politiske krav og omvendt. De går hånd i hånd.

I slike kampsituasjoner dannes det arbeidermaktorganer – arbeiderråd – utfra arbeiderklassens behov. Rådsmakt eller kimen til den, har eksistert en rekke ganger. Dette er erfaringene fra de aller fleste sosialistiske revolusjoner og opprør. Navnet har vært forskjellig; sovjeter i Russland 1905 og 1917, Cordones i Chile 1971/73, Shoras i Iran 1979/80, MKZ i Polen 1980/81, for å nevne noen av dem.

Arbeiderrådene er et svar på klassekampens utvikling. Store streikebølger lammer samfunnet, men det er viktig å opprettholde livsviktige funksjoner som for eksempel matforsyning, helse og transport. Disse arbeidermaktorganene starter som streikekomitéer, og utvikler seg til arbeiderråd som tar direkte kontroll over deler av samfunnet. Den siste rådsmaktsituasjonen var trolig i Gdansk i Polen i 1980-81.

Reform eller revolusjon

Er skillet mellom reform og revolusjon fortsatt meningsfylt? Dette var/er et tema i diskusjonen om Rødts prinsipprogram.

Revolusjonære er selvsagt ikke imot reformer, men det som er viktig er hvilken strategi som brukes. All erfaring viser at det er gjennom kamp nedenfra vi kan kjempe fram reformer. Det gjelder kamp mot privatisering av barnehager, kamp for 6-timersdagen osv. Når folk stoler på seg selv og ikke på politikere og fagforeningsbyråkrater, kan man vinne fram. Ja, mange fagforeningsledere deltar i slike kamper og kan være veldig militante. Men politikere og fagforeningsledere vil som regel på et eller annet tidspunkt forsøke å bremse bevegelsen hvis den blir truende for deres posisjon og interesser.

Revolusjonære sosialister skal selvfølgelig være med i kampen for reformer, og ikke stille seg på sidelinja og rope revolusjon.

Det avgjørende er hvordan man slåss. For å ta et kjent eksempel: Det har vært mange demonstrasjoner mot angrep på faglige rettigheter knyttet til EØS-avtalen de siste åra. Ofte har de bestått av fagforeningsledere med fane. Det er vel og bra, men målet må være å tenke ”nedenfra”, å få med stadig flere vanlige arbeidere.

Den strategien som benyttes i mer normale tider og i revolusjonære tider må ha det samme ”nedenfra”-perspektivet. Det gjelder å øve seg og høste erfaringer. Kapitalistklassen ikke vil gi fra seg makta frivillig. Den har for mye å miste.

Borgerskapets klasseherredømme betyr at akkumuleringen av kapital og profittmaksimering er det viktigste for denne klassen. Alle andre hensyn, for eksempel full sysselsetting og anstendige lønnsvilkår for arbeidere, kommer i annen rekke.

Å forandre en sånn tilstand krever en enorm mobilisering i befolkningen, en revolusjon.

Staten er ikke nøytral

La oss si at den revolusjonære bevegelsen har kontrollen over arbeidsplassene og styrer store deler av samfunnet. Det er en situasjon som ikke kan vare over tid. For at en sosialistisk revolusjon skal seire, må den ta makta over staten. Vil militærapparatet og politiet stå på revolusjonens side? Er det ikke mer sannsynlig at de vil forsøke å stoppe revolusjonen? Erfaringer fra revolusjoner tilsier det.

Å få kontroll over statens voldsapparat må derfor være en prioritert oppgave.

Staten er ikke nøytral, den er kapitalistklassens stat. Den tilrettelegger for kapitalen.

Utfra erfaringer fra tidligere revolusjoner er det rimelig å anta at mange soldater (arbeidere i uniform) og lavtstående offiserer vil slutte seg til revolusjonen. Kanskje også en del ansatte i politiet. Men høyerestående offiserer og polititopper vil neppe sympatisere med revolusjonen.

Sosialistiske partier trengs

En sosialistisk revolusjon kan ikke vedtas av Stortinget. Målet med en sosialistisk revolusjon er å skape et helt annet samfunn enn dagens kapitalisme.

Arbeiderklassen kan ikke oppnå en slik makt bare ved å stemme ved valg fordi disse valgene bare berører en del av det kapitalistiske systemet. Demokratiet skal utvides slik at arbeiderklassen (flertallet av folket) skal kunne treffe beslutninger av langt større viktighet, ikke minst om økonomien. Altså økonomisk demokrati.

I dag er det slik at helt avgjørende beslutninger for samfunnets framtid tas i de store konsernenes styrerom og ikke i parlamentariske organer. Sosialistisk revolusjon handler ikke bare om å ta den politiske makta, men også den økonomiske. Dette betyr ikke at reformer som gjør samfunnet mer rettferdig ikke kan kjempes fram og vedtas på Stortinget.

Derfor er det selvfølgelig viktig at sosialistiske partier er representert på denne arenaen. Viktige reformer som vedtas her, gir folk selvtillit til å kreve mer omfattende reformer. Men et sted går det en grense for hvor langt det er mulig å gå. Hvis reformene kommer i konflikt med kapitalistklassens evne til å oppnå tilstrekkelig store profitter, kan reformene bli tatt vekk.

Arbeiderklassens frigjøring

Vi ønsker alle en fredelig revolusjon. Den beste måten å oppnå det på, må være å jobbe for en sterkest mulig revolusjonær bevegelse. En bevegelse som er så sterk at et eventuelt forsøk på å stoppe revolusjonen fra deler av statsapparatet og økonomiske makthavere, ikke vil lykkes. Et revolusjonært arbeiderparti må derfor bygges, og det må kjempe for sin politiske linje i hele arbeiderklassen. Gjennom deltakelse i klassens små og store kamper blir det herdet og høster erfaringer som er livsviktige den dagen et opprør/revolusjon bryter ut. Bygging av allianser og enhetsfronter med reformistiske partier og bevegelser vil være svært viktig. Revolusjonært parlamentarisk arbeid er viktig, men ikke det viktigste.

Nedenfra-perspektivet er avgjørende, og arbeiderklassens frigjøring er arbeiderklassens eget verk.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.