Arbeidere og transnasjonal aksjon i krisetider

Foto: Liftarn

Globaliseringen legger ikke bare begrensinger på arbeiderbevegelsene, men gir også arbeidere nye muligheter, maktbaser og motstandsvåpen.

Andreas Bieler
Om Andreas Bieler (2 artikler)
Andreas Bieler er professor i politisk økonomi ved Universitetet i Nottingham. Hans siste bok er Global Restructuring, Labour and the Challenges for Transnational Solidarity. Bieler skriver på nettstedet http://andreasbieler.net

Etterdønningene av finanskrisa runger fortsatt i det globale systemet. Hvilke muligheter har nasjonale arbeiderbevegelser til å skape transnasjonale solidaritetsforhold som en motstand til den globale kapitalismens utbyttende og destruktive dynamikk? Er det ikke når innstrammingspolitikk blir påtvunget arbeidere over alt at de erkjenner sine felles interesser verden over? Disse spørsmålene sto i fokus på den to dager lange internasjonale workshopen «Labour and transnational action in times of crisis: from case studies to theory», organisert av «Transnational Labour project» i Oslo 27. og 28. februar 2014. I dette innlegget vil jeg først diskutere noen av hindrene for transnasjonal solidaritet, før jeg vurderer de nye mulighetene som åpner seg for arbeiderne som et resultat av globaliseringen og den globale krisen.

Hindre for transnasjonal solidaritet
Først og fremst er det ikke slik at en internasjonal økonomisk omstrukturering, som den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) er et eksempel på, automatisk fører til transnasjonal solidaritet mellom ulike nasjonale arbeiderbevegelser. Økonomisk omstrukturering legger ikke nødvendigvis til rette for transnasjonal solidaritet, og kan faktisk være et hinder i seg selv. Kapitalismen gjennomgår periodiske kriser. En kriseoverlevelsesmekanisme er å intensivere innlemmingen av nye områder (periferi) i systemet, slik at akkumulasjonen kan opprettholdes.

Denne utviklingen skjer langs både sprikende og forente linjer. De er forente fordi den perifere utviklingen drives av dynamikken i kjernen, og de er sprikende fordi forskjellene mellom kjernen og periferien vokser vedvarende. Som et resultat befinner ulike nasjonale arbeiderbevegelser seg på ulike steder i den globale økonomien, noe som potensielt kan gi dem forskjellige umiddelbare interesser.

Krise som påskudd for angrep
Videre bruker kapitalen den pågående globale krisen til å rettferdiggjøre brutale angrep på arbeidere og deres organisasjoner. Sett i sammenheng med høy arbeidsledighet og økonomisk krise føler ofte arbeidere at de ikke har noe annet alternativ enn å gi etter for arbeidsgivernes krav. Lavprisflyselskap i Europa, anført av Ryanair, driver dramatiske angrep på lønninger og arbeidsforhold som skaper et press nedover på hele sektoren.  Store private selskaper tar i økende grad over den lønnsomme delen av nasjonale helsetjenester i Europa, og undergraver både arbeidsforhold og lønn i sektoren, samt prinsippet om retten til universell tilgang på helsehjelp.
Roland Erne, forsker på internasjonalt arbeidsliv ved universitetet i Dublin, hevder at de nye økonomiske styringsstrukturene i Europa er sentrert rundt den såkalte ”six-packen”, som fremtvinger innstrammingspolitikk på tvers av den Europeiske Union.

Også arbeidere har ulike interesser
Men det er ikke bare strukturelle begrensninger eller arbeidsgivernes politiske landvinninger som undergraver mulighetene for transnasjonal solidaritet. Arbeidere opplever ofte å ha forskjellige interesser. I organiseringen av gjestearbeidere, er det flere eksempler på allianser mellom disse arbeiderne og lokale støttegrupper. Det kan være sesongarbeidere i det italienske jordbruket eller utstasjonerte arbeidere i den tyske kjøttindustrien. Det viser seg imidlertid at mens arbeiderne i hovedsak er interessert i bedre arbeidsforhold, anstendige lønninger og ordentlige boforhold, så håper støttegruppene på at samarbeidet vil utfordre de uformelle eller atypiske ansettelseseformenes undergraving av det regulære arbeidslivet.

Dog betyr ikke disse hindrene at transnasjonal solidaritet er umulig. I sin artikkel om det vellykkede tilbakeslaget mot frihandelsavtalen mellom statene på det amerikanske kontinentet (Free Trade Agreement of the Americas – FTAA), forklarer Bruno Dobrusin hvordan fagforeninger fra Nord- og Latin-Amerika, sammen med et bredt spekter av sosiale bevegelser, samarbeidet tett med bakgrunn i de negative erfaringene med NAFTA. Transnasjonal solidaritet er hverken selvdrivende eller umulig.

Dannelsen av en europeisk og global arbeiderklasse?
Den internasjonale fagbevegelsen er organisatorisk svak. Mens den globalt integrerte arbeiderklassen har økt dramatisk etter at India og Kina trådte inn i den globale økonomien på 1990-tallet, og nå ifølge enkelte estimater utgjør hele 2 milliarder, har ikke de internasjonale fagforeningene lykkes med å organisere disse arbeiderne. Den ”Allkinesiske Fagforeningsføderasjonen” (All-China Federation of Trade Unions – ACFTU) har rundt 230 millioner medlemmer, men det er knyttet tvil til hvorvidt den kan regnes som en «ordentlig» fagforening ettersom den er nært knyttet til den kommunistiske partistaten. Den Internasjonale fagforeningsføderasjonen (ITUC) har på sin side rundt 166 millioner medlemmer, 10 millioner færre medlemmer enn for et tiår siden.

Arbeiderbevegelsene, bredt definert, er mer enn de offisielle fagforeningene på nasjonale og internasjonale nivåer. Som E. P. Thompson argumenterte i Dannelsen av den engelske arbeiderklassen (Making of the English Working Class), så er dannelsen av en klassebevissthet og utviklingen av en klasse i seg selv aldri selvdrivende, men et resultat av konkrete konflikter hvor mennesker anerkjenner sine felles problemer og interesser, og begynner å overføre dem til kollektive handlinger. Hva er mulighetene for dannelsen av en europeisk og global arbeiderklasse? Har for eksempel streiken som strakk seg over hele Europa 14. november 2012 bidratt til dannelsen av en europeisk arbeiderklasse, slik Idar Helle argumenterer for? Det finnes også eksempler på vellykkede fabrikkokkupasjoner i Hellas og Italia. Det er denne typen erfaringer  som potensielt kan bidra til dannelsen av en klassebevissthet. Storskala streiker i den indiske bilsektoren, den brasilianske byggesektoren og den sør-afrikanske gruvesektoren, har den siste tiden gjort det klart at arbeidere i såkalte BRICS-land heller ikke uten videre aksepterer den globale kapitalismens utbyttende dynamikk. For å støtte opp om dannelsen av klassebevissthet er det viktig at individuelle arbeideres lokale erfaringer med innstrammingspolitikk blir knyttet opp mot bredere nasjonale og transnasjonale interessemotsetninger i den nyliberale omstruktureringen.

Globaliseringens muligheter
Globaliseringen legger ikke bare begrensinger på arbeiderbevegelsene, men gir også arbeidere nye muligheter og motstandsvåpen. De pågående forhandlingene om et transatlantisk frihandels- og investeringspartnerskap mellom EU og USA (TTIP/TAFTA) kan være en god mulighet for felles motstand og transnasjonal solidaritet, nettopp fordi avtalen utgjør en stor trussel mot arbeids- og leveforhold til mennesker på begge sider av Atlanterhavet. De nye europeiske styringsstrukturene og deres angrep på menneskers levebrød i Europa er et annet potensielt mål for samlet motstand. Det vil kreve en systematisk, politisert analyse som grunnlag for faglig mobilisering.

Den globale økonomiske omorganiseringen har også gitt arbeidere nye potensielle maktbaser. Moralsk-etisk grunnlag for makt kan for eksempel brukes for å skape forbrukerpress på merkevarer som produserer varene sine på sosialt utbyttende og miljøskadelige måter. Makt over logistikk og transport, hvor arbeidere kan begrense bevegelsene av viktige varer og tjenester, kan på sin side være en viktig maktkilde for fagforeninger. Med tanke på de komplekse metodene hvor varer blir produsert i produksjonsnettverk på tvers av grenser med bruk av akkurat-i-tide systemer, så vil et sammenbrudd i transportnettverket ha stor innvirkning på kapitalen. Det er derfor feil å anta at globalisering bare fratar arbeiderbevegelsen makt.

Klassekampens uvisshet
Eddie Webster viser til at den amerikanske arbeiderbevegelsen ble erklært fortapt i 1932. Likevel viste det året seg å være begynnelsen på den største og mest suksessfulle mobiliseringen i amerikanske fagforeningers historie. Klassekampens fremtid er uviss. Hvem kunne ha forutsett 68-opprøret, eller den arabiske våren? Vi står kanskje ovenfor flere år med defensive kamper, men et eksplosivt utbrudd av protester over hele Europa og/eller verden kan like gjerne være rett rundt hjørnet.

Teksten ble først publisert på Andreas Bielers egen blogg.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.