Hvorfor jeg aldri fikk barn

Foto: illustrasjonsfoto

Hvis vi hadde hatt 6-timers arbeidsdag, hadde jeg kanskje hatt barn i dag.

Wibeke Lund
About Wibeke Lund (19 Articles)
Wibeke Lund har hatt en rekke tillitsverv i fagbevegelsen, blant annet som nestleder for LO i Tromsø. Hun har bakgrunn som dokument- og medieviter ved Universitetet i Tromsø.

Jeg hadde alltid sett for meg at jeg skulle få en liten familie: mor, far og to barn. Jeg, som de fleste andre jenter. Jeg visste til og med hva de skulle hete og jeg gleda meg til fremtiden. Men først måtte jeg få noen ting på plass. Utdannelse. Jobb. Jeg skulle bare få de tingene i orden, og så ville jeg få barn. Trodde jeg.

Å jobbe er bra, å jobbe er positivt
Jeg var bare tretten år gammel da jeg fikk min første betalte jobb. Jeg skulle plukke jordbær. Jeg var kjempestolt over å få min første jobb. Jeg hadde jobbet siden jeg var en liten drittunge, som odelsjente på gården der jeg vokste opp, så jeg var godt vant med hardt arbeid. Jeg er opplært slik, å jobbe er bra, å jobbe er positivt. Så jeg jobbet meg gjennom tenåra, både på gården, som jordbærplukker og som deltidsarbeider på et bakeri. Og jeg var stolt av det. Jeg var en selvstendig ung dame som tjente mine egne penger.

Studier og lånekasse
Utdannelse må man jo ha, og jeg starta å studere, for man kommer ingen vei utenom hadde jeg hørt, for å få jobb. Og jeg likte å lære. Men jeg husker at jeg en gang ble sint. Jeg ble oppfordret av faglærer til å skrive en oppgave med et kvinneperspektiv. “Jeg har da vel aldri i verden blitt kvinnediskriminert, dette angår da virkelig ikke meg? Jeg har like rettigheter som menn og jeg kan nå så langt som jeg bare vil”, tenkte jeg.

Men å få barn i denne perioden var helt uaktuelt. Støtten fra lånekassen  var jo ikke all verdens, og støtten til førstegangsfødende var latterlig liten. Det holdt vel til ei husleie og ei brukt barnevogn, ikke mer. Så jeg vurderte det ikke engang. Og jeg hadde god tid, barn fikk komme senere. Når jeg hadde utdannelsen i boks, fast jobb og hadde kjøpt meg leilighet. Mine barn skulle få det trygt og godt, hadde jeg bestemt meg for.

Vikariat
Jeg fikk jobb etter endt utdannelse. 16 timer i uka viste min første kontrakt. Resten var ringevakter. Midlertidig, viste min kontrakt på det neste arbeidsstedet. På neste arbeidsplass igjen viste kontrakten at jeg jobbet i et vikariat. Jeg ville jo ha fast 100% stilling, men det var seg nærmest umulig. Jeg higet, smisket, sto på, og viste meg fra min beste side til arbeidsgiver. Men nei. Bare usikker deltid, med usikker inntekt. Så jeg utsatte nok engang å få barn.

Les også Vi deltidskvinner

Slitne småbarnsmødre
10 år gikk før jeg fikk fast fulltidsstilling. Og i alle disse åra møtte jeg mange slitne kvinner med små barn. De fortalte meg om sin hverdag. Den dårlige samvittigheten de hadde over at barnet måtte være hele 40 timer i uka i barnehage. Om hvor vanskelig det føltes, at den lille skulle ha så lange dager borte fra mor og far. Om syke barn, og om barn som savnet sin fulltidsarbeidende mor.

Men de fortalte meg også hvordan de selv hadde det. De fortalte om bekkenløsning, keisersnitt og revna underliv. Hva fødselen hadde gjort med kroppen og helsa deres. Om lite forståelsesfulle arbeidsgivere, og menn som ikke tok sin del av husarbeidet. Om at de så seg nødt til å gå ned i stilling, selv om de tapte både lønn, feriepenger og pensjonspoeng. Og de valgte deltid. De mente at de ikke hadde annet valg.

– Jeg bryr meg mest om barnet mitt, det får bare bli slik, ellers så stuper jeg. Og jeg har også gamle og syke foreldre, og jeg slites i stykker. Alle vil meg noe, og det er ikke plass til meg, sa de.

Kvinner er late og vet ikke sitt eget beste
Jeg har sett mistenksomheten til barnløse kvinner, og menn, sågar fra andre mødre, i lette yrker, rettet mot deltidsarbeidende mødre.

– Ikke lev på menn, ikke lev på staten, ikke surr rundt hjemme, jobb fulltid, blir det sagt.

Selv ihuga feminister og fagbevegelsen har fremhevet jobben, ikke omsorgen for barn som det viktigste, mens de klør seg i hodet og lurer på hvor alle damene i 30-åra blir av. Hvorfor deltar de ikke i styrer og stell? Hvorfor tar de ikke verv, og engasjerer seg i frivillige organisasjoner og bidrar med sine meninger? Hvorfor bli de ikke toppledere? Vi har jo åpna opp for kvotering? Nei, kvinnfolk er late og vet ikke sitt eget beste, blir det sagt, om og om igjen.

Endelig klar
Men 30 år gammel var jeg klar for å få barn. Nå var alt på plass, utdannelse, fast arbeid, leilighet og bil. Men ingenting skjedde. Jeg ble ikke gravid, for jeg var ikke på mitt mest fruktbare lengre. Jeg starta på prøverørsforsøk, men heller ikke det ga resultater. Eller egentlig: Jeg ga meg midt i det første, for jeg var så utrolig bekymra. Enn om jeg mister jobben? Det har jo skjedd før. Enn om jeg blir omstilt, slik det ofte skjer nå om dagen? Jeg var vant til en turnus med kveld, helg og helligdager. I så fall måtte jeg være borte fra familien min og barnet mitt. Ville jeg klare å jobbe 40 timers uke? Hva om jeg får et sykt barn? Enn om jeg blir syk? Hvordan skal jeg klare det, å jobbe fulltid og betale på huslån, og samtidig skulle ta vare på barnet mitt? Enn om, enn om?

Alle de slitne mødres historier surret rundt i hodet mitt, og jeg så for meg fremtiden. Ei sliten mor i midten av 30-åra, med fulltidsjobb og en liten unge med alt for mange timer i barnehagen. Jeg ville det ikke, jeg klarte ikke tanken på det, og lot det hele gå. Jeg valgte å ikke få barn

6-timers-dagen
Den gangen tenkte jeg ikke så politisk på dette. Jeg opplevde det som en personlig bekymring som bare handlet om mitt eget liv. Men i dag tenker jeg annerledes. Kanskje hadde jeg tatt et annet valg om jeg hadde hatt muligheten til å jobbe 6-timers arbeidsdag? I ei fast forutsigbar stilling? Der jeg verken tapte lønn eller pensjonspoeng? Der jeg hadde hatt tid til mitt barn, familien min, meg selv, men å også jobbe og tjene egne penger (noe jeg tross alt er stolt av å kunne få lov til). Om jeg kunne få være ei mor som både gjorde det jeg var best til, vise omsorg, men likevel ha tid til både meg selv og å bidra i samfunnet? Ja, det tror jeg nok at jeg hadde villet.

Men samfunnet er ikke lagt til rette for at unge kvinner skal få barn i 20-åra, når de er på sitt mest fruktbare og har mest energi, til nattevåk og de utfordringene som følger med graviditet, barsel og omsorg. Arbeidslivet er heller ikke lagt til rette for omsorgsrollen til kvinnen. Så vi kvinnen venter med å få barn til vi er nærmere 30 år, da mange av oss allerede er slitne etter mange år i arbeidslivet. Og for noen av oss er det da allerede for sent.

Betaler seg selv
Hvem skal betale for 6-timers dagen, spør mange? Jeg tror den vil betale seg selv ved at vi får flere grupper ut i arbeid, som funksjonshemmede, syke og uføre og en stadig eldre befolkning. Mange av de som i dag ikke ser seg i stand til å jobbe full uke vil vi få inn i arbeidslivet som skattebetalere, ikke som passive stønadsmottakere. Vi unngår å slite ut folk, som igjen skyver de over på sykepenger og i ytterste konsekvens uføretrygd.

Og egentlig er 6-timersdagen allerede innført. Det er vi kvinner som har innført den selv ved å jobbe deltid, og det er vi kvinner som tar kostnaden: ved tap av lønn, feriepenger og pensjonspoeng, og ikke minst, vår økonomiske uavhengighet, og dermed vår frihet.

Men det kunne også vært annerledes. Vi kunne hatt en 6-timers arbeidsdag som ikke ble betalt av kvinnene selv. Hadde vi hatt det hadde kanskje jeg fått de barna jeg alltid hadde ønsket meg.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

24 Comments on Hvorfor jeg aldri fikk barn

  1. Claudio Castello // at // Reply

    Spennende og velskrevet. Kanskje har artikkelforfatteren glemt et viktig poeng: nemlig det at mange faktisk ikke er mentalt modne for barn når de er 20-årene
    i dagens samfunn lever man lengre, og ofte strekker ungdomstiden siden utover 30. Vi har i tillegg langt større valgfrihet enn våre foreldre- og besteforeldregenerasjoner, hvor det dangang var langt større sosialt komformitetspress om å finne seg livspartner og føre slekten videre.

    • WibekeBergheim // at // Reply

      Takk for god tilbakemelding, og hyggelig at du likte artikkelen.

      Det du nevner er ikke glemt, men utelatt med hensikt, for det er et argument jeg ikke deler med deg. For de aller fleste kvinner i stand til å ta vare på sine barn, også når de er tidlig i 20-årene, ja selv de som får barn i slutten av tenåra klarer dette utmerket. Morsinstinket er sterkt.

      At det kan være de kvinner som ikke føler seg mentalt klare, er en annen sak, og en annen artikkel. Denne fokuserer på hvordan samfunnet og arbeidslivet ikke er lagt til rette for de som ønsker barn tidlig i 20-årene, og som igjen sliter ut den godt voksne kvinnen når hun først får barn.

      Om vi alle, ikke bare kvinnen med barn, hadde jobbet litt mindre, kunne vi alle ha hatt litt mer tid til hverandre og vi kunne tatt bedre vare på hverandre, gamle og unge, kvinner og menn.

      Og ja, en del lar være å få barn for at de rett og slett ikke ønsker det, verken fast partner eller barn, og det er flott å se at også de barnfrie får mer respekt og aksept for sine valg enn hva de gjorde i tidligere generasjoner.

      • Claudio Castello // at // Reply

        Hvilke tiltak ville du isåfall foreslått? Hadde f. eks job-sharing vært aktuelt?

        • WibekeBergheim // at // Reply

          Jeg sitter nok ikke på svaret eller løsninga til hvordan, men håper heller å kunne bidra til debatten med å vise noen konsekvenser.

          Jeg er noe ukjent med begrepet, forklar gjerne, meg og de som ser innom tråden.

  2. Pepsigro // at // Reply

    Her argumenteres det for at kvinner fortsatt skal jobbe 6-timersdag, men få betalt for 7,5-timersdag. Hehe, vær i det minste ærlig og skriv at du ønsker at noen skal jobbe uten å få betalt for at noen skal få betalt uten å jobbe.

    • Jenny D. BakkenJennyDahlBakken // at // Reply

      Det har vært flere vellykkede forsøk med sekstimersdag (for alle ansatte), blant annet på Tine-fabrikken i Heimdal. Der gikk produktiviteten opp, sykefraværet ned. De produserte ikke mindre selv om de jobbet mindre! Rett og slett fordi de da var mer fokuserte og konsentrerte på jobb. Sekstimersdagen er fullt mulig å få til, i en del yrker i det minste. Ikke i alle yrker.

  3. Henrik Sandsmark // at // Reply

    Jeg hører deg, men det holder ikke at du «tror den vil betale seg selv». 6-timersdag er dyrt, og vi må finne ut hvilke goder vi skal ofre hvis vi vil få råd til den.

    • WibekeBergheim // at // Reply

      Vel, må man ofre noen goder? Når man ikke sliter ut, kvinner og menn, så unngår man å skyve de over på offentlige betalte stønader. Flere vil klare ut med fulltidsjobb, som arbeidstakere med nedsatt funksjonevne, syke og eldre. Dette skriver jeg også i artikkelen min.

      Jeg kan jo også føye til to grupper som ville få plass i en slik modell, de som jobber ufrivillig deltid og de arbeidsledige. Flere ut i jobb er bra for samfunnet og for den enkelte, ikke sant?

      Slik det er nå ofres kvinnen. Hennes omsorgsoppgaver, for egne barn og foreldre (og også kanskje hans foreldre) er utbetalte. Er det riktig?

      Og igjen, ja, 6-timersdagen er dyr, for det er kvinnen selv som betaler for den ved å jobbe deltid.

      • Henrik Sandsmark // at // Reply

        Jeg anerkjenner at det finnes mekanismer som vil dytte noen flere ut i arbeid, men det er veldig naivt å tro at det kommer til å veie opp for kostnadene. Hvis du ikke kan legge noen regnestykker på bordet eller fortelle hva vi skal ofre, er det bare populisme du preker.

        Selv om det sikkert ikke er din type side, vil jeg anbefale dette innlegget på det sterkeste. Det er en utrolig viktig debatt:

        http://www.minervanett.no/etter-oss/

        • WibekeBergheim // at // Reply
          • Henrik Sandsmark // at //

            Spennende case, men det er veldig anekdotisk. Hvis
            små enkelthistorier som dette er nok til å bygge politikk på, kan man rettferdiggjøre mye populisme.

            Og et vesentlig poeng blir borte: Dette er én bedrift med 171 ansatte. Resten av arbeidskraften ligger fortsatt i vanlig 8-bedrifter, så prisen per timeverk stiger ikke som følge av lavt tilbud. Trenger de flere folk for å dekke de tapte timene, er det bare å ansette dem. Hvis alle arbeidsgivere hadde kjørt 6-timer, hadde det ikke vært noen å ansette. Det er først når alle gjør det at vi ser effekten.

            Hva gjelder artiklen hos Rødt, ser den også på enkelthistorier som ikke viser effekten på hele samfunnet. Dette er akkurat det samme triket FRP bruker i sin retorikk.

            Artikkelen argumenterer lite på samfunnsøkonomisk nivå. Grafene på siden fungerer ikke, så jeg får ikke mye kunnskap derfra. I tillegg bruker den ganske utdaterte og gammeldagse tenkere som Ford, Keynes og Marx. At dette er personer som har påvirket historien gjør ikke at de automatisk har mer rett enn alle andre.

            Som sagt, er jeg helt åpent for forslaget, men da må det være fundert på et ordentlig grunnlag, ikke ideer om hvordan vi ønsker at virkeligheten skal fungere. Jeg synes jeg ser dette: https://en.wikipedia.org/wiki/Motivated_reasoning

          • WibekeBergheim // at //

            Ja, det er spennende. Jeg har spredt en mengde lenker under de kommetarer jeg har fått, bare ta en titt, kanskje du finner artikler/rapporter du får mer ut av. Men jeg kan gjenta denne:

            “Svaret fra SSB er at det er fullt mulig å opprettholde dagens velferdsnivå og innføre sekstimersdag innen 2060, dersom alle betaler mer av inntekten i skatt.

            Selv om vi jobber mindre i framtiden, vil den private kjøpekraften øke, på grunn av produktivitetsveksten.

            I følge SSB vil det private årlige forbruket per innbygger være 612.000 2010-kroner i 2060, dersom vi jobber noe mer slik pensjonsreformen forutsetter. Det betyr at vi har 2,7 ganger mer tilgjengelig til privat konsum i 2060 enn i 2010.

            Innfører vi sekstimersdag og økt skatt vil veksten i privatøkonomien bli mindre. Likevel vil kjøpekraften til gjennomsnittsnordmannen øke også i framtiden”.

            Og jeg lenker igjen til Perspektivmelding 2013:

            http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/stoltenberg-ii/fin/tema-og-redaksjonelt-innhold/perspektivmeldingen-2013.html?id=713652

            Jeg er ikke enig med deg at dette er populisme, men vi kan være enige om å være uenige, er det ikke det man sier? Jeg takker for gode innspill og betraktninger, det setter jeg stor pris på.

            Men som sagt, det ligger forskjellige lenker på de fleste av mine svar, her skal det være nok å fordype seg i for den som vil det.

            Så jeg gir meg her, i denne omgang, og håper på at andre som deler mitt syn hopper inn i debatten og deltar med sine betraktninger.

            Ha en god dag 🙂

          • Henrik Sandsmark // at //

            Den er grei! Det blir fort et tidssluk for forfatteren å svare på alle kommentarene. Takk for en ryddig diskusjon.

          • WibekeBergheim // at //

            Takk skal du sjøl ha, du har også bidratt til dette, at det ble ryddig og anstendig. Det er slik man lærer av hverandre, på en god måte.

  4. Terje // at // Reply

    Her er det også noen gode tanker, men jeg tror ikke det økonomiske grunnlaget er til stede for 6-timers dag. At det kanskje vil hjelpe flere ut i arbeidslivet er nå så, men de som i dag har funksjonshemninger f. eks, sliter jo allerede med å få seg jobb i mange tilfeller. Det hjelper ikke med mer tilgjengelig arbeidskraft om arbeidsgiverne ikke ønsker å ansette dem, så her er det en del holdninger som må jobbes med først i så fall.

    • WibekeBergheim // at // Reply

      Takk for kommentar og deltakelse i debatten. Ja, vi er muligens henvist til å tro og synse begge to, legger ved en lenke til en FAFO-rapport:

      “Det finnes ikke mye forskningsbasert kunnskap om 6-timers arbeidsdag. Det er gjort få
      forsøk, de fleste forsøkene har vært i liten skala, og de er relativt raskt blitt lagt ned”.

      http://www.fafo.no/pub/rapp/10013/10013.pdf

      Du kan også lese denne, lenke under:

      “Svaret fra SSB er at det er fullt mulig å opprettholde dagens velferdsnivå og innføre sekstimersdag innen 2060, dersom alle betaler mer av inntekten i skatt.

      Selv om vi jobber mindre i framtiden, vil den private kjøpekraften øke, på grunn av produktivitetsveksten.

      I følge SSB vil det private årlige forbruket per innbygger være 612.000 2010-kroner i 2060, dersom vi jobber noe mer slik pensjonsreformen forutsetter. Det betyr at vi har 2,7 ganger mer tilgjengelig til privat konsum i 2060 enn i 2010.

      Innfører vi sekstimersdag og økt skatt vil veksten i privatøkonomien bli mindre. Likevel vil kjøpekraften til gjennomsnittsnordmannen øke også i framtiden”.

      http://www.nrk.no/magasin/kampen-om-tiden-1.11641299

  5. Jostein Eliassen // at // Reply

    Det går an å jobbe deltid og redusere pengeforbruket og velge andre verdier.
    Selvsagt er det visse yrker som krever at man bør jobbe full stilling, men man kan jo velge andre yrker og ikke prioritere karriere så mye. Og man kan forsøke finne en samboer som er av det mere hjelpsomme slaget.
    Er man delvis syk så kan man søke om delvis trygd.

    • WibekeBergheim // at // Reply

      Takk for kommentar.

      Ja, selvsagt kan man velge det, men i min artikkel forsøker jeg å belyse at man ikke alltid har et valg, og dermed ender i klem mellom omsorg barn og foreldre, jobb og egne ønsker for eget liv og slik mister sin økonomiske selvstendighet og frihet. Dette burde være mulig uten å måtte lene seg på en hjelpsom samboer. Jeg vil påstå at det er mye av poenget i min artikkel, at en kvinne må få mulighet til å stå egne bein, økonomisk sett, og igjen, et forsvar for 6-timersdagen, ikke bare for kvinner, men for oss alle.

      Du kan også lese dagens artikkel: http://radikalportal.no/2014/05/25/kvinner-arbeidsliv-og-sekstimersdagen/

      Sykdom og uføretrygd er en annen diskusjon og jeg vil la den stå ukommentert.

      • Jostein Eliassen // at // Reply

        6 av 7,5 timer er 80% stilling 🙂
        Man må velge: Materialisme eller andre verdier .

        • WibekeBergheim // at // Reply

          Ikke sant! Da velger jeg meg mer fritid og tid til familien fremfor materialisme, og selvsagt for oss alle, kvinner og menn. Legger ved nok en artikkel med blant annet denne innfallsvinkelen, et bærekraftig samfunn:

          “Sekstimers arbeidsdag er ikke et nedstøvet naivt rop fra 70-tallet. Det er en bevegelse i retning av et annet og mer bærekraftig samfunn”.

          http://www.nrk.no/ytring/et-verdivalg-samfunnet-ma-ta-1.11643187

          • Jostein Eliassen // at //

            Ja. Synes selv 6-timers dagen er absolutt noe samfunnet bør kunne innføre. I første omgang ved å gå ned fra 7,5 til 7 timer. Imidlertid i privat sektor så er det vanlig at folk har 8 timers dag (medregnet lunsjpausen). Men kanskje offentlig sektor burde gå foran og lede an.
            Frp (kanskje det var Frp -ungdom) vil jo gå inn for 8,5 timers dager og 72 år pensjonsalder, så der går det motsatt vei og det er jo ikke bra.
            Når folk er unge har mange lett for å la seg påvirke av eldre til å ta mye utdanning og streve for å gjøre en såkalt “bra” yrkeskarriere. Dette kan lett føre folk inn i en veldig hektisk vei der materialistiske verdier stjeler fra de mere myke verdier. Myke verdier som man etter hvert stadig lengter mer etter. Så det lureste foreldre kan si til sine barn er at man bør velge det man føler gir mest lykke og det man har egentlig mest lyst til, ((som kan gi et levebrød.))

          • WibekeBergheim // at //

            Du gir gode og reflekterte betraktninger, takk skal du ha.

            For hva skal man sette høyest? Hva er lykke? Fritid eller enda mere penger til forbruk? Innen 2060 vil vår økonomiske levestandard være nær dobbelt så høy som i dag, så ved hjelp av høyere skatter kan vi ta ut noe av dette i fritid (og likevel komme meget godt ut av det økonomisk sett).

            Om du synes temaet er spennede anbefaler jeg NRKs Brennpunkt, Kampen om tiden:

            http://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/mdup11000614/01-04-2014

            Og selvsagt, for de som har god tid og vil fordype seg, Perspektivmelding 2013:

            http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/stoltenberg-ii/fin/tema-og-redaksjonelt-innhold/perspektivmeldingen-2013.html?id=713652

            Jobbe mindre, leve mer 🙂

  6. Banjosnorkel // at // Reply

    “Hvem skal betale for 6-timers dagen?” Hva er det slags spørsmål? Man avtaler med arbeidsgiver å jobbe 6 timer per dag og får naturligvis mindre i kompensasjon enn om man hadde jobbet 7,5 timer. Hva skulle være problemet?

  7. DATATUFS // at // Reply

    det er vel ikke bare knis som skal kommentere dette savnet? det ble ingen på meg heller, kona nektet å ta`n bar

Leave a Reply to Henrik Sandsmark Cancel reply

Your email address will not be published.


*