Den vanskelige planøkonomien

Foto: wikimedia.org

Planøkonomien har fått et ufortjent dårlig rykte. Når planøkonomien feilet brutalt, var det på grunn av autoritære strukturer og mangelen på demokrati.

Ronny Kjelsberg
Om Ronny Kjelsberg (10 artikler)
Ronny Kjelsberg er Universitetslektor ved NTNU og tidligere fylkestingsrepresentant for Rødt 2007-2015.

Et lett redigert utdrag fra boka Sosialisme på norsk.

I boken “Sosialisme på norsk” går jeg gjennom en lang rekke økonomiske mekanismer og sosialistiske løsninger som kan demonstrere suksess og som hver for seg eller i ulike kombinasjoner kan bidra til en mangfoldig og demokratisk framtidig sosialisme. I dette lett reviderte utdraget diskuterer jeg fordeler og ulemper og gode og mindre gode erfaringer med planøkonomi.

Planøkonomien

Planøkonomi har fortjent et dårlig rykte, men har fått et ufortjent dårlig rykte. Kanskje særlig på grunn av Sovjetunionen, hvis økonomiske system råtnet på rot utover 60- og 70-tallet. Mye av årsaken til dette kan man nok finne i at man hadde etablert systemer med enøyde produksjonsmål, som ligner litt på de privat-sektor-inspirerte “tellekant”-modellene man har etablert i deler av norsk offentlig sektor og som ofte omtales under paraplyen ”New Public Management (NPM)” (blant annet i helsevesenet og utdanningssystemet). Kombinert med et ganske brutalt hierarkisk system skapte nok dette både en del lite hensiktsmessig produksjon (man produserer det som oppfyller tellekantene heller enn det det er samfunnsmessig behov for), og en del feilrapportering om hvordan situasjonen på “gølvet” egentlig er, for å blidgjøre de lenger oppe i systemet. Selv milde “forskjønnelser” kan gi et fullstendig forkvaklet bilde av virkeligheten, dersom de repeteres og forsterkes i flere kommunikasjonsledd oppover i en hierarkisk struktur.

Demokratisk fallitt, økonomisk suksess

Men selv den sovjetiske planøkonomien var ikke alltid en fallitt. Selv om den unge sovjetstaten ble opprettet i et lutfattig og tilbakestående bondesamfunn som ganske nylig var kommet ut av middelalderen (livegenskapen ble avviklet først midt på 1800-tallet), selv om den i løpet av sine første 40 år var igjennom både krig, revolusjon, borgerkrig, invasjon fra utenlandske styrker i forlengelse av borgerkrigen, Stalins terror og en 2. verdenskrig som utraderte betydelige deler av landets befolkning, stod det få år etter krigen fram som en av verdens to supermakter, teknologisk og produksjonsmessig i ferd med å ta igjen (og på enkelte områder gå forbi) Vesten. Sovjetunionen med sin planøkonomi kan i sin første fase derfor, med en viss berettigelse kunne betegnes som en demokratisk fallitt, men en økonomisk suksess.

Det store spranget i Kina

Når planøkonomien har feilet brutalt, har nettopp autoritære strukturer, og mangelen på demokrati vært en helt sentral årsak. Under Det Store Spranget i Maos Kina, som må sies å være en av nyere tids største menneskelige katastrofer, gjorde en blanding av frykt og ønsker om å tilfredsstille ledere høyere opp i hierarkiet, at ledere på lavere nivå rapporterte svært oppblåste tall for eksempel matproduksjon, og presset problemene nedover på fattige bønder. Resultatet ble at dogmatiske og feilaktige økonomiske og vitenskapelige strategier fikk lov å fortsette mye lenger enn de ellers ville gjort, med en stor sultkatastrofe som konsekvens.[1] (I perioder utenfor Det store spranget gikk Kinas utvikling på den annen side såpass bra at man etter normale mål som barnedødelighet, levealder etc. i det minste hadde en betydelig bedre utvikling enn det tilsvarende store nabolandet India.)

En tiltrekkende modell

Det var nemlig den økonomiske utfordringen fra Sovjetunionen som skremte USA og vestmaktene. (Brutale diktaturer støtte de jo ellers gjerne, både med puppet-regimer i Latin-Amerika, støttespillere i Asia, som Indonesias diktator Suharto som stod bak et av de groveste folkemord vi har sett etter 2. verdenskrig, og ved å innlemme Franco-Spania i NATO.) Noam Chomsky siterer i boken Hegemony or Survival Arthur Schlesinger, som i sin “Latin American Mission report” til President Kennedy frykter denne sovjetiske økonomiske modellens tiltrekning på fattige land, og skriver at “[Sovjetunionen] lurer i kulissene, gir ut store utviklingslån og presenterer seg selv som modellen for å oppnå modernisering i løpet av en enkelt generasjon.» [2]

Planøkonomien i USA

Det mange kanskje likevel ikke er klar over, er at også USAs sprang fra å være en middels industrinasjon til å bli verdens klart største økonomiske lokomotiv i stor utstrekning skjedde gjennom planøkonomi under 2. verdenskrig. Det ble blant annet etablert produksjonskomiteer som bestemte produksjonen i ulike sektorer. Selv om produksjonen i stor grad ble utført av private bedrifter, skjedde det innenfor en større planøkonomisk ramme. Det spesielle her er jo ikke at en krigsøkonomi er sentralstyrt – det er gjerne. Det få derimot nevner er at det i stor grad var nettopp dette som gjorde USA til verdens overlegent største økonomiske stormakt.[3]

Planøkonomien i Norge

Planøkonomi var også et sentralt element i Arbeiderpartistaten som ble bygget opp i Norge etter krigen. Det burde være et paradoks for liberale økonomer at den økonomiske veksten i den regulerte etterkrigstida, med stor omfordeling og sosial utjevning og strammere rammer for privat kapital i et system med sterke både Keynesianske og planøkonomiske innslag, er betraktelig større enn i den nyliberale perioden fra 80-tallet og utover. Det samme ser vi om vi kikker på andre land, og sammenligner land. (Og om Sovjetunionen var i krise på 70- og 80-tallet var det for ingenting å regne mot den totale kollaps som kom i russisk økonomi da den ble hurtig liberalisert på 90-tallet.) Det finnes altså ikke noe empirisk belegg for at innslag av planøkonomi og styring gir en svakere økonomisk utvikling – heller omvendt.

Einar Gerhardsen skriver i sine memoarer om den norske planøkonomien at “Om det første nasjonalbudsjettet i 1947 ble det sagt at dette ville føre til statsdirigering av det økonomiske liv, gå ut over den personlige friheten og ta bort livsvilkårene for et demokratisk samfunn. … Da de borgerlige fikk flertall og regjeringsmakt i 1965, fortsatte de med nasjonalbudsjettene og langtidsprogrammene som om de aldri skulle ha kjempet mot dem.”[4]

Så planøkonomien er ikke mer sovjetisk og ineffektivt enn at også Høyre kan drive med den.

 

[1] For en lett tilgjengelig oversikt, se f.eks. Baum, Richard (2010), The Fall and Rise of China, forelesning 19, Demise of the Great Leap Forward, 1959–1962, The Great Courses
[2] Chomsky, Noam (2003) Hegemony or Survival: America’s Quest for Global Dominance. Metropolitan Books. New York. Nettversjon: http://www.chomsky.info/books/hegemony02.htm
Engelsk originalsitat:» [the Soviet Union] hovers in the wings, flourishing large development loans and presenting itself as the model for achieving modernization in a single generation.»
For mer om denne voldsomme sovjetiske vekstperioden, se også Spufford, Francis (2012), Red Plenty, Graywolf Press. Minneapolis.
[3] For en enkel og tilgjengelig framstilling, se f.eks. Childers, Thomas (1998), World War II: A Military and Social History, forelesning 27, Daily Life, Culture, and Society in Wartime, The Great Courses
[4] Gerhardsen, Einar (1978) Mennesker og politikk: Erindringer 1965–78. Tiden. s. 171

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Meld på nyhetsbrev