Hvorfor vi misunner de uføre

Foto: Nigel Rossiter

Uføre føler ofte en tung sorg for livet som ikke ble som det ble, for livet de mistet. De er redde, for de aner ikke hva fremtiden vil bringe, bortsett fra at det ikke blir det de håpte.

Christian Torseth
Om Christian Torseth (9 artikler)
Christian Torseth er mangeårig samfunnsdebattant.

Det har interessert meg ganske lenge hvordan helt vanlige mennesker får seg til å si «Selvfølgelig skal de som virkelig ikke kan jobbe få uføretrygd», for så å følge det opp med «men jeg tror det er ganske mange mennesker som jukser til seg den trygda». Tilsynelatende er det en grei argumentasjon, der man i prinsippet støtter ordningen, men samtidig advarer mot misbruk. Forhører man seg litt nærmere viser det seg imidlertid at det er få tilfeller hvor uføretrygden anses for «selvfølgelig». I realiteten er holdningen at de aller fleste uføre er suspekte, siden de i teorien kan være juksemakere. Kanskje har de en restarbeidsevne et sted der inne, som de holder skjult for NAV, for venner og familie, ja, for alle andre enn seg selv. Kanskje renner Norge over av liksomuføre som begynner å ta armhevinger straks de får trukket for gardinene.

Mistenksomhet og forakt
Det er mange grunner til at uføre som gruppe blir mistenkt for å ha jukset til seg uføretrygd. For det første er det et automatisk stigma forbundet med å ikke bidra. Å ikke bidra er å være en byrde, og kanskje har den uføre ikke gjort riktig alt hun kunne for å unngå sin situasjon. Kanskje er den uføre bekvem med sin situasjon, og glad for å slippe å jobbe. I så fall er hun kanskje bare giddalaus, ikke syk i det hele tatt? Latskap er noe vi forakter, ergo får den uføre et stempel allerede her, i kraft av en teoretisk mulighet for at hun er en unnasluntrer.

Les også: Mannen som ikke eide skam

Videre er det å være fattig forbundet med skam. Det har det alltid vært, både i Norge og i de fleste andre kulturer. Vi har en tendens til å tro at livet er rettferdig, at folk får det de fortjener. Se bare på selvhjelpsliteraturen, der bøker som «The Secret» sier rett ut at hvis du ikke har lyktes i livet, er det din egen feil. Omstendigheter, bakgrunn, gener, helse, klasse, sivilstatus – alle forkastes som irrelevante i forhold til om du kan lykkes. Vi dras mot slike enkle sannhete som ikke kompliserer bildet med gråtoner og medfølelse, og konkluderer med at de som er fattige fortjener det, fordi de ikke har gjort nok selv. Slikt er skammelig, og det som er skamfullt forakter vi, ergo er den uføre også på grunn av sin materielle underlegenhet noen vi kan se ned på.

Depresjon, vitalitet og håp
Når et menneske blir ufør, er det for de fleste den siste spikeren i kista for drømmen om et normalt liv. Helsen er borte, jobben er borte, økonomien er skutt i filler, til og med alderdommen er truet, for man opparbeider ikke lenger pensjonspoeng. Arbeidskameratene er vekk, det samme er treningpartnerne, korstevnene og fjellturene. Det koster emosjonelt også: Uføre føler ofte en tung sorg for livet som ikke ble som det skulle bli, livet de drømte om, og som de nå har mistet. De er redde, for de aner ikke hva fremtiden vil bringe i stedet for det de håpte. De er sinte, for det er unektelig urettferdig at man skal miste alt og fortsatt være tilstede som tilskuer til sin egen undergang. Uføre er langt oftere enn andre deprimerte. Mange blir uføre fordi de er deprimerte, og var de det ikke i utgangspunktet, så blir de det ofte ganske raskt fordi de ikke har noen reell mulighet til å endre livet tilbake til det det var. Innflytelse på eget liv er en skatt av dimensjoner, og kanskje det viktigste uføre mister.

Det motsatte av depresjon er altså ikke lykke, som mange tror, men vitalitet, det gledesfylte ønsket om å bruke seg selv. Veien ut av depresjon går gjennom håp, og mulighetene til å realisere dette håpet. Desverre er det ingen som sprer håp for uføre i Norge. Tidligere ble de stort sett ignorert. De fikk sin trygd, og var ellers usynlige. Det var ille, og hjalp ikke uføre på noen måte, men i dag er det verre. I dag er uføre blitt de hovedmistenkte i det nært forestående mordet på velferdsstaten, ifølge spesielt høyresiden i politikken. «De uføre bruker opp pensjonspengene våre!» Uføre er ikke lenger usynlige – de er på tiltalebenken. Stortingsrepresentanter fra f.eks. Frp sier rett ut at mange uføre jukser seg til trygd, uten å ha fnugg av bevis. Det er fristende, og lett å score billige politiske poeng ved «å tørre å ta debatten» når man kan spille på folks mistenksomhet og forakt.

Det finnes ingen enkle grep man kan ta for å hjelpe uføre til et bedre liv, men å gi dem flere muligheter er et nødvendig grep. Å kutte i uføretrygd og i pensjonen til uføre er en innskrenking av muligheter, og det motsatte av det som trengs. Hvis det skal finnes noe håp om å hente ut restarbeidsevne fra deprimerte uførte, må deres ønsker imøtekommes. Uten lys ser man ikke hvor man går, og då er det ingen som beveger seg. Lyset trenger ikke alltid være så stort, bare det tenner håpet om glede. Hyppig oppfølging av uføre vil dermed ikke gi noen effekt med mindre oppfølgingen kommer i form av tilbud. Hva med å la uføre studere gratis på Folkeuniversitetet, hva med å tilby dem sommerferie sammen med andre uføre, hva med å gi dem skattefritak for alt de måtte klare å tjene? Hvis det kan løfte noen ut av passivitet, er det et ubetinget gode, men man må huske at tiltaket må stimulere vitalitet, og at glede er en integrert del av vitalitet. Per i dag iverksettes tiltakene for å spare penger, ikke for å bedre livskvaliteten til uføre. Det er det motsatte av hvordan helsesektoren forøvrig fungerer, og en del av grunnen er misunnelse.

Misunnelsens regnskapsførere
Misunnelse? Ja, jeg tror det er et element av svartsyke i angrepene på de uføre. Stikkordet er vårt enorme fokus på selvrealisering: Vi, altså de som har jobb og er friske, har alt vi trenger og mer til. Det eneste som mangler er en dypere følelse av mening, en opplevelse av at vi er der vi skal være. I vårt jag etter selvrealisering forsøker det moderne menneske alle remedier. Vi borer dypt ned i alternativbransjen, kjøper maleutstyr, går på lange fjellturer; alt for å trenge gjennom hverdagens overfladiske tilstrekkelighet. Vi misunner dem som selger villaen og seiler jorda rundt, og tenker at hvis vi bare hadde muligheten til å organisere hverdagen som vi ville, kom vi til å finne den roen og selverkjennelsen som ved sitt udefinerbare fravær gjør oss mindre enn hundre prosent lykkelige.

Friske arbeidsføre mennesker deler livet sitt inn i to deler, arbeidstid og fritid. Arbeidstida er fylt med oppgaver du blir pålagt av andre, og til tross for at du får betalt, er jobben noe som på et visst plan blir oppfattet som et tidstyveri. Du MÅ dra på jobb, men du VELGER å dra ferie, på hytta, på trening. Jobben er den muren av bortdefinert tid som står mellom deg og alle de tingene du gleder deg til. Jobben ser ut til å være det største hinderet for at vi skal realisere oss selv, fritiden er ressursen vi trenger for å gjøre det. Vi har mest fritid av alle OECD-land, men likevel vil vi bare ha mer. I et slikt perspektiv er det ikke merkelig om folk flest også misunner de uføre deres «frihet».

Hvis dette i noen grad beskriver hvordan folk oppfatter jobben sin, er det ikke rart det ligger en klar politisk oppside i å fremstille uføre som juksemakere. Folk misliker å måtte bytte bort fritid for penger, og blir rasende hvis de blir forledet til å tro at andre klarer å få både i pose og sekk. Det oppleves som urettferdig at noen som kanskje kunne jobbe velger å ikke gjøre det, og i stedet bruker skattebetalernes penger til å realisere seg selv av hjertens lyst. Har vi ikke selv gått på jobb med feber? Gjorde vi ikke ferdig regnskapet på hjemmekontoret, enda vi hadde knekt en arm på bedriftsfotballen? Inntil vi er hundre prosent sikre på at absolutt alle uføre er lam fra halsen og ned, vil det gjenstå et snev av misunnelse fordi de slipper å gå på jobb, og kan fylle dagen med «hva de vil». Uføre kan fremstå som de heldigste blant oss, simpelthen fordi de i teorien kan søke meningen med livet uten å bli avbrutt av dagens dont.

De uføres meningsløse frihet
De uføre har jo fri hele dagen! De får bestemme selv, ikke sant? Nei, de uføre ingenting annet enn å se ukene og månedene seile forbi uten de små seirene som selv den mest meningsfattige jobb gir. Uføre legger seg hver kveld uten opplevelsen av å ha taklet utfordringene, overlevd, og seiret over dagen. Uføre går hver dag glipp av den selvrealiseringen som er grunnen til at vi ikke alle bytter jobb tre ganger i året. Så hvorfor føles det som de har et gode andre ikke får? Mistillit, forakt og misunnelse får oss til å tenke at hvis de var skikkelige folk ville de lært seg spansk, drevet yoga, begynt å male eller blitt noen jævler til å kjøpe og selge aksjer. Alt vi drømmer om har de jo muligheten til! Hvorfor gjør de ikke bare noe? De har så god tid, hvorfor er de ikke lykkelige? I en travel hverdag er det vanskelig å forstå at fritid ikke alltid er et gode, vanskelig å skjønne at man kan få for mye av det som normalt er en ressurs.

Det friske, arbeidende mennesker glemmer i sin glamorisering av fritiden, er at fritiden slett ikke er noe perfekt redskap for selvrealisering. Fritiden er fri for grenser, fri for retning, og i siste instans fri for mening, hvis man ikke klarer å fylle den. Det klarer de færreste særlig godt over tid. Etter noen uker med strandliv begynner blikket å flakke, og det er ikke lenger befriende å ta en drink på formiddagen, eller trene yoga to timer før frokost. Fritidens glitrende tiltrekningskraft blekner, og vi begynner å drømme om jobben.

Fritid som ressurs
Den friske feilvurderer altså verdien av fritid som ressurs, og konkluderer med at uføre har fått mer enn dem selv. Slik fremstår det som rimelig å kutte i uføretrygd, og gjennomføre ytterligere innstramminger av tilbud til uføre. Misunnelsen fordreier vår vurdering av hva som er rettferdig, fordi vi ikke har innsyn i den uføres hverdag. Slik blir det urimelige «rettferdig», i motsetning til hva intensjonen bak lov om uførestønad legger til grunn. Vi misunner de uføre, ønsker derfor å tro vondt om dem, og ser ikke at det er det emosjonelle bunnfallet av en misforståelse som ligger bak. Selvrealisering skjer nemlig for de aller fleste ikke i fritiden, men på jobben. Selvsagt trenger vi også fritid, men det er bare jobben som gir oss utfordringer vi kan forlate hver ettermiddag og helg. Det er jobben som imøtekommer vårt sterke behov for å utnytte oss selv til fulle. Det er på jobb vi må grave dypt ned i oss selv etter ressurser, og lære oss hva som kan skje når vi legger hele vårt selv bak det vi holder på med. Å jobbe er for de fleste av oss dermed et «nødvendig onde» for å bli lykkelig.

De uføre går glipp av denne muligheten. Uføre har ingen illusjoner om fritidens lineære korrelasjon med lykke. Det er ingen bonus å ha «fri» hele dagen, det er et syrebad der selvfølelse, selvrespekt og mening oppløses. Jeg mener ikke å si at det er synd i uføre. Krigen om sympati er for lengst vunnet av barnefamilier med stressende jobber, og sympati er dessuten ikke noe å trakte etter. Sympati er overflatisk, et kameratslig klapp på skuldra fra en medsupporter når laget deres har tapt.

Forakt står i veien for empati
Det som teller er empati. Forståelsen av oss selv gir oss mulighet til å se andres situasjon for det den er. Dessverre er empati blitt mangelvare i et Norge hvor vi kappes om å irritere oss over realityshow, kranglevorne politikere og toget som aldri går når det skal. Uføre er gruppen vi trygt kan se ned på, sammen med andre likesinnede, eller bare i vårt stille sinn. Der inne i tankene våre har de fleste forlengst kondisjonert seg selv til å akseptere homoer, innvandrere, alenemødre og nordlendinger. Vi får dårlig samvittighet hvis vi holder på veska når vi treffer en gjeng innvandrere. Vi vet at tillit er det eneste riktige, men vi får ikke den samme reaksjonen når personen foran oss i køen på Rema får beskjed om at kortet er avvist. Da lurer vi ikke på hvilke utfordringer personen har, vi tenker i stedet at de nok har brukt pengene på øl, eller at de burde få seg en jobb. Fattigdom, isolasjon, uførhet. Forakt, mistro, misunnelse. I stedt for å akseptere at noen blant oss ikke kan bidra, henger vi oss opp i eventyret om at de er friske. I stedet for å forstå at ikke alle kan bli rike, forakter vi de som er fattige. I stedet for å skjønne de at de uføres tilværelse er svært krevende og tung, misunner vi det vi tror er en givende frihet.

Uføre er blitt vår tids pariakaste. De er vår prügelknabe når økonomien er så god at det snart må gå til helvete. Det er dem vi fritt kan se ned på, for er det ikke en mulighet for at de bare er late? At de fortjener å være fattige? At de skammer seg med god grunn? Selvsagt er det det. I selvrealiseringens navn er det likevel på tide vi innser det åpenbare: De uføre er ingen trussel mot velferdsstaten – de er beviset på at den fungerer.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Ulick Varange

    Dersom du har uførepensjon, så er du en av de som lager fordommer mot uføre.

    Dersom du har en mastergrad i filosofi, og skriver så godt som du gjør, så må du da for pokker kunne klare å få deg en jobb.

    • Christian Torseth

      Det rimer ikke helt å påstå at jeg lager fordommer mot uføre ved å påpeke fordommer mot uføre. Den mest naturlige tolkningen er vel heller at jeg bekjemper dem, noe som også er min intensjon.

      Ellers skal du ha takk for skryt! Og takk for at du bekrefter mine antagelser om fordommer mot uføre. Du har ingen bakgrunnskunnskap om hvorfor jeg er ufør, og hvis du hadde det, kunne du uansett ikke vurdert min situasjon, siden du ikke er lege. Likevel er du altså i stand til å foreta en avstandsdiagnostisering Snåsamannen verdig. Imponerende. Imponerende trangsynt og fordomsfullt, men likevel.

      • GeorgeOrwell

        Ja. han er en klassisk norsk bedreviter. Vi ser de samme som kommenterer din briljante kronikk på NRK Ytring. Folk uttaler seg om ting de ikke har peiling på.

        • detvardasomf2

          Både du og latsabben som skrev åpningsinnlegget, er klassiske drittsekker,

          • GeorgeOrwell

            Du blir da ikke mindre bedreviter av den grunn? Du har ikke peiling, så legg av.

          • detvardasomf2

            Så her er man bare velkommen om man er enig i hva det venstreekstreme pakket skriver?
            Vedder på at hadde det som skjedde på Utøya i stedet rammet FpU, så hadde dere smilt bredt.

          • GeorgeOrwell

            Neida, du er velkommen når du har fakta i behold.

          • detvardasomf2

            Og «fakta» er kun hva dere venstreekstreme bedrevitere som aldri har vært skitten under neglene har bestemt?

          • GeorgeOrwell

            Nei, du mener at absolutt alle uføre er svindlere og det er positivt feil. Vi ser frem til dagen du selv møter veggen og skulle ønske at staten la forholdene til rette. Da kan du banne på at vi skal være der og kalle deg latsabb og svindler.

          • detvardasomf2

            Neida, det er mange som er for syke og sliter så mye at de rettmessig er uføretrygdet. Men de er ikke så opptatt av å forsvare at de er det heller. Det er latsabbene som, grunnet at de innerst inne vet at utmerket godt kunne og burde vært i arbeid, som er opptatt av det. Pakk og avskum

          • GeorgeOrwell

            Joda, du mener alle er latsabber. Som mange andre uttaler du deg om ting du ikke har peiling på. Dessuten spiller ingen rolle hva du mener, for ingen har spurt deg om hva du mener. Du har ingen beslutningsmyndighet i dette spørsmålet, så legg av.

          • detvardasomf2

            Hehe, det hadde du nok likt da. At de som har meninger som fraviker fra dine ikke fikk lov til å ytre seg.

          • GeorgeOrwell

            Igjen viser du at du ikke kan lese: du må gjerne utbasunere hva du mener når 1) du har fakta på plass og 2) når du blir spurt (for å slippe å høre sine surmagede oppstøt)

          • detvardasomf2

            Hvem er det som har spurt deg om dine meninger da?

          • GeorgeOrwell

            Ingen. Og derfor serverer vi dem heller ikke. Du derimot dytter fordomsfullheten din på andre. Vi påpeker kun at du gjør det uten å si noe om uføres årsaker osv.

          • detvardasomf2

            Så du debatterer med andre ord aldri, bare påpeker ar kun de som er enig med deg har lov til å ytre seg? Kommunist altså

          • GeorgeOrwell

            Joda, vi debattere når vi spørres og når vi har kunnskap om hva vi uttaler oss om.

            Du derimot stigmatiserer og krenker mennesker som allerede ligger nede uten at du har peiling på hvorfor de er uføre. Du er ikke på noen måte spesiell eller unik i så måte, for dette er typisk norsk. Nordmenn stikker gjerne nesen sin i ting de verken har peiling på eller noe med og tror samtidig de vet alt. Du synes også å mangle empati. Ikke bare har uføre problemer nok som de har, men de får tilleggsbelastningen med slike som deg.

            Neida. du er ikke alene, på ingen måte, nordmenn generelt har en svært så forenklet oppfatning om virkeligheten og de tror dere oppfatning er den fulle og hele sannhet.

            Du og likesinnede har ingenting med uføres situasjon å gjøre og bør, av hensyn til de uføre (jada, vi vet dette er for mye å be om) holde dere langt unna denne debatten. Om dere skal bidra, er det KUN med støtte, ikke kritikk og stigmatisering.

            Som sagt, vi ser frem til du selv ligger langflat, noe som kan skje raskere enn du aner, og da skal vi være kar om å stigmatisere deg og kalle deg en latsabb. Akkurat som du i denne debatten ikke vil forstå hva det handler om, har du bare «vondt i viljen.»

    • Magnus Eriksson

      Hei «Ulick». Det der var en utrivelig og fordomsfull kommentar fra deg. Men med tanke på ditt fascistromantiske valg av «nick» så er vel det omtrent som forventet… Du kjenner ikke Torseth, men velger likevel å gå etter mannen istedet for ballen. Det senker kvaliteten på debattnivået her inne. Skjerp deg og hold deg til sak, da kan vi løfte debatten sammen, og kanskje du til og med kan få frem noen poenger.

    • detvardasomf2

      Han er bare lat, og bruker mye tid på å bortforklare det.

      • GeorgeOrwell

        Vi ser frem til din kronikk som VIRKELIG avslører alle trygdesvindlere. Ja, for i din verden finnes ikke uføre, alle som en bløffer, ljuger og svindler til seg fellesskapets midler, er det ikke så?

        • detvardasomf2

          hva vet du om meg, og mitt liv da?

          • GeorgeOrwell

            Vil du har en liste?

            1. Du puster
            2. Du eter
            3. Du går på dass
            4. Du vasker deg (kanskje)
            5. Du vasker ikke hendene etter å ha vært på toalettet
            6. Du feirer høytidsdagene
            7. Du runker
            8. Du har sex (om du har kjæreste)
            9. Du har en kropp
            10. Du nyter alkohol eller andre rusmidler
            11. Du går på bakken
            12. Du blunker
            13. Du fukter leppene med tunga
            15. Du hilser

            Skal vi fortsette?

    • PeeWeeMadman

      Generelt sett er vel en mastergrad i filosofi noe som gjør det vanskeligere å få jobb heller enn det motsatte i dagens arbeidsmarked…

      • detvardasomf2

        Mastergrad i noe verdiløst, klassisk latsabb. Snyltere

    • GeorgeOrwell

      Du har vel ikke forstått hva du har lest?

  • Svein Tore Pedersen

    Veldig bra skrevet. 🙂 Skulle bare ønske du også hadde fått forklart bedre, at dårlig økonomi spenner ben for en hver mulighet for selvrealisering. Så den fritiden du har bare blir et fengsel av tomhet og meningsløshet. Men som sagt, veldig bra skrevet. 🙂

    • detvardasomf2

      Vi burde kanskje gi de uføre industriarbeiderlønn, så de kan realisere seg selv?

      • Bjørn Halvor Enciso Kvilhaug

        Ja du har rett. Husk godtfolk alt de vi får utbetalt i trygd gå faktisk 80% tilbake til Staen i form av moms, drivstoffavgifter og andre avgifter, eiendomskatt som alle andre, så at staen og regjeringen hyler ja la de hyle de får nesten alle pengene i retur etter en stund. Det som ikke er skatter det er andres fortjeneste og når de igjen får pengene våre da betaler de igjen skatter og avgifter som oss og til slutt ja da har sten fått tilbake nesten alt. Om noe går inn på en parekonto om vi er så heldige, så får vi renter og renter er det også 28% skatt på. Så vi uføre er ikke så dyre heller om en tenker seg litt om hvilken vei våre penger går etter vi får vår tryg utbetalt hver mnd. men det er vi som lir av å ha lite og noen har veldig lite.

      • Svein Tore Pedersen

        Tror du virkelig at spydigheter vil fungere? Selvrealisering for trygdede, og selvrealisering for vellykkede vestkantborgere er to forskjellige ting.

        Vi snakker ikke om å ha råd til ny campingbil, båt, hytte ved sjøen, sydentur, eller en klatretur i Himalaya for å vise hvor tøffe vi er.

        Vi snakker om å engang i blant ha råd til en flaske vin, en tur på kafé, eller en bytur i helgene. Som andre selvsagt tar som en selvfølge.
        Det handler om å slippe å sitte hjemme hver dag, fordi man verken har råd til bil, buss eller taxi. Eller fordi det ikke er noen vits å gå ut, når alt man likevel bare har råd til er å titte i butikkvinduer, men aldri kjøpe.
        Eller fordi man ikke orker at alle bare snakker nedlatende om en bak ryggen ens.

        Det handler om mennesker som verken har venner eller kjærester, fordi ingen vil ha noe å gjøre med mennesker som ikke er vellykkede nok til å være attraktive. Fordi de bestandig er blakke, og ikke engang har kake å tilby til kaffen når de får besøk.

        Dine spydigheter hjelper ingen, men sier en hel masse om hvem du egentlig er.

    • LasseRon

      Hva er selvrealisering? Å kunne spise ute på restaurant i ny og ne? Å kunne reise til Syden på ferie? Å eie dataspill, pub-runder på byen, ha sin egen bil, kunne kjøpe dyre gaver til kjæresten?

      Hvis du er avhengig av disse tingene for å føle at du lever et fullverdig liv sier jeg bare «lykke til»! Jeg har vært student i fire år og spart alt jeg greier for å kjøpe meg leilighet i 3 år. I 7 år har jeg ikke kunnet unne meg noen av tingene over, i hvert fall ikke på langt nær like ofte som mange av mine venner(også uføre venner). Det er tydelig for alle at jeg har mindre å rutte med enn gjennomsnittet i vennegjengen.
      Jeg er ikke ulykkelig av den grunn.

      Jeg lager billige og gode middager hjemme som jeg inviterer venner på. Jeg har ikke råd til playstation, så hos meg er det brettspill det går i. Jeg låner bøker på biblioteket. Jeg drar på fjellturer og fisketurer helt gratis i norsk natur. Jeg skammer meg ikke over å ta bussen når jeg henter jenta jeg skal på date med. Jeg syr gamle klær til å kunne brukes på nytt igjen. Og de gangene jeg faktisk kan unne meg «luksus», feks et måltid ute, en helt ny skjorte eller en flaske whisky, så føler jeg virkelig lykke over det:)
      Du kan få til ufattelig mye selv om du er «fattig» i Norge. Det viktigste er å være optimistisk, blid, positiv og takknemlig for det du har.

      Den som ikke greier å være lykkelig pga han, hun, de eller samfunnet har et problem! Men desverre har facebook-generasjonen blitt alt for flinke til å sammenligne egen lykke med andres. Og i det spillet er man dømt til å mislykkes(kanskje dette er litt av grunnen til at psykisk helse og arbeidsevne er på et bunnivå hos norsk ungdom?).

      • Christian Torseth

        Mitt poeng i kronikken var at vitalitet, glede, og aktivitet er nødvendige for selvrealisering. Så lenge man har disse er selvrealisering som du så fint beskriver, godt mulig. Uten disse er det imidleritd vanskeligere. Min påstand er at ytelser som målrettes mot disse målene (aktivitet, glede, vitalitet) vil gi stor effekt. Det handler altså ikke omdataspill eller pubrunder, selv om disse avhengig av personen det gjelder, kan gi glede, det handler om aktiviteter som bygger selvbildet opp, og som gir overskudd og glede forbundet med aktivitet.

        • Inka

          Veldig enig! Selv har jeg vært så heldig å jobbe sesongarbeid på en gård (besøksgård) – det har betydd mye for meg. Jeg deltar også i frivillig arbeid. Men, i de siste årene – merker jeg en stadig økende stadig forakt, mistenkeliggjøring og misunnelse blant mennesker jeg møter i min «deltagelse». Noe som undergraver nettopp vitalitet og glede, og forsterker en skamfølelse jeg bærer på.

        • Siv Røksland

          Veldig bra skrevet og veldig viktig nå. Det er nesten som fremmedfrykt,når man ikke vet blir man skeptisk og negativ.Viktig at man får frem hvordan en uføres hverdag er,mange som ikke vet.Er selv ufør og har selv kjent på stigmatiseringen og uvitenheten blant folk.De ser jo meg kun når. Jeg har gode dager.Tror nok de aller fleste som er uføre ville ha byttet sin helse og livssituasjon med hvem som helst.Hvem vil egentlig leve med smerter store deler av sitt liv? Miste venner? Aldri kunne planlegge ting langt frem over for så og skuffe de rundt seg at man plutselig ble for syk? Miste alle fordelene med å være i jobb,sosialt,feriepenger,kunne jobbe overtid å tjene litt ekstra,bonuser,forsikring? Kunne skille hverdagenene,når det er helg og ferier? Dagene går litt i samme dur, hver dag er nesten det samme,hadde det ikke vært for ungene og mannen hadde jeg ikke kjent forskjellen på noen dager.en 10 minutters støvsuging for et frisk menneske kan ta 1 time før en som er uføre.og slik er det med ganske mange gjøremål i hverdagen.Å leve som uføre er å leve med avmakt og stadig bli skuffet over seg selv,for hodet vil gjøre masse,men kroppen henger ikke etter.man opplever hver dag skuffelser både fra andre og seg selv over ting man ikke kan gjøre.Ordtaket ta vare på de små gleder,for de store kommer så sjeldent,er en fin levemotto for oss uføre….

      • Svein Tore Pedersen

        Det er forskjell på å leve på studielån i nån få år, å og måtte leve på uføretrygd et helt liv.
        Å leve på en trygd som e så trang, at du ikke engang har råd til å ta bussen til byen, å langt mindre gå med nevøenen eller niesene sine på kafé er fan meg ingen spøk.

        Du snakke om en lat facebook generasjon. Men ut fra det jeg kan skjønne av det du selv skriv. Så e det vell du selv som kommer fra nettopp denne generasjonen.

        Overlegen og nedlatende, skal mene alt om alle ting du ikke har levd lenge nok til å forstå. Men likevel skal du fortelle alle andre om hvor mye flinkere du selv er.
        Som om du i det hele tatt vet hva det handler om, å leve et helt liv, uten å ha råd til verken hus, hjem, bil eller julegaver til familien.

        Trekk til deg nesen Lasse Ron. Det er folk som du, som gjør livet til trygdede til et mareritt, når du går rundt å forteller alle hvor late de er. Bare dårer tror at alt kommer til den som kjemper, å at alle som jobber hardt nok lykkes. Livet er ikke så svart/hvitt. Alle som ser friske ut, er ikke nødvendigvis friske.

        Men det trenger da ikke bety, at de bare må finne seg i å leve et møkka liv. For at folk som tror de vet alt, skal slippe å misunne de deres gode dager.
        Skal vi kunne skryte av vårt velstandstilbud, må vi faktisk gi de som ikke er like heldige som andre. En mulighet til å leve et liv som er verdt å leve. Å ikke bare forvente at de må finne seg i å leve på smuler. For at bedreviterne i vårt samfunn ikke skal bli sure på de, å skrive dritt om de på facebook.

        • LasseRon

          Jeg prøvde ikke å være nedlatende. Jeg prøvde å si at man kan være lykkelig uten å være på høyde med alle andre materielt sett. Det vil alltid finnes et nivå over som man kan være ulykkelig over å ikke nå. Jeg lever på det samme beløpet som flere jeg kjenner som går på AAP og uførepensjon, og føler at jeg har et godt liv.
          Så jeg ble litt lei meg nå over at du tolket innlegget mitt i verste mening. Det var på ingen måte min hensikt å moralisere eller se ned på deg. Jeg prøvde bare med å hjelpe med å si at penger ikke er veien til lykke. Det viktigste er å kunne glede seg over det man har, og å kunne være stolt over sin egen person.

          Jeg brukte aldri ordet lat. Jeg antydet det ikke engang.
          Ønsker deg lykke til videre og et godt liv. Bare du kan gi deg selv det.

          • GeorgeOrwell

            Så egentlig er det ikke så ille å være ufør, bare man tilpasser aktivitetene til livssituasjonen er det akkurat som å være frisk, fordi friske i full jobb jo også har begrenset med penger?

          • Monica S. Holden

            Du har håp, utsikt til endring! Det er luksus det.

          • per57

            Med revmatisme smerter og stivet,er du avhengig av bil. Og sydenturer med varme gjør underverker,men det er utfordrende økonomisk med halv eller hel uføretrygd.

          • Chris Folde

            Du er ung, frisk og har et godt og trygt liv med gode fremtidsutsikter. Det har vi alle, helt til noen av oss blir sjuke og får livet snudd opp ned. Å glede seg over det man har når man ingenting har, er kanskje ikke så enkelt heller? Gled deg over at du er frisk, men ikke TRO at du lever på samme «plan» som de fattigste uføre.

          • Ida mai lea hagen

            Jeg synes du viser liten forståelse for den tilleggsbelastning det er å være syk og uføretrygdet til forskjell fra å være student noen år og leve billig.

        • LasseRon

          …og det med Facebook-generasjonen mente jeg generelt da det er en sterkere trend at flere blir uføre i ung alder i disse dager. Og du kan jo ta det som et kompliment at jeg trodde du inngikk i denne kategorien(jeg gjorde det, selv om jeg ikke sier dette noe sted i innlegget mitt).

          • Knit with attitude

            Du har spart til egen leilighet, det er ikke mulig for en på uføretrygd å eie egen bolig, noensinne! Du benytter deg av turer i skog og mark gratis? Si meg sykler eller går du til turområdene dine, og når du først er der så vandrer du rundt naken og fisker med et gress-strå? Et godt brettspill koster fort 400-500 kroner. Du lager billig mat hjemme, men du forer kun en munn. Grunnen til at mange reagerer på innlegget ditt er at du viser en ungskap og naivitet som for deg er naturlig, men som for andre kan virke voldsomt nedlatene. Du er en ung student, livet ditt er ikke igang enda, du har ikke kjempet noen livskamper, og allikevel antyder du at selvrealisering er et ønske om luksus. Selvrealisering for uføre handler om spørsmål som «er jeg en dårlig mor når jeg ikke har råd til de 5 grønne om dagen», «Er det noen som legger merke til at jeg ikke har hatt råd til å kjøpe meg vinterjakke siden 1995?», «Jeg har en doktorgrad, allikevel blir jeg behandlet som mindre smart, barna mine som mindre verdt, fordi jeg er syk. Hvordan kan jeg akseptere at det er dette som ble livet mitt?» Selvrealiseringsbehovet til disse menneskene ligger milevis fra din virkelighetsoppfatning, det er derfor du oppfattes som arrogant.

          • LasseRon

            Unnskyld hvis du oppfattet det innlegget som nedlatende. Jeg prøvde bare å si at man må finne et annet fokus, ellers så vil man måtte leve et liv i skuffelse og bitterhet. Vær positiv og glad – det er den eneste veien til et bedre liv.

            For de uføre kommer dessverre ikke til å få mer penger, samme hvem som styrer. Norge får hele tiden større pensjonsforpliktelser. Vi tar inn flyktninger og innvandrere som trenger midler for livsopphold. Og oljen kommer til å gi stadig mindre inntekter.

            Så hvis fokuset er «jeg skulle hatt det, jeg skulle hatt det» så gjør du deg selv en skikkelig bjørnetjeneste. plutselig har livet gått forbi, og man har gått rundt med negative tanker mesteparten av tiden. Hva slags liv var det i så fall?

          • Knit with attitude

            Jeg oppfatter deg ikke som nedlatende mot meg, jeg er ikke ufør. Jeg har to mastergrader og driver en vellykket bedrift, men da jeg var langtidsyk var jeg livredd for at det var der det skulle ende opp. Det er denne angsten, det å miste muligheten til å styre sitt eget liv, denne artikkelen handler om i utgangspunktet. Du har redusert mennesker som sliter med store kompliserte følelsesmessige problemer til noen som er opptatt av å eie ting, og du lirer av deg naive selvfølgeligheter, hjelp-til-selvhjelp-fraser, og hobbypsykologideer, og sier at du vil hjelpe. Tror du virkelig ikke at noen som konfronterer en slik hverdag som ufør har gått igjennom disse tankerekkene en million ganger før deg, og det at du antar at de ikke er i stand til å prøve å se lyst på ting er nedlatende? Fatter ikke du at du gjennom dette fremstår som arrogant, og at du behandler andre mennesker med svært lite respekt når du ikke greier å se nyanser og untak fra de ordningene du lister opp etter tydelig overflateresearch? Det er så tydelig i alt det du skriver at du har ingen dybdekunnskap, du sitter og synser og tror du evner å sette deg inn i andres situasjon, når din dårskap og ungdom viser at det har du rett og slett ikke livserfaring eller kunnskap nok til å gjøre. Det artikkelen handler om er mennesker som er så kjørte at det er vanskelig å sette den ene foten foran den andre for å overleve, som nå kan legge en enda trangere økonomi på toppen av lasset de allerede sliter med, og vet du hva…da hjelper det ikke å si ‘smil og vær glad’. Det som hjelper er anerkjennelse av at det er jævlig urettferdig at den nåsittende regjeringa tar fra de som har det aller aller verst og gir det til de som har mest av alle. LasseRon, jeg syns det er bra at du engasjerer deg, men det å kunne avslutte en debatt og trekke seg tilbake er vel så viktig som det å kunne slå i bordet med gode argumenter. Litt ydmykhet hjelper også… Jeg er sikker på at hvis vi møtes til debatt om en 10 års tid så vil du ha litt mer å komme med. Jeg ville bare gjøre deg oppmerksom på at når man kjører på med selvfølgeligheter som et høyhastighetstog, så er det ganske mange som vil føle seg overkjørt, og da hjelper det lite at du ikke mente å såre noen, du har jo faktisk gjort det.

          • Hildepia

            Du har spart til egen leilighet, det er ikke mulig for en på uføretrygd å eie egen bolig, noensinne!
            TULL! Kjenner flere uføretrygdede som eier egen bolig

      • per57

        Det er stor forskjell på og ha dårlig råd med god helse,enn dårlig råd og en sykdom som fører til uføretrygd.

      • Mie Elisabeth Johnsen

        Du har tydeligvis helsa i behold. Heldige du!

        • LasseRon

          Nå snakker vi om hva penger kan gjøre for deg.
          Helsevesenet i Norge er gratis(nesten).

          • Psilly

            Det føles kanskje sånn, men for det første betaler jo noen for dette, inkludert en administrasjon som er klart større enn faktiske helsearbeidere, og for den summen som faktisk betales burde man forvente kortere køer og bedre oppfølging, Jeg er fullstendig klar over at du ikke må fortelles at ingenting er gratis, men skriver det likevel for de som måtte være i tvil. Noen betaler.

          • LasseRon

            Selvsagt. Mente bare at å putte mer penger i hendene på folk ikke nødvendigvis gjør de bedre av sine helseplager, som jo er den største årsaken til redusert livskvalitet for de ekte uføre.
            I utgangspunktet kan man ha det svært bra med lite penger. Uføre som ikke har det bra har full tilgang på de som er best i stand til å hjelpe dem med helseplagene sine, nemlig helsevesenet. Det er selvfølgelig veldig kjipt når medisinen ikke kan reparere den vonde ryggen, men hva har det med hvor mye penger man får å gjøre? Å gi de uføre mer penger blir som å prøve å kjøpe de lykke på helt gale premisser. Det er ikke der problemet ligget(eller rettere sagt: det er ikke der problemet bør ligge).

          • Siv Røksland

            Ja,helsevesenet i Norge er NESTEN gratis. Men når du er kronisk syk,hverdag i alle år fremover…så koster det faktisk masse penger.smertestillende,vanlige reseptmedisiner,plaster,bandasjer,hjelpemidler,kremer o.l. er ikke gratis.div. blodprøver og skift av bandasjer,injeksjoner er ikke gratis.kjøring og ringing til og fra lege,apotek,fysioterapi, nav er ikke gratis.ekstra vask av klær,deg selv og huset er ikke gratis.Uføre har masse tilleggsutgifter en friske mennesker har.Kanskje er det vanskelig for friske mennesker å se disse tingene når de ikke vet.Noe som jo er veldig vanlig,alle har noe å ytre om ting de ikke vet noe om…..

          • Solveig Kristine Hundal

            LasseRon svarte originalt berre på eit innlegg som i seg sjølv ikkje sa stort meir enn at det å ha meir penger å rutte med vil gjere deg lykkeleg. Han kom med eit lite motargument til dette, og KUN dette etter mi forståelse. Eg kan med handa over hjartet sei at nei, eg er ikkje uføretrygda, og ja, eg studerer på fulltid (videregaande nivå), men eg er dessverre i ein situasjon der eg ikkje får NOKO SOM HELST fordi eg ikkje har jobb, eg er ikkje offisielt ein skuleelev, eg er jo så ung, så eg må då kunne få hjelp av mine foreldre (dei bur på motsatt side av landet enn meg og gjer meg allereie det dei kan) og så har eg jo litt sparepengar. Ja, dei pengane eg originalt hadde spart opp på sparekonto fram mot den tida eg skal kunne kjøpe meg hus, lever eg for det meiste på no. Eg har ikkje overskudd til å jobbe i tillegg til 40 skuletimar kvar veke, men eg må leite etter jobb allikevel.

            Eg har fleire i nær omgangskrets som enten ikkje får jobb eller er uføretrygda, og eg veit at staten kan vere ganske heftig nedlatande til tider.

            Uansett er ikkje klaging, banning og steiking den beste måten å opplyse andre om sin situasjon på. Det at man berre kjeftar på dei som ser ut til å ønskje å forstå, vil ikkje hjelpe nokon. Man kan vere så lei av situasjonen sin som man berre vil, men å skremme bort dei som prøver å forstå, og kanskje ein dag kan hjelpe?

          • Siv Røksland

            Blir for dumt og sammenligne studenter og uføre.Jeg har og vært student og levd på pasta og jobbet i butikk/vasket treningsstudioer i ferier og helger for å kunne leve som student og betale for min egen førerkort.men jeg hadde helsa og mulighet til det.Men nu som ufør har man ikke den muligheten ALDRI.Helsa mi har ikke ferie eller helg til å kunne tjene ekstra penger.Det jeg vil frem til er at det er ikke noe å misunne at man er ufør og ikke kan arbeide å tjene sine egne peng.Du er ikke student resten av ditt liv,men det ER faktisk uføre….

          • Knit with attitude

            Du har ikke peiling! Helsevesenet i Norge er ikke gratis, nesten. Hvis du må til legen betaler du en egenandel på mer enn 300kr (jeg har ikke bodd hjemme på en stund så det er kanskje mer nå), si du har tre besøk i måneden, det er kjappe 1000kr. Så er det medisin, er du heldig så er den på blå resept, det vil si at den er redusert i pris, ikke gratis. Jeg har i perioder gått på medisiner som har kostet 500 i uka, da er vi oppe i 2000 + 1000 per måned. De gangene jeg har vært langtidssyk så har min økonomi gått rett vest, etterpå må man bruke måneder kanskje år på å komme på rett kjøl igjen. I Norge er det gratis å bli innlagt på sykehus og det å være der, men det er det.

          • LasseRon

            Egenandel for en vanlig konsultasjon er ikke 300 kr. Snarere 150 eller noe slik.
            Egenandelene er nødvendige for at vi ikke skal overforbruke helsetjenester unødig og dermed skape trengsel i systemet – på bekostning av de som virkelig trenger det. Det gjør at man tenker to ganger før man oppsøker hjelp.
            Frikort-ordningen sikrer at kronikere ikke rammes av den belastningen totalsummen for alle konsultasjonene ville gitt.
            Du burde sjekke posten din. I fjor var første året frikortet kom automatisk i posten når du nådde maksbeløpet. Du trenger ikke søke engang.

          • Knit with attitude

            Som sagt, det er en stund siden jeg bodde hjemme i Norge, så som jeg sa, jeg er ikke helt sikker på hva egenandelen er på nå. Frikortet dekker konsultasjoner, ikke medisiner, bandager og lignende.

          • LasseRon

            http://www.apotek1.no/bruk-av-legemidler/resepter-og-refusjon/blaa-resept-og-egenandeler

            Egenandelstak 1 er på 2100 kr, og dekker også medisiner på blå resept.

            Med begge frikortene blir det altså UNDER 5000 kr i ÅRET for alt av legekonsultasjoner, pasientreiser, fysioterapi, medisiner på blå resept, psykolog, billeddiagnostikk….

          • Knit with attitude

            Du kan lekse opp med den ene linken til informasjonssidene etter den andre, det forandrer allikevel ikke det faktum at utrolig mange, spesielt langtidssyke og varige uføre faller utenfor ordningene. De må da dekke store utgifter ut av en allerede anstrengt økonomi fordi den trygda de mottar er så vidt til å overleve på. Som jeg skrev over, min økonomi har blitt fullstendig ødelagt i de periodene jeg har vært langtidssyk. Dette er fordi, som så mange over her har påpekt, at det er veldig veldig mye som ikke kommer under frikortet. Et eksempel på dette er sterilt utstyr til sårstell. Et annet er medisiner som ikke er på blå resept, de må man betale selv, uansett hvor livsnødvendige de er. Ok, nå kan ikke jeg fortsette dette uten å bli personlig, og det er ikke verdt det for meg å utlevere meg selv, så jeg avslutter her. Ha en fortsatt fin kveld.

          • Elin81

            Vil du bytte mitt liv med ditt, så kan du selv se åssen det er å være konstant syk, konstant sliten, trøtt og konstant forkjølet? Jeg går på en hel haug med medisiner, deriblandt smertestillende, det er ikke billig skal jeg love deg, samt att jeg må til fastlege anhver måned for kontroll og blodprøver og ellers til lege så fort jeg blir syk, for blir jeg syk så kan det bli alvorlige konsekvenser som nyre og leversvikt, i tillegg til fastlegen må jeg til spesialist 2 ganger i året og det er ett godt stykke å kjøre, og siden jeg ikke kommer meg om bord i vanlig transportmiddel som buss, så er jeg avhengig av enten noen som kan kjøre eller egen bil, og det å ha egen bil koster flesk, egentelig burdet jeg vært hos fysioterapaut og hatt vanlig trening der, men jeg har ikke råd. Det beste jeg viste før var hobbyaktivitetene mine som maling, pærling, klipping og liming +++ men jeg har ikke energi til det lengre heller, og det var min glede i hverdagen. Jeg har 2 tantunger som flere ganger spør om ikke jeg vil være med ut eller å sitte på gulvet å bygge, men jeg kommer meg knapt opp og ned på grunn av smerter i kne, fingre, armer på grunn av leddgikt, det er så sårt og si att tante må sitte i stol eller att tante orker ikke i dag, kanskje i morgen, når du vet du sikkert ikke orker da heller, det var ikke sånn jeg så for meg livet mitt skulle bli. I 2004 begynte jeg med smerter, da drev jeg å utdannet meg som barne og ungdomsarbeider, jeg elsket å være med barna på tur i skog og mark, jeg elsket å leke med dem, ake, bygge snømenn, bygge sandslott, huske ++, i 2006 fikk jeg beskjeden det var leddgikt, jeg prøvdet etter det å være i jobb i en tillrettelagt arbeidsplass, for litt over 2 år siden fikk jeg beskjed om att de så ikke att jeg noensinne kunne klare å ut i jobb, de anbefalte meg å søke uføretrygd, den dagen på vei hjem gråt jeg og fantaserte om å kjøre inn i ett tre eller en lastebil, jeg var ikke lengre til noe nytte, jeg var kun en belastning for alle. Og ja jeg har prøvd flere ganger å ta mitt eget liv, fordi jeg har følt meg bare som en belastning, som en utgiftspost, snylter og mere til, men jeg sitter her enda, takket være dyra mine, de er de eneste som gir meg grunn for å stå opp, grunn for å kjempe meg gjennom dagene med enorme smerter. Og det verste jeg hører er det er bare å smile og være glad så blir alt bra, for så enkelt er det ikke, jeg prøver å være positiv, men tro meg det er ikke så enkelt, ja jeg smiler når jeg er sammen med folk, men så fort jeg er alene og om natta så gråter jeg. Smertestillende har ikke så god virkning på meg mere, så nesten ingen vits å ta. Jeg skriver ikke dette for att folk skal synes synd på meg, for jeg har det godt i forhold til mange andre, men jeg skriver for att folk som deg og andre skal skjønne hva det vil si å være syk og miste alt. For ja jeg mistet alt da jeg ble syk, og det bare ble verre og verre. Jeg skulle vært overlykkelig om det fantes en mirakelkur som gjordet meg frisk med en gang, så jeg slapp alt strevet og smertene, men slik kur finnes ikke.

      • Hanne Nannah Ringstad

        Du velger jo dette selv, og du vet at dette livet trenger du bare holde ut en stund. Ikke resten av livet ditt….der har du forskjellen

    • GeorgeOrwell

      Begynn med fond eller aksjer når eller om du har en god periode. Sjekk ut DnBs fond og Nordnet. Enkelte aksjer krever kun 100,- for å komme igang, andre steder 300,- som feks ODIN.

      • Bjørn Halvor Enciso Kvilhaug

        Penger til mat da, du må virkelig ha mye peng du.

    • Heidi Martiniussen Bakker

      Godt sagt ! 😀

    • Bjørn Halvor Enciso Kvilhaug

      Ja vårt hjem er vårt økonomiske fengsel, rett og slett og skal vi ut og kjøre en dag vi er i form da hagler bompengene på oss. Hvem har råd å betale tusenvis av kroner for å få full rabatt ikke jeg. En skremmende ordning ang bompengene, de skulle holdt med autopassbrikke så skulle en fått rabattene, for alt er jo automatisk styrt av datamaskiner. Ja et urettferdig system til de grader og vi uføre blir straffet hvor enn vi snur oss.

  • Saroj Pal

    Takk for en svært viktig artikkelen! Du setter ord på utfordringene mange uføre har, men ikke mange har forståelse for.

  • Jacob Joneberg

    Bra skrevet! I tillegg må nevnes at det gjøres lite for uføretrygdede som vil prøve seg i arbeid. Det vet undertegnede fortvilende mye om…

    • detvardasomf2

      Hva har du gjort selv da? Forventer du at andre skal varte deg opp livet gjennom?

      • kredittverdigikkekritikkverdig

        Hva ville du gjort med de reglene som foreligger for uføre som vil prøve seg i arbeid? Kom gjerne med gode eksempler istendefor å bruke en så nedlatende tone.

      • Martine Linnea Falch Dalberg

        Hva i alle dager feiler det deg?

  • LailaNIlsenBojang

    Misunnelse på de uføre? Vel, jeg er en som blir misunnet og jeg vil gjerne bytte med noen som var friske og vært tilbake i arbeidslivet igjen. Siden jeg var ferdig utdannet har jeg vært delaktig i arbeidslivet og var glad for det.- Jeg hadde en jobb som jeg stortrivdes i, flotte kollegaer. Jeg hadde 100% lønn. Betalte min skatt. Jeg kunne planlegge fremtiden. Jeg kunne treffe kollegaer på fritiden. Jeg gikk på julebord og sommer fester. Jeg fikk feriepenger. Politisk aktiv. Jeg hadde en hverdag fylt med mening, helt til jeg ble syk, uten å gå i detaljer på det. – Så hvis noen misunner meg at jeg er syk, at jeg måtte si opp jobben, ta farvel til kollegaer, leve på halve lønna og fortsatt betaler min skatt, mistet nettverket med kollegaer, ingen julebord eller sommerfester. Null feriepenger. En hverdag som er total meningsløs, fordi helsen tilsier det. Jeg kan ikke være så aktiv og delaktig i samfunnet lengre. Deltar ikke aktivt politisk lengere. Kan ikke være med på dugnader i borettslaget engang. – Alle dager er like, bortsett fra de dagene da helsen lar deg ligge i sengen. Fremtiden har jeg sluttet å tenke på, ikke helt, man håper på et mirakel! Og i tillegg må man «slåss» med helsevesenet for å finne riktig behandling. Ting tar tid der. Selv har jeg vært utenfor arbeidslivet siden 1998, og tro meg i hele perioden har jeg kjempet en kamp med min helse og min vilje for å få tilbake det jeg en gang hadde og satte stor pris på. I dag er jeg 100 % uføre og unner ingen den skjebnen.- Så til dere der ute som er så misunnelig på min ufør, er jeg veldig takknemlig for å vite hva dere misunner meg?

    • Bjørn Halvor Enciso Kvilhaug

      Du skriver rett fra hjertet, kjempebra, ja når vi er ute og handler, muligens ingen ser våre plager og misunnelsen kommer. Ja hva er en uføretrygd, det halve av en vanlig lønn og hvis noen synes det er ok å leve av så kan de prøve, med legebesøk ofte, de samme strømregningene som de friske, eiendomskatt som alle andre skal betales, kommunale avgifter, bilen skal holdes som service drivstoff som andre folk, hva er da igjen, ingenting, ikke gå på kino, teatrer, lite til besøk av barenbarn og barn eller annen slekt. Ei heller penger til disse sydenturene som aller reiser og koser seg og er en ufør og har barn, stakkars barn i fatigdom, ja vi alle lir. Vi har ikke mulighet til å ta noen timer overtid for vaskemaskinen røk eller andre ting. Brukt markedet må vi gå til og salg eller gis bort. Maskiner som funkler en stund så er det på igjen å lete etter noe halvbrukt som varer et år eller to, aldri råd å kjøpe noe nytt. Ja det er livet til oss uføre, vil noen overta, nei sikkert ikke. Ja hadde det vært noen som kunne trylle bort våre lidelser, våre smerter og fungsjons feil, å du så glad jeg skulle blidt, ja om ikke annet bare for en dag for en uke, varden ville vært himmelsk og livet hadde lyst til oss uføre da. Mesunnelsen til de uføre og hertsingen mot oss må stoppe opp snart. Erna som Statsninister skjønner vist ingen ting om livet som syk eller skadet person. Som styremedlen i Kystpartiet Hordaland ser jeg med uro på den politikken mot de syke og hendicapede, bevegelsehemmede, vi vil ta folket på alvor, vi vil lytte til folket. Politikkerne er valgt for å være folkets tjenere, men det er vist motsatt ser det ut for. Legene og NAV skal være våre tjener ikke motsatt som nå, hjelp oss for å bli hjulpet, men nå føler jeg som vi er en kvise på samfunnets rompebak, ja vi er en verkebull for folk flest og Staten og vi blir nesten alle beskylt for å være snultere på staten. Hjelp oss heller til et verdis og ret liv vi kan få respekt tilbake, la vi få være med også i politikken. Norge trenger også oss syke, uten syke ingen sykehus, ingen leger. Det er vist slik de fleste ser for seg det parfekte liv.

  • Nils Johan Persen Utsi

    Du mister jo uførepensjonen straks du prøver å ta en utdanning via nettet eller brevkurs. Det samme risikerer du også hvis du prøver deg i arbeidslivet, i håp om at du har funnet en jobb du mestrer og trives i. Da velger du å la være. Man vet hva man har, men ikke hva man får…

    • LailaNIlsenBojang

      Nils j P Utsi, du skal ikke kunne miste uførepensjonen din fordi om du prøver å ta brevkurs eller lignende. Uførepensjonen kan reduseres etter hvor mye du eventuelt makter/mestrer å jobbe. I utgangspunktet skal du med en 100% uføre jobbe opp til det inntekten din var på det tidspunktet du ble syk (det stillingen di ville bli lønnet med i dag), men dette er først etter 1 år + 1 G, hvis dette ikke er av varig karakter, dvs f.eks, hvis du fast 2 ggr i uken, da anser de de frisk nok til å arbeide 2 ddg i uken og uførepensjonen vil da bli redusert tilsvarende, i dette eksemplet ville da pensjonen blitt satt ned med 20 %. – Men hvis du f.eks jobber som f.eks ekstra vakt på et sykehjem (tilkallings hjelp), sånn at du jobber nå og da, er dette ikke noe av varig karakter. Også jobber som ferievikar, engasjement eller lignende er heller ikke å betegne som varig karakter. – Alt dette går på hva du tjener og varigheten av arbeidet. – Så jeg ser ikke helt den biten med brevkurs eller studier, hvis dette er avklart med Nav i forkant.

      • detvardasomf2

        De er bare late, og preget av det.

        • Chris Folde

          Hva er det du er så jækla misunnelig på da? Skjerp deg. Du mobber sjuke mennesker og er attpåtil stolt av det!?

  • Pepsigro

    Leser man Perspektivmeldingen, er det åpenbart at det over de neste tiårene er et betydelig inndekkingsbehov i statsfinansene, nå estimert til ca 6% av BNP i 2050. Verdien av et samfunn er over tid i det store og hele det vi klarer og produsere, og en inndekking innebærer at man må kutte i statens forpliktelser og/eller øke inntektsgrunnlaget ved å produsere mer. Å betale mennesker for å være utenfor arbeidslivet er samfunnsøkonomisk svært dyrt, og det mye som tyder på at vi ikke kan fortsette å betale nesten 20% i arbeidsfør alder for ikke å jobbe slik som i dag. Dette er også langt høyere enn i våre naboland, selv om vi har en lavere arbeidsledighet og høyere sysselsetting i offentlig sektor. Idet velferdsordningene for ikke å jobbe blir for gode insentiverer man mennesker til ikke å jobbe, eller pålegger arbeid en ekstra skatt om du vil. Dermed må man også vurdere om dagens ordninger er for generøse når man diskuterer velferdsstatens bærekraft.

    En forutsetning for å gripe tak i denne viktige problemstillingen er å legge vekk sinnelagsetikken og fokusere på det reelle problemet. Vi snakker tross alt om å gi våre etterkommere mulighet til det samme velferdstilbud som vår generasjon nyter godt av.

    • Christian Torseth

      Det er ganske mange problemer med det perspektivet du anlegger her. For det første er Perspektivmeldingen, og alle andre fremskrivninger, beregnet utfra antagelser om produktivitetsøkning, sysselsetting osv som er svært konservative. Hittil har slike fremskrivinger alltid bommet ved å være for pessimistiske. Å utgå fra at disse tallene er riktige er det altså ikke grunnlag for.

      Du snakker om 20% utenfor arbeidslivet, og det tallet er nok litt høyt, men enda viktigere er at i denne sammenhengen snakker vi om uføre, ikke alle som er utenfor arbeidslivet. Uføre utgjør omtren 9,3%, og tallet faller. Det har det gjort de siste ti årene.

      Når det gjelder naboland, så kan vi selvfølgelig sammenligne oss med dem, men vi har et selvstendig ansvar for å vurdere hva vi mener kvalifiserer til uføretrygd. Man kan tenke seg land der ingen får uføretrygd, og disse vil da bli sett på som sammenligningsgrunnlag for alle som argumenterer slik du gjør. Hva mener du er en «naturlig» uføreprosent», siden den vi har etter din mening er for høy? Du må huske at ingen har blitt uføre etter egen vurdering – den blir foretatt av leger og NAV.

      Hva angår insentiver for å bli ufør, så er det en minimal faktor mtp å kvalifisere for uførhet. Den defineres som sagt ikke av den uføre selv. Dernest er det slik at mange ting tyder på at fattigdom passiviserer, og reduserer dermed sjansen for å hente ut restarbeidsevne hos uføre. Som jeg skriver i kronikken er det store fordeler forbundet med å skape vitalitet/glede hos uføre. Til det trengs det ressurser. Et annet moment er at din argumentasjon går utelukkende på samfunnsøkonomien i dette. Man kan sette opp det samme regnestykket og bytte ut uføre med f.eks. eldreomsorg, og si at Perspektivmeldingen innebærer at vi må redusere antall sykehjemsplasser, eller at eldre må få mindre mat. Argumentasjonen er nøyaktig den samme, men endringen klargjør hva det er man egentlig sier når man presenterer uføre som et problem. Det dreier seg nemlig om mennesker som trenger hjelp. Du må gjerne si at sinnelagsetikken skal legges bort, men da regner jeg med du er konsekvent nok til å mene det samme om eldre, handikappede, kreftpasienter osv. Eller?

      • Pepsigro

        1. Hvilke forutsetninger, som har nevneverdig betydning for fremtidig inndekningsbehov i ststsfinansene, mener du er konservative i Perspektivmeldingen?

        2. Summerer du arbeidsledige, uføre, personer på AAP og sykepenger, utgjør dette ca 19% i arbeidsfør alder. Dette er godt over også vårt naboland Sverige, til tross for at de har betydelig høyere arbeidsledighet. Ser du islolert bare på uføretrygd, så ligger vi på verdenstoppen og langt over våre naboland også her. Samtidig vet vi at norske ytelser er langt bedre enn i kand vi sammenligner oss med. Sammenligningen med andre land er selvsagt ikke spesielt relevant når man diskuterer velferdsstatens bærekraft, men det sier likevel noe om vår fremtidige vekstevne sammenlignet med våre naboland. At personer et utenfor arbeidsstyrken er svært dyrt for en velferdsstat som Norge, og du ser også av Perspektivmeldingen at dette er enn langt viktigere variabel enn f.eks. produktivitetsutviklingen. P-meldingen et også helt entydig i sin kunklusjon om at vi må jobbe mer for å oppheve velferdsststens manglende bærekraft.

        3. Det er selvsagt et interessant grep å sette velferdsytelser til uføre opp mot andre grupper, og det et jo på mange måter dette politikk dreier seg om; allokering av knappe ressurser. Jeg tror nok likevel de aller fleste vil være enige i at det er mer fornuftig å kutte i særnorske ytelser i arbeidsfør alder enn å kutte f.eks. i helseutgifter hvor Norge i langt større grad ligger på linje med våre naboland. Å argumentere med at dette er svake grupper, og prioriteringer er uetisk holder imidlertid ikke all den tid det dreier seg om allokering av knappe ressurser enten vi liker det eller ikke, og ikke minst fordi salderingsposten er kommende generasjoner, en gruppe du forøvrig glemmer i ditt eksperiment med å sette grupper opp mot hverandre.

        • Christian Torseth

          1. Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere enkeltparametre i meldingen, jeg påpeker bare på generell basis at fremskrivinger historisk sett alltid har bommet, og da ved å være for pessimistiske. Vi kan se på omleggingen av pensjonssystemet nylig, som baserte seg på fremskrivinger som allerede viser seg å være feil.

          2. Du må ikke misforstå meg dithen at jeg forsøker å bagatellisere kostnaden ved å mange utenffor arbeidslivet. Det er alvorlig både for samfunnet og den enkelte når de marginaliseres, eller støtes ut i ledighet/uførhet, og vi bør bruke de virkemidler vi med rimelighet kan bruke for å få få dem tilbake i jobb. Det betyr imidlertid ikke det samme som at vi bør kutte i ytelser. For å gjenta: Å hente ut restarbeidsevne hos en person som er 100% ufør krever ikke bare tilrettelegging, men også stimulering av vitalitet. Det må opparbeides en glede ved å utnytte det som måtte være av ressurser, ellers vil sjansen for at uføre helsemessig vil være i stand til å bidra være mindre. Det går på psykisk helse, det går på å motivere til å presse seg og så videre. Det er fullt mulig å spare seg til fant, og som sagt passiviserer fattigdom, og låser mennesker fast i livssituasjoner som er uholdbare både for dem og samfunnet. Sverige har gjennomført en kraftig innstramming i sykepenger/uføretrygd, og resultatet der er at antallet som går på sosialen har eksplodert. De har altså ikke løst problemet, de har i stedet skapt en permanent under-underklasse som de tidligere ikke hadde. Vi bør lære av svenskenes feil, og i stedet eskalere innsatsen mot de som kan tenkes å komme i jobb.

          3. Mitt poeng med å sette eldre opp mot uføre mistenker jeg at du gikk glipp av. Jeg ønsket kun å understreke at grunnen til at vi har en velferdsstat (eller en stat overhodet) er ikke at den skal gå i pluss. Den må selvfølgelig fungere, økonomisk, for å overleve over tid, men det sentrale er motivasjonen for å ha den, nemlig å ta vare på de som ikke kan ta vare på seg selv. Det inkluderer selvfølgelig kommende generasjoner. Jeg brukte eksempelet fordi din kommentar virket svært vektet i retning av målbare størrelser, og mindre i retning av livskvalitet. Det du sa om å legge sinnelagsetikken til side er vel og bra, men fremstår mer som et retorisk grep når du besvarer min kommentar med å henvise til kommende generasjoner. Mitt konklusjon utgår fra det foregående: Ja, vi bør prøve å få folk (i dette tilfellet uføre) ut i arbeid. Hvordan vi skal gjøre det virker vi å være uenige om. Prioriteringen må foretas i med bevissthet om hva som fungerer (elelr ikke, jfr. Sverige), i forhold til hva vi risikerer hvis vi ikke legger om kursen (jfr. usikkerheten som er implisitt i alle fremskrivinger), og hvilke verdier vi legger til grunn. Hvis omsorg og velvære skal være en faktor i trygdeytelser så vel som i helsevesenet, blir innstramminger mindre aktuelt, fordi det er kjent at fattigdom ikke stimulerer til aktivitet, og fordi fattige, inaktive mennesker har langt lavere livskvalitet. En måte å stille spørsmålet er om vi skal «ofre» uføre for å sikre en bedre økonomi, eller om vi har en plikt til å sikre dagens borgere de rettigheter de har tjent opp ved å betale skatt. Hvis du synes det er et enkelt spørsmål å besvare, tror jeg vi har ganske forskjellige virkelighetsforståelse.

          • Pepsigro

            1. Registrerer at du ikke stoler på Perspektivmeldingens fremskrivninger, men ikke kan påpeke hvor du mener den tar feil. Det grenser til useriøsitet.

            2. Den mest effektive måten å bedre bærekraften i velferdsstaten på er å få flere i arbeid og jobbe mer. De nærmere 20% i arbeidsfør alder som i dag mottar ytelser uten å jobbe er således et naturlig sted å fokusere, i tillegg selvsagt til pensjonsalder osv. Vi ser i dag en klar sammenheng mellom hvor mange som benytter seg av helserelaterte ytelser og ytelsenes generøsitet. Dette er en kjennsgjerning. Man motiverer rett og slett ikke mennesker til å jobbe ved å betale for ikke å jobbe. Utfordringen blir dermed å finne riktig balansegang og virkemidler. Selv om dette har vært i fokus i Norge under den forrige regjeringen har resultatene uteblitt, og tiden er kanskje inne for å tenke nytt. Sverige innførte som du påpeker innstramninger bl.a. i syketrygden noe som resulterte i et betydelig lavere sykefravær i løpet av få år. I tillegg er statsfinansenes betydelig styrket, og inndekningsbehovet i den svenske velferdsstaten er f.eks. mindre enn i Norge frem til 2060. Du bruker sterke adjektiver når du påpeker de negative følgene av omleggingene i Sverige, men jeg vil minne om at Sverige, til tross for at forskjellene har økt noe siden midten av 80-tallet nå har en GINI-koeffisient maginalt høyere enn Norge (ca 26). I et slikt perspektiv tror jeg man skal være litt forsiktig med adjektivene.

            3. Då påstår at en velferdsstat ikke skal gå i pluss. Det kan du gjerne mene, men statsfinanser må over tid være bærekraftige. Over tid må utgiftene finne en inndekning; og ikke minst; den må ikke gå på bekostning av fremtidig vekstevne ved å insetivere mennesker til ikke å jobbe. Å ikke ta disse perspektivene inn over seg har ikke noe med edle motiver eller gode verdier å gjøre; tvert imot, det er egoisme.

          • PeeWeeMadman

            Jeg tror rett og slett ikke at de uføre er det første stedet man burde se. Jeg tror heller man kan få langt mer ut av å få de som jobber deltid til å jobbe mer, og få folk til å velge mer produktive utdannelser. Det er jo slik at de på uføretrygd er de minst produktive individene i den norske arbeidsstyrken. De er også stort sett i en alder hvor arbeidsgiverne ikke hadde ansatt dem selv om de hadde vært arbeidsføre. De som jobber deltid eller velger «lette» høyere utdannelser er potensielt produktive individer man kan få mye mer ut av.

          • Pepsigro

            Leser du perspektivmeldingen så ser du at produktivitet har svært lite å si for bærekraften i velferdsstaten fordi produktivitet delvis tas ut igjennom høyere lønn (som riktignok gir høyere skattegrunnlag) men som også driver opp lønningene i offentlig sektor som er arbeidskraftintensiv og har lite mulighet til å bedre produktivitet. Det mest virkningsfulle tiltaket er å få flere i arbeid og til å jobbe lenger samt færre på trygdeytelser.

          • PeeWeeMadman

            Nå ser det jo også ut til å være en generell kampanje mot de trygdede også fra myndighetene sin side. Husker jo godt hvordan en forsker som kom til motsatt konklusjon fikk trøbbel med oppdragsgiver, som var staten, for et par år siden. Dette er jo ikke bare snakk om produktivitet. Det er også snakk om at mange som idag har mindre produktive høyere utdannelser i andre yrker kunne ha bidratt til å utvikle produkter for eksport og lignende. De som idag er på trygd hadde nok uansett ikke blitt annet enn burgerflippere, renholdere av privathjem, heisvakter eller annet tull. Slik er det ihvertfal l i USA.

          • Pepsigro

            Trur du skal være forsiktig med å tillegge andre uedle intensjoner, og det er strengt tatt uinteressant. Debatten dreier seg om velferdsstatens bærekraft og tiltak for å styrke den. Å sette grupper opp mot hverandre er et simpelt populistisk grep som ikke har annen misjon enn å avspore debatten.

          • PeeWeeMadman

            Jeg synes heller det er nettopp det som du gjør. Slik jeg ser det er trusselen mot velferdsstatens bærekraft den økonomiske globaliseringen. Særlig når land som Sør Korea kynisk lar eldre sulte for å kunne holde skatter og dermed lønninger relativt lave, selv om det er et utviklet land. Hvordan setter jeg egentlig grupper opp mot hverandre?

          • Pepsigro

            Hvor har du dette fra? Sør Korea har en forventet levealder på nivå med Norge (81 år). At globalisering er en trussel mot priviligerte grupper i Vesten har du nok imidlertid helt rett i, men dette er altså realiteten.

          • PeeWeeMadman

            Det sier nok litt om deg når du mener at renholdere, uføretrygdede, butikkansatte og lignende er «priviligerte grupper», mens advokater, siviløkonomer nok heller er underbetalte og undertrykket. Selv om folk lever lenge behøver de ikke ha det spesielt bra av den grunn. Det er dokumentert flere steder at halvparten av alle pensjonister i Sør Korea er regnet som fattige.

          • Pepsigro

            Sammenlignet med renholdere, uføre, butikkansatte og lignende i de fleste andre land så er de nok det. Sør-Korea har forøvrig gått fra å være et lutfsttig, krigsherjet land, til å bli et av verdens rikeste land (faktisk over snittet i EU) i løpet av et par generasjoner takket være markedsøkonomi og muligheten til å høste av et globalt marked.

          • PeeWeeMadman

            Det betyr heller at renholdere og uføre i andre land har det alt for dårlig. Du viser jo en ganske klar avsky mot vanlige arbeidere og fattige, i og med at du synes at det er så ille at det eksisterer et par land i verden hvor disse også har det bra! Synes da den middelklassen og overklassen du driver klassekrig på vegne av er langt mer priviligert! Det er jo ikke bare priviligert i forhold til andre land, men alle andre i samfunnet i tillegg.

            Sør Korea er uansett ekstremt kyniske ved å bevisst satse på dårlige velferdsordninger for å vinne konkurranse. Man burde heller stenge koreanske varer og tjenester ute fra markedet så lenge de bevisst forsøker å hevde seg på lave skatter og dårlig ordninger, og dermed er en direkte årsak til problemene til pensjonssystemene rundt i den rike verden. Egentlig burde man trekke ut alle vestlige styrker og la Nord Korea herje fritt. Da vil nok den norske verftsindustrien komme seg igjen!

            I motsetning til andre lavkostland har Sør Korea råd, de vil bare ikke.

          • Pepsigro

            Nå argumenterer du i ot oppskriften som har løftet milliarder av mennesker ut av ekstrem fattigdom: Markedsøkonomi og internasjonal frihandel. Kanskje man burdre gjøre som Sør. Koreas nabo i nord og stenge grensene, slik du foreslår? Eller burde det kanskje være forbeholdt Norge å kunne utnytte ens komparative fortrinn på det globale markedet? Det er nok du som utviser avsky mot individet het, ikke meg.

          • PeeWeeMadman

            Hva med å svare på det jeg faktisk skrev? Det er åpenbart at du har en slags oppskrift du skriver utifra, og så fort noen skriver noe den oppskriften ikke har svar på, så gidder du ikke svare…

            Jeg sier ikke noe på at Sør Korea har kommet seg opp. Det jeg reagerer på er den kyniske politikken de kjører på når de først har kommet seg opp! De har ikke engang et skikkelig offentlig pensjonssystem, og et så rikt land som ikke har det er etter min mening ikke et sivilisert land!

            Saken er nemlig den at Sør Korea slettes ikke behøver å ha så billig arbeidskraft lenger, da det de lager er fult på kvalitet med det man lager i Frankrike og Italia.

          • Pepsigro

            Kanskje de ikke tenker som deg? Kanskje de ikke tror på den store altomspennende staten? Man er ihvertfall ikke nødvendigvis kyniker bare man ser ting annerledes enn deg. Sør Korea har for øvrig ikke lenger spesielt billig arbeidskraft og utkonkurreres av mange andre sørøstasiatiske land.

          • PeeWeeMadman

            Faktum er at det kun er den altomspennende staten som fungerer. Privat veldelighet fungerer ikke, markedet fungerer ikke og familien fungerer ikke lenger for å sikre alle et godt liv. Saken er jo at fødselstallene har blitt så lave, også i Sør Korea, at det i dag og fremover er totalt urealistisk at barna skal ta vare på egne eldre. Det er rett og slett for få barn i forhold til eldre, og mange eldre, blant menn opp mot 35 prosent, har jo ingen barn!

          • Pepsigro

            Nå er du på vei over i det ekstreme og absurde. Det finnes ikke ETT historisk eksempel på det du påstår. Barnekullene faller fordi levestandarden øker, medisinske fremskritt og behovet for billig arbeidskraft reduseres.

          • PeeWeeMadman

            Hva er det jeg påstår det ikke finnes historiske eksempel på? Det er heller eksempler på at familien og veldelighet fungerer som sosialt sikkerhetsnett i industrialiserte samfunn som mangler!

          • Pepsigro

            At samfunn med en altomspennende stst over tid gir velstand og vekst.

          • PeeWeeMadman

            Det har da vært ganske bra med velstand og vekst i de nordiske landene, Nederland og andre land med ganske stor stat. Ja, selv om de ikke har så mye velferd har staten vært stor i Sør Korea og Japan, bare at de har subsidiert og kontrollert næringslivet heller enn å omfordele.

            Det er jo forøvrig få om noen eksempler på at NOE system har gitt stabil vekst over 100 år eller mer!

          • Pepsigro

            Du har rett i det, men husk at dette er i en periode hvor Vesten har høstet av et stort demografisk overskudd og har sett lite konkurranse fra andre verdensdeler (som har slitt med porteksjonisme og totalitære regimer). Det er høyst usikkert om dette er holdbart i en situasjon som nå hvor disse forutsetningene snur.

            USA er for øvrig et land som har vist rimelig stabil vekst og velstandsøkning de siste 100 år

          • PeeWeeMadman

            USA sin vekst har da ikke vært helt stabil, de hadde lavkonjunkturer på slutten av åttitallet og de var blant landene som ble aller hardest rammet av den store depresjonen på tredvetallet!

            Ellers, det du viser til, viser jo klart at velferdsstater kan gjøre det bra og ha stabil økonomisk vekst så lenge de slipper konkurranse fra lavkostland. Derfor mener jeg at det er bedre at land med lignende system i større grad konkurrerer med hverandre.

            Du ønsker jo egentlig bare økonomisk globalisering/frihandel for å «snikinnføre» liberalisme, slik at din store drøm om at renholdere og uføre skal leve i elendighet i absolutt hele verden går i oppfyllelse!

          • LasseRon

            Statlig omsorg er en relativt ny oppfinnelse.
            Famile og veldedighet har vært det sosiale sikkerhetsnettet siden vi steg ned fra trærne.

          • PeeWeeMadman

            Når familien fungerte tidligere var det fordi folk da hadde mange flere barn enn nå, og var langt mindre geografisk mobile. I tillegg, så levde ikke de gamle på langt nær så lenge som de har gjort idag. Idag er det jo så mange som 35 prosent av alle menn i Norge eller Japan som ikke har noen barn! Det sier da seg selv at familien ikke lenger vil fungere som sikkerhetsnett.

            Når det gjelder veldelighet, så har effekten av den alltid vært svært begrenset.

          • GeorgeOrwell

            Du tror altså at Adams Smiths usynlige hånd finnes?

          • GeorgeOrwell

            Pepsigro er konservativ, antakelig republikaner med et svært anstrengt forhold til virkeligheten og fakta, som påvist av Mooney.

          • GeorgeOrwell

            «Trur du skal være forsiktig med å tillegge andre uedle intensjoner, og det er strengt tatt uinteressant.»

            Sier du som påstår at alle uføre er svindlere?!

          • Ulf Meyn

            Hei, har skummet noe av debatten og kommenterer på intuisjon: Synes man glemmer et bredere perspektiv på arbeidsliv. F. eks går vel utviklingen i retning av færre typer av jobber. Noe som igjen kan skyldes vårt kostnadsnivå og skattenivå og næringspolitikk. Herunder også skattenivå. Et paradoks er at en sosialdemokratisk tro på et høyt skatte- og avf gifts-nivå kan ha bidratt til at næringer og arbeidsmuligheter har forsvunnet ut av Norge. Når mange arbeidsmuligheter (f. eks såkalt manuelle , råvarebearbeidende) forsvinner er det vel logisk at en ikke arbeidende del av befolkningen blir større. Når du ikke finner arbeid som passer til dine forutsetninger og interesser er det vel også naturlig at uføretrygd blir mer attraktivt?
            Lager man holke kan man ikke bereide folk for skli og falle på den!

          • Geir Hongrø

            Dessuten – selv om potensialet er mindre enn før – er det fremdeles en del mer eller mindre hjemmeværende kvinner som helsemessig sett kunne vært i full jobb. Det er også en del særlig innvandrere som virkelig ØNSKER jobb, men som får avslag på alle søknader. En god start kan være å få disse ut i jobb.

          • Christian Torseth

            1, Jeg påpeker at fremskrviinger er konservative estimater av fremtidig utvikling. Det er rimelig at de er konservative, fordi det er bedre enn et for positivt grunnlag for politikk. På den annen side er det en kjent sak at disse esttimatene gjennomgående undervurderer vekst, produktivitetsøkning osv. At du kaller det useriøst å påpeke at en gjennomgående trend sannsynigvis også gjelder Perspektivmeldingen finner jeg vanskelig å forstå. Det virker nesten som du ikke hat argumenter, og i stedet velger å bruke et generelt stempel i stedet for å besvare det problemet jeg påpeker, og underbygger med historiske fakta. Hvis det stemmer, er det du som er useriøs. Eller kanskje jeg burde si dere, siden «Pepsigro» er en konto kjent for å være drevet av en gruppe, ikke et individ, samt å for å kjøpe falske «followers».

            2. Som jeg har påpekt flere ganger, må målet være å få flere i arbeid. Uenigheten oss i mellom er hvilke virkemidler som skal brukes, men du insisterer på å overse det jeg skriver, noe som gjør kommunikasjonen utfordrende. Jeg har pekt på en generell retning dette arbeidet etter mitt skjønn bør ta, mens du/dere velger å forsvare en svensk «løsning» som har vært en ubetinget katastrofe for dem det gjelder. Mange tusen er støtt ut i fattgidom ved at legeerklæringer er ignorert. Svært få har kommet ut i arbeid, som du/dere sier må være målet. Siden virkemiddelet ikke oppnår det du/dere sier du/dere ønsker, er det vanskelig å forstå at du/dere forsvarer det. Riktignok sparer svenskene penger på dette, når de kutter i opptjente rettigheter, men igjen: Hva er viktigst, bedre statsfinanser eller å ta vare på befolkningen? Det finnes svært mange poster i et statsbudsjett man kan endre. Svenskene kunne holdt skattenivået uendret, men hari stedet valgt å senke skattene, uten at det har ført til særlig mye annet enn å øke forskjellene i samfunnet.

            3. Jeg har ikke sagt at en velferdsstat ikke skal gå i pluss. Jeg har satt saken på spissen og spurt hva som er viktigst. Staten er ikke et aksjeselskap, med påbud om å tjene penger for eierne. Statens oppgave er å sikre borgernes velferd. Det gjør man ikke ved å kutte ytelser med vage henvsininger til konservative gjetninger om hva fremtiden vil bringe. Når det gjelder din henvisning til GINI-koeffisienten må jeg få komplettere bildet du har selektert så nøye fra. I 2005 hadde Norge en GINI-koeffisient på 28,2 mens Sverige lå på 23,4, altså nesten fem poeng bedre enn oss. I 2012 var tallene henholdsvis 22,6 og 24, 8 i Norges favør. Norge har altså redusert forskjellene med nesten seeks poeng, mens Sverige har økt dem med 1,4. Du/dere må gjerne «cherrypicke» tall, men denne trenden er udiskutabelt i Norges favør. Sveriges forskjeller kan forventes å fortsette å øke. Dessverre vil nok Norges også gjøre det, med den mørkeblå regjeringen. Jeg må også få lov å henvise til det Internasjonale Pengefondets (som knapt kan kalles venstrevridde) siste undersøkelser. De påpeker at land med små forskjeller har høyere vekstrater enn land med store forskjeller. Det var ikke akkurat en overraskelse, siden svært mye forskning har pekt i denne retning de senere år. På bakgrunn av slik forskning virker det lite gjennomtenkt å mene at å øke forskjellene skulle være en oppskrift for bærekraft.

          • Pepsigro

            1. Fremskrivninger er det beste estimat på fremtidig utvikling, ikke pr. definisjon «konservative» slik du forsøker å fremstille det. Jeg utfordrer deg igjen til å påpeke hvilke forusetninger i P-meldingens beregninger du mener er feilaktige og hva du mener er mer korrekt. Jeg viser til et offisielt dokument, mens du stiller spørsmål ved beregningene uten så langt å påpeke hvor avviket ligger. Det er useriøst.

            2. Påstandene dine om Sverige fortsetter å preges av sterke adjektiver uten spesiell substans. Sverige har en av OECDs laveste fattigdomsrater, og altså en GINI-koeffisient på 26 mot Norges 25. Svensk ledighet er blant europas laveste, til tross for at landet i motsetning til mange andre europeiske har holdt igjen på offentlige utgifter og har en av de mest bærekraftige statsfinansene i OECD. Du gir inntrykk av at det er «viktigere å ta vare på befolkningen» enn å sikre statsfinansene. Om du imidlertid tenker deg om og kaster et lite blikk på historien vil du kanskje innse at det er en sammenheng og ikke en motsetning her.

            3. Jeg cherrypicker ikke tall, men påpeker at forskjellene i Sverige er omtrent som i Norge målt ved GINI-koeffisienten. Dette i kontrast til de beskrivelsene du gir ved bruk av sterke adjektiver. Når det gjelder IMFs siste rapport så må jeg nesten spørre deg om du faktisk har lest den eller baserer deg på kommentaren i Manchester Guardian. Rapporten konkluderer med at (foruten å påpeke at kausaliteten mellom forskjeller og vekst er høyst usikker) reduserte forskjeller har en negativ effekt på vekstraten når effekten av redistribusjon er over 13 GINI-poeng (hvilket den er i store deler av OECD; og både for Norge og Sverige). Skal du bruke forskning som argument lønner det seg iblant faktisk å lese forskningen og ikke bare basere seg på journalister.

          • Christian Torseth

            1. Du/dere virker her bestemt på at generelle observasjoner ikke er relevante, og det fremstår som litt tilgjort uforstående. Trenger du et eksempel er det bare å se på f.eks. befolkningsvekst, der den forrige regjeringen valgte (merk ordet) å bruke SSBs mellomalternativ i befolkningsframskrivningen. Det er kort tid å vurdere utfra, men det er ting som tyder på at dette var et for konservativt alternativ. Poenget mitt er ellers ikke at Perspektivmeldingen med nødvendighet er feil, men at den sannsynligvis er det, hvis de alternative man velger å plugge inn i utregningen er like konservative som tidligere meldinger og rapporter på beslektede områder.
            2. I motsetning til under punkt 1. virker det her som dere mener generelle betraktninger er det beste. Når jeg påpeker at innstramminger i uføretrygd har presset mennesker over på sosialstønad og ut i fattigdom, er svaret at Sverige gjør det ganske bra, sånn helhetlig sett. At GINI-koeffisienten klart går i feil retning i Sverige, velger dere å ikke kommentere. Det inngyter liten tillit, når dere hopper over argumenter som svekker deres sak. Forøvrig må jeg si at du/dere gjør et godt forsøk på å bruke overbærenhet («Om du imidlertid tenker deg om […] vil du kanskje innse»). Jeg vil for det første påpeke at dette retoriske grepet ikke styrker deres argumentasjon, snarere tvert i mot, det gir inntrykk av at dere har lite å fare med, noe som er synd, siden dere virker å ha relativt god kunnskap om det vi snakker om. Dernest vil jeg si at bevisst feillesning av det jeg skriver bare får dere til å fremstå som kranglevorne. Dere må gjerne skrive at det ikke er noen motsetning mellom å sikre statsfinansene og å ta vare på befolkningen, men det gjør det ikke til noen sannhet. Spørsmålet er i hvilken grad man prioriterer det ene foran det andre. En så generell påstand er i denne sammenhengen verdiløs uten at den konkretiseres. Det er åpenbart at hvis man støter folk ut i fattigdom for å sikre statsfinansene er deres påstand feil. Dette skjer i mange land, inkludert i Sverige, jfr. sosialstønad.
            3. Sverige har økt forskjellene, Norge har redusert dem. Synes dere utviklingen er uinteressant? Cherrypickingen er å hoppe over endring over tid, og fokusere kun på øyeblikkstall som har begrenset verdi på sikt. Når det gjelder IMFs rapport er jeg middels imponert hvis dere virkelig har lest og forstått den. Kudos for det, og klapp på skulderen. Det står helt riktig i rapporten at det kan virke som ytterligere redistribusjon over 13 GINI-poeng kan skade veksten. Det åpenbare poenget mitt, at å øke forskjellene kan skade veksten, blir altså møtt med en kommentar om at for mye redistribusjon også kan være skadelig. Ikke veldig treffende kritikk, med andre ord, siden jeg ikke har foreslått å øke redistribusjon, bare pekt på at for Sveriges del har en senkning ført til flere fattige. Forøvrig er det innlysende at type redistribusjon har betydning for effekt på vekstrate, noe dere ignorerer. Og her er mitt poeng (gjentatt for tredje, fjerde gang): Passivitet, som f.eks. fremmes av fattigdom med dertil hørende tap av innflytelse i eget liv, holder folk utenfor arbeidslivet. Dere har ikke vært så klare på dette, men jeg oppfatter at dere mener innskrenkninger av ytelser til uføre er veien å gå. Mitt argument er altså at dette er en forenkling, som baserer seg på at folk skal motiveres av fattigdom. Det er det intet grunnlag for å påstå, med mindre man senker ytelsene til et nivå som truer liv og helse (og mange ganger ikke engang da). Min konklusjon, som jeg har skrevet i kronikken, er at ytelsene må målrettes mot å gi glede og vitalitet, hvis hensikten er å hente ut restarbeidsevne. I tillegg til økt effekt, vil slike ytelser også gi økt livskvalitet, som jeg legger merke til at dere omhyggelig unngår å kommentere. Livskvalitet er et sentralt måltall, og for fattige mennesker er utslaget stort, selv med små endringer. Kutt i ytetlser til uføre vil altså gi relativt små endringer økonomisk, men store endringer i aktivitetsnivå og livskvalitet. Noen kommentarer på hovedpoenget i kronikken, eller vil dere diskutere GINI/IMF mer?

            Forøvrig, og avslutningsvis: En debatt hvor kun den ene siden viser kortene, har en tendens til å spore av. Du/dere har forsøkt å innta rollen som Sokrates, og bare respondere på jeg skriver. Da er det relativt lite krevende å fremstå som kunnskapsrik, siden jobben kun blir å finne argumenter som tilsynelatende kan brukes mot motparten. Jeg ville blitt mer imponert hvis dere hadde reelle forslag til politiske prioriteringer. Siden dere ikke har kommentert at dere i virkeligheten er et kollektiv som jobber sammen for å debattere på nettet, tar jeg det som gitt at det er slik det er. Imidlertid fremstår det som om den av dere som for øyeblikket fører pennen, har lite å komme med av slike konkrete innspill. Må jeg få foreslå at du ringer en av kompisene dine og ber om hjelp, så kanskje du klarer å presentere en koherent politikk, i stedet for utelukkende å besvare det du tror du kan angripe.

          • Pepsigro

            1. Det er åpenbart at fremskrivninger er usikre og at de iblant bommer. Det er imidlertid ikke åpenbart at de konsekvent er konservative, slik du argumenterer for. Det hadde vært interessant om du påpekte hvilke forutsetninger du er uenig i, slik at vi kan se på dette. Dette i lys av at P-meldingen viser en rekke sensitiviteter. Vedr. innvandring, sommdu fremhever, påpeker de f.eks. at den gir lavere inndekningsbehov på kort sikt, men økt på lengre sikt. Inntil videre synes jeg det i idlertid er grunn til å ta utfordringene i P-meldingen på alvor.

            2. Det er riktig at gini-koeffisienten har økt i Sverige siden midten av 80-tallet, mens den de siste årene har blitt redusert i Norge. Men: Endringene er små og nivået pr. i dag er altså ganske likt i Norge og Sverige. Hva som er «riktig retning» kommer imidlertid an på øynene som ser. Faktum er imidlertid at Norge og Sverige er blant landene med minst relative forskjeller, og har svært lite absolutt fattigdom. Når du skriver om fattigdom henviser du imidlertid til et relativt fattigdomsbegrep, som faktisk kan vise at fattigdommen øker til tross for at alle får det materielt sett bedre. Når det gjelder diskusjonen om statsfinanser og fremtidig velferdstilbud så lefler du med ideer som er absurde. Det finnes en rekke eksempler, også i nyere historie, hvor et sammenbrudd i statsfinansene fører til svekket levestandard. Se f.eks. hva som skjedde med andel i absolutt fattigdom i Sverige etter krisen tidlig på 90-tallet. Å leve over evne går ikke bra over tid. Dette er en av de mest grunnleggende sannheter i økonomifaget. Påstanden din om å «støte mennesker ut i fattigdom» er ikke noe annet enn en stråmann; 1% lever nå under EUs fattigdomsgrense i Sverige, noe som er rekordalvt og ikke minst langt under gjennomsnittet for området på 9%. Sverige har altså de minste forskjellene, den laveste andelen fattige og en av de sunneste statsfinansene i EU. Det er ikke så gærnt.

            3. Hvorfor er ikke påpekningen om at ytterligere redistribusjon når redistribusjonen utgjør mer enn 13 GINI-poeng svekker veksten relevant så lenge dette gjelder de fleste OECD-land? Så til diskusjonen om virkemidler: Det er åpenbart at generøsiteten på velferdsordninger fungerer som insentiv/disintensiv for å jobbe. Dette forklarer f.eks. særnorsk sykefravær, og ikke minst den kraftige reduksjonen i svensk sykefravær siden 2004/5. Løsningen på utfordringene i P-meldingen er å gjøre det mer attraktivt å jobbe og mindre attraktivt ikke å jobbe. Simple as that.

          • Christian Torseth

            1. Ja, jeg er enig i at vi skal ta Perspektivmeldingen alvorlig. Det er imidlertid ikke det samme som å glemme at det finnes reelle usikkerheter, og at det i bunn og grunn dreier seg om en slags foreløpig beste gjetning. Å behandle den som en retningsgiver for politikk, uten å vekte meldingen i forhold til usikkerhet, andre muligheter, verdier osv. er ikke politikk, det er administrasjon. Vi har ulike vurderinger av hvor sannsynlig det er at framskrivningene kommer til å vise seg å være presise. Greit nok, så lenge du/dere innser at det faktisk ikke er mulig å hente ut noen fasit fra meldingen.
            2. Igjen: Folk på stabile ytelser overført til midlertidige og lavere ytelser har ført til flere fattige i Sverige. Deres generelle betraktninger endrer ikke på det. Litt skuffende saklighetsnivå når jeg må påpeke dette for fjerde gang uten at du/dere forholder dere til det.
            3. 3. Det høres ut som du antar at fordi ytterligere redistribusjon over visst punkt vil kunne svekke veksten (om enn minimalt med riktig valg av virkemidler) betyr at det omvendte vil skje i et samfunn hvor redistribusjon er innarbeidet og hvor man så reverserer prosessen. Det sier imidlertid IMFs rapport ingenting om, og er en konklusjon som får stå for din regning. Min påstand er at innkorting av uføreytelser i Sverige i litenn grad har bidratt til noen vekst, mens den garantert har bidratt til fattigdom. Jeg håper duforholder deg litt mer til det jeg skriver, for det begynner å kjennes ut som jeg snakker til løse lufta. Videre er det et bomskudd å sammenligne uføre med sykemeldte. Ja, det er en innlysende sammenheng mellom hvor gode ordningene er, og hvor stor sjanse det er for at folk kommer i jobb. Den sammenhengen er imidlertid langt større for sykemeldte enn for uføre, noe du sikkert er kjent med. Å trekke dette videre og late som det er (det eneste) relevant(e) for å få folk i jobb er direkte obtust.

            Til slutt (for nå gidder jeg ikke mer): Du/dere har ikke svart på noen spørsmål jeg har stilt, har ikke presentert noen alternativ posisjon, og har konsekvent unnlatt å forholde dere til de problemene jeg har påpekt med argumentasjonen deres. Det er dårlig stil, og helt i grenseland til uhøflig. Det ermulig dere synes det er givende å late som ting ikke blir sagt, men det imponerer ingen. minst av alle meg, og etter tilstrekkelig mange demonstrasjoner på at dere ikke er interessert i debatt, men kun i ideologisk misjonering, tar jeg konsekvensen av det og avslutter debatten. Dere har ikke presentert noen gode argumenter for at kronikken min innheolder vesentlige feil, og klarer heller ikke å forsvare noen egen posisjon. Et slikt nivå er lite givende, så dere får ha takk for denne gang.

          • Pepsigro

            1. Perspektivmeldingen er entydig på at statsfinansene har et betydelig inndekningsbehov frem mot 2060. Bør man ikke gjøre noe med dette nå, eller mener du virkelig at usikkerhetsfaktoren forsvarer at man ikke agerer? Hvilke «verdier» mener du forsvaret å drifte en velferdsstat som blir stadig mindre bærekraftig og sender regningen til kommende generasjoner?
            2. Jeg etterspør en distinksjon mellom ditt relative fattigdomsbegrep (som i hovedsak er en funksjon av inntektsforskjeller) og absolutt fattigdom, hvor Sverige aldri har vært lavere (ca 1%). I det første tilfellet kan fattigdommen altså øke til tross for att alle får det materielt sett bedre, eller motsatt; den kan bli redusert til tross for at alle får det materielt sett dårligere. Den økonomiske utviklingen i Sverige har vært svært god, spesielt sammenlignet med andre EU-land samtidig som landet har klart å bevare en av verdens laveste GINI-koeffisienter (nå marginalt høyere enn Norge). Mener du virkelig det hadde vært bedre om Sverige i dag hadde høyere statsgjeld, større budsjettunderskudd, lavere vekst, dårligere konkurranseevne og større fremtidig inndekningsbehov i statsfinansene så lenge GINI-koeffisienten i dag var 24 eller 25 istedenfor 26???
            3. Se min kommentar til forskjellsbegrepet over.

            Til slutt: Min posisjon til tiltak er på mange måter den samme som Perspektivmeldingen. Vi må jobbe mer for å redusere inndekningsbehovet i statsfinansene. Dette bør gjøres ved å heve pensjonsalder, deregulere arbeidsmiljøloven og gjøre velferdsordningene mindre generøse slik at man insentiverer til arbeid fremfor passivitet, dette kan f.eks. også kombineres med lavere inntektsskatt for lave inntekter.

            Nå er ballen på din banehalvdel. Jeg skisserer konkrete tiltak, mens du foreskriver samme medisin som har vært prøvd de siste årene uten at andelen i arbeidsfør alder som mottar ytelser uten å jobbe er redusert overhodet. Således er bevisbyrden nå hos deg. Mine tiltak har empirisk vist gode resultater.

          • GeorgeOrwell

            «Mine tiltak har empirisk vist gode resultater.»

            Dette er positivt galt. Var så tilfellet, ville dine forslag vært innført for lengst. Løsningen på inntjening er å tyne de rike. De har råd til å betale, men neida, empatiløs som du jo er, rapper du heller fra de svakeste og gir til de rike. Du snakker om sinnelag.

          • Ida mai lea hagen

            Lite som nytter når forakt stenger for empati, tenker jeg ift denne pepsipersonen.

          • GeorgeOrwell

            «Jeg håper duforholder deg litt mer til det jeg skriver, for det begynner å kjennes ut som jeg snakker til løse lufta.»

            Du gjør det. Slike som Pepsigro er bortkastet å bruke tid på. Du kan ha all dokumentasjon i verden på at du har rett uten at han, som antakelig er konservativ og derfor generelt har et problematisk forhold til vitenskap, lar seg overbevise. For ham teller kun ideologi. Vi får forsøke ikke å fovirre ham med fakta.

          • GeorgeOrwell

            «Simple as that.»

            Feil! Makter man ikke jobbe, spiller ingen rolle hvor attraktivt man gjør arbeidslivet. Er du generelt korttenkt?

          • GeorgeOrwell

            «Du/dere har forsøkt å innta rollen som Sokrates, og bare respondere på jeg skriver.»

            En korrekt observasjon og noe vi også ser i debatter med kritikk av ikke-vestlig innvandring og multultur. Det er kun kritikerne som må dokumentere opp og i mente og kildebelegge hvert minste punktum, mens de som er vilt begreistret hviler på sine moralske følelser og mener seg hevet over slike bagateller som selv å bidra til debatten med informasjon.

        • GeorgeOrwell

          Du prater bare vås. Stemte det du sa, ville politikerne våre for lengst vært oppmerksomme på det. Det er så klassisk at enkelte surmagede bedrevitere i et anonymt kommentarfelt uttaler seg som ting de ikke har peiling på som om de satt med den endelige beskrivelsen.

          Nei, dette har du ganske enkelt ikke peiling på, så legg av.

          Hva de gjør i naboland er irrelevant. De bor ikke her og vi bor ikke der.

      • GeorgeOrwell

        Pepsigro ser ikke forskjell på begrepene «naturlig» og «riktig» og bruker dem som synonymer. Ja, han er ikke alene, bare for å ha det klart.

    • PeeWeeMadman

      » Dette er også langt høyere enn i våre naboland»

      Dette er ikke korrekt, andelen utenfor arbeidslivet er omtrent den samme i Sverige, Danmark og Norge, med en litt høyere andel i Norge i arbeide. Saken er den at de to andre landene har en mindre andel på uføretrygd, men en noe høyere andel på arbeidsledighetstrygd, ulike former for førtidspensjon(den danske «efterlønnen» er mer omfattende enn den norske AFP ordningen) og særlig ordninger tilsvarende sosialtrygd. I alle disse tre landene er andelen i jobb på omtrent 68 prosent til 72 prosent.

      Dessuten, med dagens økonomiske globalisering er det jo uansett ikke noen fornuftig arbeide disse kan utføre uansett.

      • Pepsigro

        Poenget er at Norge, som på grunn av våre sunne statsfinanser har sysselsatt en betydelig høyere andel av arbeidsstyrken i offentlig sektor og har en lavere arbeidsledighet enn i våre naboland likevel har en høyere andel i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. At våre generøse velferdsordninger bidrar til dette kan det være liten tvil om, og i en situasjon med stort inndekningsbehov i offentlige finanser over de neste tiårene er det et problem.

        • PeeWeeMadman

          Vi har ikke en høyere andel i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. Det er kun fire land i den rike verden som har høyere andel i arbeidslivet enn det vi har. Det som heller er problemet er at de aller fleste som ikke jobber går på offentlige støtteordninger, mens de i f.eks. Sør Korea enten bor på gata eller i de fleste tilfeller forsørges av familien.

          Det ser heller ut som om ulike faktorer gjør det vanskelig å få mer enn 70 prosent av befolikningen i arbeidsfør alder i jobb, da andelen i nesten alle OECD land ligger på mellom 60 og 70 prosent. Det landet med færrest andel i jobb er forøvrig Italia hvor kun 55 prosent av dem i arbeidsfør alder faktisk jobber.

          • Pepsigro

            Du blander sammen to størrelser her. Arbeidsdeltakelsen (som er summen at sysselsatte og arbeidsledige) er høy i Norge (som du påpeker er det kun få land høyere enn oss, bl.a. Sverige), mens størrelsen jeg påpeker er personer som mottar arbeidledighetstrygd, AAP, uføretrygd eller sykepenger. Her ligger vi høyere enn våre naboland, inkludert også Sverige.

            En annen faktor det er viktig å få med seg er at vi jobber mindre i Norge enn i våre naboland (altså timer/år), noe som langt på vei oppveier vår høye arbeidsdeltakelse sammenlignet med f.eks. snittet i OECD. Dette påvirker selvsagt også bærekraften i velferdsstaten.

          • PeeWeeMadman

            Du ekskluderer sosialtrygden, og da blir det helt meningsløst! Faktum er jo at det er langt vanligere at folk går lange tider, i noen tilfeller hele livet, på ordninger tilsvarende sosialtrygd i andre vestlige land enn det er i Norge. Du kan ikke ta med noen offentlige ytelser og ekskludere andre slik du gjør her!

          • Pepsigro

            Er du sikker på den påstanden der? SSB oppgir at knapt 5% av befolkningen i Norge mottar sosialhjelp (inkludert barn) http://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa130/sa130.pdf mens tilsvarende tall for Sverige er 4,4% http://www.socialstyrelsen.se/Lists/Artikelkatalog/Attachments/18784/2012-6-58.pdf
            I andel av BNP ligger nok Norge i verdenstoppen også her idet våre ytelser er mer generøse

    • GeorgeOrwell

      «Å betale mennesker for å være utenfor arbeidslivet»

      Hva i all verden får deg til å tro at man betaler mennesker for å stå utenfor arbeidslivet? Har du fått i deg noe du ikke har spist?

  • Tom Lasse Lysen

    Å klage over ungdommens oppførsel og å beskylde de som faller utenfor og ikke kan sørge for seg selv for å snylte og/eller å være ansvarlig for egne omstendigheter er påstander som er omtrent like gamle som sivilisasjonen selv…

    Kan ikke gjøre annet enn å gi en tommel opp for dette bidraget i uføredebatten.

  • Wheel4future

    Bra skrevet. Kjenner godt igjen egen hverdag fra den tiden jeg hadde uføretrygd. Heldigvis er det mulig – men langt fra enkelt – å gå fra uføretrygd til yrkesdeltakelse også. Det er bare så alt for mange hindringer i veien for å gjøre det. I tillegg til byråkratiske hindre er det de individuelle, som du beskriver så godt. Når selvbildet er smadret, og man ikke (lenger) kjenner de sosiale kodene for hvordan man kommuniserer med kollegaer osv, så er veien lang.
    Og kanskje ekstra lang for oss som blir uføretrygdet i så ung alder at vi aldri har rukket å skaffe oss noe arbeidserfaring over hodet?

  • Pingback: Hvorfor vi misunner de uføre | My real life - ups and downs()

  • Kamilla

    Her kommer historien til en nå permittert studine- som etter all sannsynlighet ender opp som ung og ufør.

    Da jeg kom i puberteten ble min arvede, kroniske sykdom fremtredende. Jeg ble transformert fra et aktivt, normalt barn til en utslitt og sterkt smertelidende ungdom. Noen dager var jeg sengeliggende, andre dager kom jeg til sofaen og de resterende dagene led jeg meg igjennom halve eller hele skoledager.

    Selv om jeg hadde ekstremt vondt og lite energi, har jeg vært skoleflink og viljesterk. Jeg slet meg igjennom litt helgejobb, fritidsaktiviteter, elevråd og tillitsverv. Jeg prøvde å leve så normalt som mulig, men det var tungt. Spesielt med baksnakking fra medelever og mangel på samarbeid og tilrettelegging fra en del lærere. De fleste dagene gråt jeg av utmattelse og frustrasjon når kvelden kom. Jeg var likevel ungdomsskolens best presterende elev på arket.

    Videregående kom og samme regla fortsatte. De fleste med min lidelse dropper ut her. Jeg var fortsatt en stjerneelev med stort pågangsmot. Også nå var det mye oppstyr for å få tilrettelegging. Selv om hodet fungerte som det skulle, var det vanskelig å prestere de dagene kroppen sa stopp. Det var vanskelig for andre å forstå, siden de ikke kunne se eller føle dagsformen min. Medelever baksnakket meg voldsomt om lærere hjalp meg med tilrettelegging. Frustrasjon, håpløshet og depresjon ble sterkere og sterkere. Likevel kjempet jeg meg igjennom VGs og gikk ut med toppkarakterer.

    Etter sommeren flyttet jeg og kom inn på universitetet. Jeg så frem mot en jobb, være aktiv, sosial, få leilighet, barn, reise.. Et liv. Det har alltid vært motivasjonen min. Desverre ble jeg sykere. Ikke engang helgejobb var lenger mulig. Veggen ble hard da jeg allerede tidlig i studieløpet ramlet av. Jeg klarte sjeldent å få laget meg alle dagens måltider, gjøre husarbeid eller være sosial. Denne veggen kom i fjor høst. Depresjonen ble enda sterkere. Jeg har alltid tenkt positiv og ikke gitt opp. Men hva skal man gjøre når selv å dusje er blitt en maktanstrengelse ?

    Fra januar har jeg strevd med NAV, universitetet, lånekassen og leger. Det er jammen ikke lett og få tråklet sammen prosessen med dokumenter, søknader og behandlingstid hos de ulike institusjonene. Jeg har nå permisjon fra skolen og får penger fra NAV. Det må understrekes at NAV virkelig er så tungrodd som det sies. Planen er at jeg skal gå studiet på nytt til høsten. Noe jeg innerst inne vet ikke er realistisk. Men jeg klarer ikke gi opp håpet og troen enda.

    Forelderen som jeg arvet sykdommen fra ble ufør i svært ung alder. Jeg har aldri før nå tenkt at det samme kan bli min skjebne. Stigmatisering og fordommer rettet mot oss som mottar trygdeytelser og har dårlig råd er ett horn i siden. Den største og tyngste børen er likevel en annen. Jeg er 19 år, har både store og små ambisjoner og ønsker for fremtiden min, men jeg er fanget i min egen kropp. Så jeg håper dere som er friske kan være glade for at dere har en jobb og et liv istedenfor å se ned på oss som ikke kan ha det.

    • Christian Torseth

      Jeg tror jeg forstår hvordan du har det. Man danner seg et bilde av fremtiden, man har ambisjoner og ønsker å bruke seg selv. Selvrealisering avhenger av at man får utfordringer og må presse seg selv. Tapet av slike utfordringer er tungt. Ikke bare føler man at man har feilet i samfunnets øyne, som kan være vanskelig nok, men viktigere er det at man har feilet i sine egne øyne. Jeg kjenner ingen som er like tilgivende overfor seg selv som de er overfor andre. Vi holder oss selv til en høyere standard enn andre, og når vi feiler straffer vi oss selv hardere. Den prosessen du er inne i handler om å akseptere situasjonen uten å miste driven. Det er en vanskelig balansegang. På den ene siden må man evne å tilgi seg selv, evne å si «det er greit», når man føler at man ikke strekker til. Det kan ta lang tid å utvikle en slik variabel kravfunksjon, men det er den eneste måten å få fred fra seg selv, men det er tvingende nødvendig. Det er dessuten en langt ærligere og mer produktiv selverkjennelse generelt sett. Hadde det vært mer utbredt, ville vi ikke sett så mange som blir utbrent i jobben sin. Jeg tror at for mange handler det om noe så prosaisk som å ha kontakt med sine følelser, å erkjenne når man føler sege fustrert, irritert, skuffet,sorgtung osv.

      Det jeg prøver å si er at jeg skjønner at det er tungt. Sannsynligvis er det du er inne i nå, det å lære seg å leve med situasjonen, blant de vanskeligste tingene du noensinne kommer til å gjøre. Da er det viktig at du gir slipp på eventuell selvbebreidelse og skam. Klapp deg selv på skulderen for det du klarer, og stol på at det du ikke klarer ikke gir deg grunn til å føle deg dårlig. Det ER mulig å komme ut på den andre siden med et tettere og sterkere bånd til deg selv, og større aksept for livet slik det er. Kanskje blir du bedre, kanskje ikke, men du må leve livet ditt uansett, og da er det viktig at du i det minste kan være trygg på at du har deg selv på ditt parti.

      Fordommene er ubehagelige, og er en ekstrabelastning du brde sluppet, men til syvende og sist er det viktigste at du ikke internaliserer fordommene, og ser ned på deg selv fordi du «burde» gjort mer, eller «skulle» vært en annen. Husk at det er mulig å få et godt liv likevel, og ikke gi opp!

      • Kamilla

        Takk for tilbakemelding. Og takk for at du tar opp emnet med god formulering. Budskapet med det jeg skrev over er å få andre til å forstå at grensenytten av fritid er avtagende, så lenge man ikke kan bruke den. Alle store og små mulighetene er rundt deg som en konstant fristelse, mens man sitter fanget på sidelinjen og bevitner andre mennesker leve livene sine.

  • anras

    En strålende artikkel!
    Anne Rasmussen

  • detvardasomf2

    Elendig skrevet. Det oser bare latskap av hvert eneste ord. Sånne som deg skulle fått matbilletter, og ikke noe mer enn at du så vidt ville holdt deg i live. Forakter sånne som deg.

    • kredittverdigikkekritikkverdig

      Misunner mener du vel?

  • Ellen Skifte

    Jeg vil takke for en god artikkel, det er skjelden tårene kommer når jeg leser en artikkel men de gjorde det i dag, og da var det ikke i selvmedlidenhet men forde det var så godt å endelig møte forståelse. Hver gang det er valg i Norge får jeg angst fordi jeg vet at noen av de nye politikere så gjerne vil sette sitt avtrykk på hvordan landet drives, det går ofte ut over trygdede. Mistenksomhet mot uføretrygdede har ført til en strammere økonomi for mange trygdede slik som kommunale boliger f.eks. i dag skal kommunen ha markedspris på sine utleieboliger, i utgangspunktet var disse boligene ment for å hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon. Egenandel på medisinuttak på appotek går opp hvert år, det som en gang var en liten utgift er no en belastning. Selv er jeg så heldig at jeg har en liten jobb, slik at jeg får tjent inn det jeg blir trekt fordi jeg er gift. På skattekortet står det riktignok en lav skatte % som staten trekker hver mnd. omlag 1500 kr ca 12 % av trygden min ene og alene fordi jeg er gift, dette trekket kommer ikke med på selvangivelse og regnes ikke som skatt, jeg kan f.eks ikke få tilbakebetalt noe fordi jeg har bet. for mye.Dette er med å holde trygdede nede, det fjerner muligheten for litt handlingsrom. Jeg opplever slike regler som diskriminering av uføretrygdede som er gift.

  • Ingrid

    Veldig enig i veldig mye av det du skriver. Men du glemmer et viktig poeng i forhold til det med all fritiden vi uføre har. Vi har stort sett ikke fritid. For det som andre ser på som fritid, er fylt av smerter i en eller annen form. Fysisk, psykisk eller begge deler. Det stjeler all energi vi har, det er ikke noe vi kan skru av når klokka er 16 som man kan med en jobb. Det er der døgnet rundt. Har vi en god dag, så gjør vi masse, alt det vi ikke rekker ellers, og betaler for det med enda mer smerter en dag eller to senere. Men det er de gode dagene som gjør at vi overlever og fortsetter å gå veien videre.

  • Pingback: Psykisk sykdom og økonomi | liseliten.com()

  • Steinar Brevik Knudsen

    Flott artikkel!

  • GeorgeOrwell

    Et tips til uføre når eller om de føler seg tilstrekkelig opplagt: begynne med aksjer eller fondssparing. Enkelte fond har kun 100,- som grense for investering, andre 300. Poenget er at om man selv ikke kan arbeide, får man få andre til å arbeide for en. Ironien er jo at man da plutselig selv blir arbeidsgiver:)

    Aksjer er arbeidsfri inntekt så her kan man tjene seg en rimelig penge. Anbefaler å sjekke DNBs fond og Nordnet. Kunnskap og dyktighet får man etterhvert.

    • – så helt uten å vite noe om hva det bør invisteres i så skal man bruke av det allerede stramme budsjettet man har til å kjøpe aksjer/investere i forn som man ikke vet om man får noen avkastning på?

      Jeg vet om flere som HVER måned må velge bort noe de trenger for å få endene til å møtes. Ingen av de har – selv om de har en aldri så «god dag» noen ekstra penger til slikt. Jeg har vel en hundrelapp «her og der» som jeg kunne investert i ett eller annet, men kan alt for lite om det. Og ja – jeg kunne helt sikkert ha brukt energi på å sette meg inn i det, men for de skarve ørene jeg vil kunne tjene på hundrelappen min så tror jeg ikke at det vil være lønnsomt.

      Jeg velger i alle fall å bruke mine «gode dag» på noe annet.

  • John Bisgaard

    Vil først starte med flott skrevet!
    Så må jeg si at ja jeg misunner de som er uføretrygdet men av helt andre grunner jeg klarer ikke og jobbe selv om jeg ønsker. Hadde en avtale med NAV om en gradert uføretrygd kombinert med eget firma. Men etter at jeg hadde puttet mine siste spare kroner inn i prosjektet fant NAV ut at jeg ville få en høy omsetning (ikke overskudd). Selv ved lavere arbeids innsats en de 50% det var snakk om, så i dag har jeg mistet alle sparepengene mine. Og NAV gjør alt de kan for at jeg også skal miste huset også. Så om noen misunner oss som sliter med helsa og ikke kan jobbe, de fleste av oss ville jobbet det vi kunne om NAV ikke hadde straffet oss for det. Noe de fleste glemmer er at for oss som er passert en viss alder og har hvert syk det meste av livet enten må vi ha trygd, sosialstønad eller bo på gata. Var en student her som mente man kunne leve billig i Norge, jeg bor i en billig kommune vil det om jeg skal ha en hybel koste meg minst kr 8.000,- pr måned for hybel og mat. Så koster det meg ca kr 24.000,- i året til lege, medisiner, og behandlinger. Så er det klær og andre nødvendigheter er vel minst kr 10.000,- i året dette er ca kr 11.000,- pr måned.
    Håper det er mange der ute som misunner meg det livet jeg da ville få.
    Til der som misunner de uføre det de får ikke klag om det en dag blir deg eller noen nær deg.

  • Jim T. Henriksen

    Jeg bytter gjerne liv med en som har det perfekt, om de virkelig vil misunne livet mitt. Åh, jeg har tid til å gjøre akkurat hva jeg vil? Tid til å stirre på veggen og ikke kunne gjøre noe? Jeg ønsket ikke å bli stemplet som arbeidsufør, alt jeg ønsket meg var et SVAR. Liksom, bestem dere da! Hvor lenge skal dere spekulere på om jeg bare spiller, før dere forstår at jeg kanskje ikke KAN fungere i samfunnet. Hvor mange jobber må jeg bli trunget ut i, bare for å få sparken av en arbeidsgiver som ikke VIL forstå. Jeg er ikke antisosial, jeg er unormal, og kanskje, i samfunnets 70-talls mentalitet en tanke gal?

  • Even Juberg

    Det er beviselig mange som jukser seg til stønader – ta denne dokumentarserien som eksempel: http://www.vgtv.no/#!/video/81058/oljebarna-naver

    Som du skriver – de som virkelig trenger hjelp skal selvsagt få den hjelpen de trenger, men vi må også passe oss for å være så slepphendte med pengesekken at vi kaster den etter slike som ikke trenger hjelp, men bare ikke gidder. Du skjønner, det påvirker nemlig lønna til de som faktisk ikke kan jobbe.

  • Trude Strandengen Støle

    Veldig bra skrevet! Takk for at du setter ord på sorgen! For at alle unnasluntrerne og juksemakerne, som trygdede er definert som, skal komme seg tilbake i jobb, må det gode dager og heling til. Det må leges sykdommer vi ikke har medisiner til, smerter må forsvinne uten medikamenter som gjør at man ikke kan kjøre bil osv. Gode dager skapes ikke av dårlig økonomi, mistenkeliggjøring og offentlig fornedring! Det skaper man sykdom av! Skal syke, som faktisk er konstantert syke av NAV, fastlege og utallige spesialister, komme tilbake i jobb, så må det jo tilrettelegges! Sikkert mange syke, som har vært på trygd i årevis, finner seg enkelt en jobb hvor de godtar hull i cv’n!!!! Hvilken planet er politikere og folk på?
    Finn noen på deres egen størrelse å slåss med, og la de syke få tilbake sin verdighet!

  • Gard Rotmo

    Fantastisk bra skrevet. Burde vært pensum for hele Norge, i alle fall de folkevalgte! 🙂

  • Elisabet

    Ikke mange som ville hatt alle de hjerteoperasjonene eg har hatt, infeksjonen i brystkassa. Gå med denne åpen i 14 dager koblet til ei handlevogn med stort vakuumpumpe-system for å suge ut infeksjonsgørra, leve med daglig utmattelse, ta smertemedisiner og blodfortynnende, og vite at dersom du ikke får medisinene vil du få slag. Og heller ikke vil du vel gå med en tikkende bombe i form av en anurisme (utposning) av hovedpulsåren i magen. Ikke gode medisinske utsikter. Det er kanskje galt av meg å være takknemmelig for livet, og dermed smile når jeg er ufør? Jeg burde stryke med. Så vi sparer de pengene? Tvillingjentene mine vil klare seg de uten mammaen sin? Men ville du bytte alt det du har mot en skarvelig uføretrygd, da blir jeg rystet!

  • Ida mai lea hagen

    Takk til forfatteren. Sterke ord.

  • Hais Draxen Jordhøy

    Jeg bytter GLADLIG mitt misunnelsesskapende uførestempel mot frisk helse og jobb på REMA…

    • Une Kristin Hofgaard

      Forstår hva du mener. Jeg er slett ikke ufør, men det skal ikke mer enn en ufarlig forbigående infekjon til for meg før jeg er skikkelig misunnelig på alle som har frihet til å gå gå på jobb og ha fritid (eller være opptatt med noe) etterpå.

  • Gunn Espnes Halmøy

    Hvis du som er frisk og i arbeid misunner meg livet mitt er jeg villig til å bytte sporenstreks! Vil bare minne om følgende tillegg til mine fantastiske fridager som jeg kan bruke som jeg vil: Du er nesten blind,og sannsynligheten for at du om kort tid er helt blind er stor! Du ønsker å arbeide, men noen dager er en dusj nok til å slå deg i bakken. Du får bare 66%av den lønna du har i dag, og er du gift med en som arbeider får du ikke det en gang,da må du trekke fra ytterligere 15%. Alle drømmene er knust,eller blir det hver gang du må innse «at det ikke går». Du må regne med å sitte mye hjemme, både fordi du ikke lenger får kjøre bil, – og skal bli vant til å ikke se, men også fordi kroppen ikke samarbeider eller smertene er så store,og kroppen så stiv at du ikke klarer. Vil du fremdeles bytte kan jeg tilby deg hvitstokken med på kjøpet, ja og selvfølgelig en haug smertestillende som jeg ikke har tatt siden jeg prøver å være frisk sånn som deg 🙂 Ta kontakt på innboks, vær så snill. Huff, jeg glemte å nevne at den eneste medisinen som, hvis du er riktig heldig, kan stoppe synstapet og celledøden i dine vitale kroppsdeler, er cellegift. Men da er du heldig. Jeg for min del vile vært fornøyd med konstant influensa. Det ville betydd en bedring på omtrent 50%, og gud som jeg skulle jobbet da!

  • Inka

    Takk for en innsiktsfull artikkel som berørte meg dypt! Det er fryktelig å oppleve denne misunnelsen og forakten, Den misunnelige ser er liten del av mitt liv – og min hverdag – men dersom vedkommende hadde hatt dypere kjennskap til mitt liv: mon om vedkommende da ville ha byttet? Det ville blant annet innebære å vokse opp med en ustabil og dypt deprimert mor i perioder (uten at man forstår hva det er som feiler ens mor), at ens far er ustabil, uforutsigbar og til dels voldelig i de perioder han er hjemme på ferie (som sjømann); at ens mor tar sin og ens lillebrors liv (da man selv er barn) og at ens far tar livet 3 1/2 år senere. Å bo i fire forskjellige husstander (ulike slektninger) fra man er 13 til 18 år. Redsel, skam, daglige mareritt – og en fryktelig skyldfølelse som barn. Og et kjempende liv som voksen for å få (og bevare) tillitt til livet, en selv – og andre mennesker. Det ville innebære å høre til stadighet : alle sliter da med sitt – ofte uten en foranledning, annet enn at vedkommende har skjønt at jeg bærer på et eller annet. Viser jeg glede over noe – og kjemper for et verdig, meningsfullt liv – også som uføretrygdet, ja så er det noe jeg ikke fortjener. Min deltagelse i frivilliig arbeid blir uglesett, min daglige tur i skogen blir uglesett, mitt engasjement blir uglesett – at jeg jobber noe blir uglesett (jeg kunne jobbet mer, fordi jeg jo er en «oppegående» person). Bekjente klager stadig til meg over at de er stresset, at de må på jobb, de understreker hvor dyrt det er å ha bil (når de tilbyr meg at jeg kan sitte på). Når de kommer hjem fra sine utenlands ferier, klager de over at de må på jobb igjen. De klager til meg på en måte jeg aldri høre de klager til personer som selv er i jobb. I de siste årene har jeg prøvd å delta mer, bidra på min måte, gjennom frivillig arbeid. Men nå begynner dette å koste for mye, nettopp på grunn av alle «stikkene»/ antydningene som indirekte mistenkeliggjør meg, når andre i organisasjonen aner at jeg er uføretrygdet. Jeg begynner å trekke meg tilbake, igjen – både i selvforakt og av mangel på livsmot.

  • Monapija65

    Veldig bra skrevet. Er enig 100 %
    Er etter å ha strevd med sykdom i snart 30 år blitt 100 % ufør. Jeg har jobbet så mye jeg har klart i all slags jobber.
    Jeg hadde ikke nølt et sekund hvis jeg hadde fått muligheten til å bruke min utdannelse å gå på jobb hver dag. Føle at jeg var til nytte. Tjent penger slik at vi ikke hadde trengt å være redd for at vi snart ikke klarer å o selv om vi har et lavt lån. Får ikke en to roms for det lånet i dag. Men med de nye reglene hvem vet.. :/
    Slutt å hetse uføre. Det er veldig veldig vanskelig å få uføretrygd. Vi har det vanskelig nok fra før. Både med økonomi og smerter/ sykdom i hverdagen!!
    Hilsen ei trønderpi som gjerne vil bli frisk!

  • Paulus

    Man kan bare håpe på mange nye syke og uføre som stemte Frp og helst Politikere og byråkrater som var med å utformet den delen av statsbudsjettet som rammer de kronisk syke og uføre. Skammelig.

  • Linda Rugaas

    jeg har fått jobb! Og jeg er kjempelykkelig! 5%stilling, med en sjef som godtar at jeg er sengeliggende noen uker, plutselig dukker opp fordi jeg klarte å komme opp den dagen, men må gå igjen etter en time fordi jeg fikk for vondt, eller begynte å gråte. Lønna blir ca 20 000 i ÅRET, brutto, Etter de nye skattereglene blir det ikke mye igjen. Det blir KANSKJE nok til å dekke reiseutgiftene. Men jeg er så hysterisk glad for at jeg har funnet noe jeg kan utføre! For at bare det å få en jobb betyr at det fremdeles er noen som trenger meg og kunnskapen min. Og aller viktigst: det er en jobb jeg ikke blir enda sykere av!
    Desverre er det mange som misunner det de SER av livet mitt. For jeg går helst ikke ut de dagene jeg må bruke krykker. Eller astmamaske. Eller de dagene jeg bare vil dø, og ikke klarer å skjule det. Jeg vil ikke ha velment sympati og trøst. Jeg bruker all min energi på å skape meg et så normalt liv som mulig, og jeg har overlevd så langt. Noen ganger absolutt mot min vilje. Men nå har jeg en jobb. Jeg får lov til å gjøre noe fornuftig med de to timene i uka som jeg har kraft og styrke til. Jeg klarer å kjøre bil enda. Jeg klarer å handle selv nesten hver uke. Jeg greier å gå på korøvelse. Andre uføre får lov til å misunne meg, for jeg vet det er mange som gjerne skulle vært i mine sko akkurat nå. Dere som er friske, burde lese litt mer, og kanskje melde dere til besøkstjeneste og faktisk bli kjent med noen av de mange som har det mye verre enn meg?

    • Inka

      Du fremhever et vesentlig poeng: «det er en jobb du ikke blir sykere av» ! Lykke til. Selv har jeg også en liten jobb – som jeg ikke blir sykere av 🙂

  • Irena Brodde Eikum

    Før man bliver 100 % ufør har man været igjennem en årelang screeningsprosess med arbidsgivere, helsevesnet og Nav som dommere.
    Man kan ha vært igjennem en såkaldt utstødningsprosess, der arbeidskolleger rett og slett mobber deg ut, som ikke kan bidrage 100%, og der hvor arbeidsgiver inndirekte har prøvet at bli kvitt deg på alle mulig måter både psykisk og Psykisk. Simpelthen fordi det er billigere for bedriften at du siger opp og går arbeidsløs frem for å betale sykelønn el.annet.
    Man blir ufør av ulike grunne : Alvorlige fysisk eller psykisk sykdom, funktionshemning,ulykker, arbeidsulykker mm…
    Det betyder i praksiss at samfundet avsiger en dom når du blir erklært ufør: Vi kan ikke bruke deg til noget som helst!
    Vi beskyldes for at være late og unnasluntere, men ingen snakker om det faktum at ingen arbeidsgivere vil betale løn til en arbeidstaker , som ikke kan yde 150 % . De vil ha refusjoner eller helst tjene på at ta inn folk eller ha folk gående, som har en lille rest arbeidsevne.

    Selv ble jeg ufør etter en arbeidsulykke etterfulgt av en feilbehandling og var utsat for en grov utstødningsprosess, det i etterkandt ga meg psykiske problemer. Arbeidsgiverne ville simpelt hen ikke ha meg , fordi jeg var for ustabil. Og det føles ekstra sårt å hører at man er lat og unnaslunter når man reelt set har ofret sit liv og sin helse på arbeidsmarkedslivet sit alter og sitter tilbake med en følelse av verdiløshet set i samfundsperpektiv.

  • Thor Johnsrud

    Veldig bra formulert

  • Varm_kaffe

    En del av problemet er og at mange uføre har «usynlige» plager, og/eller ikke faller inn under stereotypene samfunnet har laget seg for dem. Det er nok av historier om uføre som «liksom er så syke, men friske nok til å blogge, feste eller hjelpe til med å bære ting hos naboen», som om kroniske sykdommer og plager var noe som sto med full kraft 24/7. Smiler og ler du? Nei, da kan du ikke være deprimert eller traumatisert. Handler du på butikken selv? Da kan du umulig ha angst. Var du på fjelltur i går? Da tror jeg ingenting på at du har ME.

    Osv. osv. osv.

  • Franciska Aven Maabø

    Fantastisk bra skrevet, og ære være de som havner i en så tragisk situasjon, og som klarer fungere. Det er forferdelig med all skittkasting fra Ola Dunk om de som er uføre, men enda værre er det når staten går foran med det som eksempel! At de skal behandles som lavmål, og begrenses enda mer enn det de er! Ingen kan få meg Til å tru at NOEN er uføre fordi de ønsker det! Ingen kan få meg til å være med å se på måten denne gruppen mennesker skal tråkkes på! Mobbing! På «legalt» vis, fordi vår øverste leder (Erna Solberg) sier det er greit! Håper dette ikkje blir lagt vekk, men en kampsak for våre rettigheter vil eg si. Eg er i dag HELDIG og er 100% arbeidsfør, men vet at livet kan brutalt snu! Og da trenger en ikkje økonomiske vansker i tillegg til helseproblemer! Ikkje rart en blir deprimert! Samfunn for alle! Et samfunn som bryr seg, og tar vare på ALLE!

  • Pingback: Den bærende idé i den nye uføretrygdordningen er at årlig uføretrygd skal erstatte den inntekt og inntektsmulighet som faller bort som følge av at arbeidsevnen er blitt nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Nå vil politikerne ha de uføre ()

  • Pingback: Den bærende idé i den nye uføretrygdordningen er at årlig uføretrygd skal erstatte den inntekt og inntektsmulighet som faller bort som følge av at arbeidsevnen er blitt nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Nå vil politikerne ha de uføre ()

  • Pingback: Den bærende idé i den nye uføretrygdordningen er at årlig uføretrygd skal erstatte den inntekt og inntektsmulighet som faller bort som følge av at arbeidsevnen er blitt nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Nå vil politikerne ha de uføre ()

  • Pingback: Den bærende idé i den nye uføretrygdordningen er at årlig uføretrygd skal erstatte den inntekt og inntektsmulighet som faller bort som følge av at arbeidsevnen er blitt nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Nå vil politikerne ha de uføre ()

  • Pingback: Ny uføretrygdordning. Det skal bli sykt lett å få de uføre ut i arbeid. Men blir de uføre mer arbeidsfør av å få mindre penger? | ME-blogg()

  • John V.

    Min historie startet i førstegangs tjenesten 1993.
    Ble skadet i ryggen men ga ikke opp arbeidslivet nå 21 år etter har jeg blitt 100% uføre.
    Jeg prøvde virkelig å gjøre mitt for å unngå uføre.
    Med utallige omskoleringer og kurs.
    Belønningen ble at uføren ble beregnet etter dem siste årene da jeg gjennom gikk omskolering og dem årene jeg jobbet 50%.
    Har nå 140.000 brutto i året så ja jeg lever nå det gode liv.
    Har levd i tortur i 21 år og skjuler det for familie og venner det er ingen av dem som aner hvor mye smerter jeg har.
    Vet selv hvor slitsomt det er å høre og se at noen har vondt og den evige klagen på hvor fælt dem har det.
    Så jeg holder det inni meg ingen av dem vet at jeg er mere sliten hver morgen når jeg står opp en når jeg la meg.
    Hverdagen består i å bare komme seg igjennom den uten å bruke for mye medikamenter.
    Og den evige trusselen av rullestolen som er i kroken og venter på deg.
    Dette er det gode liv dette er det som er Norges store verkebyll.
    Beklagelig at dere mener at vi som er uføre har det godt, beklagelig at dere ikke ser at vi ikke har noe valg,
    Skulle ønske jeg kunne si at jeg gleder meg til den dagen en politikker havner i samme situasjon.
    Men det går jo ikke for dem har jo statspensjon i tillegg.
    Så dem som styre landet er sikret uansett med sine egne satser å regler.
    Hehe ja jeg har mye dere kan være misunnelig på.
    Hopp foran bussen knekk ryggen og join meg i det gode liv.

  • Sigaik

    Alle kan jobbe, og når de blir sulten nok så klarer nok dem også å svinge med armene, så det er bare tull å syns synd på folk.

  • Øyvind

    Dette er feilslått argumentasjon og synsing. Du preiker for menigheten din, men argumentasjonen henger ikke på greip Du tegner først stråmannsargumentasjon av «de friske» og deres argumenter.Du baserer også hele innlegget ditt på en teoretisk antakelse om at «de friske» er misunnelige på de uføre. Alt dette som et påskudd for å reklamere for mer uføretrygd. Når 1 av 5 nordmenn ikke er i aktivt arbeide, er ikke dette akkurat så veldig positivt for samfunnet.

  • Tove Annie Olsen Engelsaas

    Jeg blir trist og lei meg når jeg leser om eller møter mennesker som viser misunnelse og holdninger til uføre som er merkelig. Hva er det de misunner? Tenker de på at det ligger en sykegrunn bak en hver ufør, man blir ikke erklært ufør uten å ha gjennomgått en svært grundig sjekk, både av allmennleger, spesialisthelsetjenesten, og gjerne år med smerter og lidelser før du kommer så langt som til en uføresøknad. I tillegg et Nav system som man kan risikere å må kjempe mot i årevis. De opptrer ofte som arrogante små hj. …, spesialister med kjennskap til div sykdommet, og kjører over både fastlegen og spesialisthelsetjenesten, uten å ha det minste bakgrunn og kompetanse på det de uttaler seg om. Jeg gir gjerne dem som ønsker å «avlaste» meg en uke, ja noen dager, en «gratis drømmedag», du kan få overta mine smerter, mine mine stadig nye undersøkelser, prøvetaking er og behandlinger. Uff, jeg glemte kanskje å si jeg har kreft, du skal få låne den også noen dager

  • annemaritindry

    Hadde bytta med kem so helst! Å bli uføretrygda er vel det verste som har hendt meg. Kan ikkje sjå på meg at det feiler meg noke heller! Alt eg måtte «være med på» gjennom NAV for å få dei til å forstå at eg ikkje var i stand til å være yrkesaktiv lenger er heilt utruligt! Heldigvis fekk eg til slutt den beste NAV arbeideren til å hjelpe meg. Å ha ein skjult skavank er noke av det verste! Føler jo heile tida at man blir mistenkeliggjort, og det er vel det eklaste. Og tenk alt det økonomiske eg har tapt! Og ingen feriepenger! Pr i dag taper eg vel 8000 kr i mnd, i forhold til jobben eg hadde. Det var no derfor eg vart ufør, pga jobben, slitasjeskader, og det vert heller ikkje rekna som yrkesskade! Tenk dåke godt om, de som er misunnelige på oss! Kanskje de kjem ut for det samme! Ikkje noke kjekt å bli omtalt som latsabba og snyltera i media! Men no drit eg i da, går med hovet høgt, så får folk sei ka dei vil, kan ikkje la det gå innpå meg lenger. Akter å leve livet mitt, som uføretrygda, uten dårlig samvittighet !

  • Emk1000

    Men kan det virkelig stemme at i et land med et av historiens og verdens beste skolevesen og helsevesen, så er det virkelig 10 prosent av oss som ikke kan jobbe?? Jeg hadde kanskje trodd 3 eller maks 5 prosent. Men ikke 10 prosent. Og hvorfor samles uføre geografisk i klynger?
    Det er opplagt at mange uføre ikke er uføre.

  • Pingback: Hvorfor de misunner oss uføre. | Tornerose()

  • PerFrederick Auraaen

    MISUNNELSE!?… alle har vell vært arbeidsløse før, eller hva!?…
    Som selvfølgelig føles høyst befriende og herlig i starten, men som etterhvert blir helt motsatt, og man ender opp med å sitte hjemme og i tillegg blir bare alt et ork!
    Så kommer følelsen av at man ikke bidrar til fellesskapet, følelsen av at man ikke får brukt de ferdighetene man har lært til noe nyttig, følelsen forsvinner aldri og bygger seg bare større og større og blir i tillegg tyngre å bære…

    Nå vet ikke jeg om andre føler det på samme måten, men dette er slik jeg blir av å gå arbeidsløs.
    Men så i tillegg til alt det der, for så å være uføre som for eksempel skyldes at man ikke kan gå eller at man har en veldig tung psykisk lidelse!?…

    Nei… dette blir bare for dumt, man misunner ikke en person som har et handikap eller ikke er bra!…
    Er sånt som dette som gjør at jeg mister troen på menneskene her i verden 🙁

    Skulle ønske det ble satt mer fokus på å utvikle teknologi slik som dette:
    http://youtu.be/2UHCG4dLXOU
    og dette:
    http://youtu.be/CDsNZJTWw0w
    og dette:
    http://youtu.be/qIdKmzeTb3Y

    Tenker bare på hvor fantastisk det hadde vært og hatt dette som et yrke, å kunne jobbe med dette i fremtiden, hvor jeg har vært med på å lage noe lignende og i tillegg oppleve å se ansiktene til mennesker som ikke kan gå, men som plutselig bare kan reise seg å gå igjen!!!
    Hvorfor finnes det ikke en høyskole her i Norge for sånt!?
    Hadde vært drømmejobben min 🙂

  • lars randby

    Det kommer neppe til å bli det store sjekketrikset, hei jeg heter Petter og jeg er ufør. De fleste av oss gjør oss gjerne opp meninger ut fra forutinntatte holdninger og det vi observerer/blir fortalt. Det er mange uføre som fint klarer helt hverdagslige oppgaver, det er de som klarer selv tungt kroppsarbeid og ikke minst mange uføre kan du ikke en gang observere at er annerledes enn de som har helsen i behold. Dette påvirker helt klart observasjonsbiten hos mange når de hører at noen er uføre. Det påvirker ikke minst mange uføre selv. Er jeg en av de som har vært heldige som har blitt ufør, en av de som egentlig ikke burde vært det? Er jeg en snylter og en som ikke bidrar?

    Det er da godt å vite at man ikke blir kategorisert ufør med en egenerklæring, noen med langt mer kompetanse har faktisk lagt ned en del arbeid før et vedtak blir fattet. Det fratar enn ikke den dårlige samvittigheten man kan ha i gode perioder men den mildner den litt.

    Ikke alle uføre er fattige heller. Det er som kjent grader av uførhet og man kan ha en tilnærmet normalinntekt, arbeidsinntekt og trygd, samlet om man er gradert ufør. Men selvfølgelig er det grenser også og godt er det for trygden reduseres etter hvor mye man tjener. Uføretrygdede kan selvfølgelig også ha formue og de kan ha kapitalinntekt uten at dette påvirker trygden. Dette til forskjell fra sosialstønad.

    Så det er nyanser og forskjeller det skal være visst. Det hadde jo vært kjekt om det var et arbeid til alle og at alle kunne utnyttet sin restarbeidsevne til inntektsbringende arbeid. I virkeligheten er det nok ikke så enkelt, arbeidslivet er ikke så fleksibelt at arbeidstakerne kan komme å gå som det passer dem. Det ville blitt litt underlig om togene sto fordi elektrikeren som hadde vakt men bare en 20% stilling ikke klarte å komme på jobb den dagen.

    Når det er sagt er det nok en del uføre som pusler med ymse frivillig ulønnet arbeid. Der det er mer uforpliktende og mer fleksibelt med når tingene gjøres og hvor ofte. Så selv om man er arbeidsufør er man ofte ikke sengeliggende og totalt ute av stand til å gjøre noe annet enn å være ufør. Godt er det for som trådstarter påpeker det er ikke noe å trakte etter å føle seg unyttig.

    Vi bør være glade for at vi i dette landet enn så lenge har en aksept for at man skal ha ett sikkerhetsnett om man skulle falle. Vi bør også være glade for at dette nettet ikke er spent helt nede ved bakken men er lagt opp med en god margin. Kan vi komme dit hen at også flertallet aksepterer at det ikke er den uføre selv som stiller diagnosen eller foretar vedtakene så har vi kommet litt lenger på veg. Muligens det vil komme dit at Petter kan presentere seg med, hei jeg heter Petter jeg er ufør.

  • Ellen Alden Dale

    Dersom noen «fjusker» seg til uføretrygd er han eller hun alvorlig syk. Det er vel ingen som vil leve på eksistensminimum helt frivillig? Nei, friske mennesker vil selvfølgelig arbeide og delta i livet på lik linje med andre. Er du ufør kan du ikke det.

  • LadyLiberty

    Forsåvidt sant mye av det som står her. Men så er spørsmålet – i hvilken grad er dette rett og slett et stråmannsargument?

    Joda, det finnes nok enkelte folk som ikke skjønner dette, men mange av oss som blir demonisert av dere blodrøde, f.eks. liberalister, skjønner selvsagt dette, og *nettopp* derfor er det så provoserende for oss å høre at de som bare vil nøye seg med å gi mer penger til de uføretrygdede «er de som bryr seg.» Det er IKKE et godt liv å leve som ufør, hva med å deregulere markedet og fjerne formueskatt osv, slik at mange av disse menneskene faktisk får muligheten til å få jobber, og skaffe seg et bedre liv? Hva med å minne dem på at de også har blitt *tvunget* inn i velferdsstaten, som oss alle andre, og at de har all rett på å benytte seg av trygd når de faktisk trenger det? De har blitt skattet, de har blitt tvunget inn i offentlig skole, de har gått glipp av mulighetene de ville hatt i et fritt marked, osv osv.

  • Anne Grete Langseth

    Tusen takk for et utrolig flott debattinnlegg! Det ligger en del «sure oppstøt» i kommentarfeltet under, men jeg gidder ikke å lese dem, for de bekrefter akkurat det du skriver så bra om.

  • Kim Mac

    ? they all the population disablement benefits is very poor life live everyday in Norway a boring

  • Kim Mac

    idiot why did thousands People jealously disablement benefits in Norway country maybe is not wese human ?

  • Kim Mac

    oh shit why did thousands People jealously with disablement benefits in Norway country maybe is not wise human ?

  • Kjell Sigurd Moss

    Fuckings kommunister 🙁

  • Wow!…jeg har ikke ord, og det er skjeldent. Mvh ufør med asberger.

  • Øystein Heia

    http://www.bt.no/nyheter/innenriks/Pa-verdenstoppen-i-ufore-2588923.html Når 30% av Norges befolkning går på trygd,så sier det seg selv at det er systemet som må forandres. Jeg tror ikke det er 30% uføre i Norge. Hvorfor skal vi være så mye mer uføre enn resten av verden??

    • Jan E. Johansen

      Du har helt rett i at det ikke er 30% uføre i Norge, det er i underkant av 10% av oss som mottar uførestønad. Av disse er 70% over 50 år gamle, dvs i en livsfase hvor veldig mange ikke ikke har mulighet til å få (ny) jobb pga ustrakt aldersdiskriminering hos arbeidsgivere, og i tillegg i økt grad begynner å få helseproblemer etter et langt (arbeids)liv. Andelen nye mottakere av uføretrygd viser samme tendens, 55% av nye uføre er over femti (og ca 22% er mellom 40 og 50 år gamle).

  • Trimak Loan

    Takk til Prince Oduma og datter av jai mata Durga. Mitt forhold ble ødelagt siden 4 år nå mannen som lovet å gifte seg med meg sviktet og ble dating en annen jente vi jobber i samme selskap han ikke snakke med meg jeg var bare vondt ………. takk Prince Oduma jeg kontakte ham med tårer og smerte om min kjæreste han gjorde alt jeg mistet ryggen hans kjærlighet, omsorg, beskyttelse og den mest vår lykke igjen Prince gjenopprette alt tilbake. Jeg er så glad, og jeg er glad for å fortelle deg at hvis du trenger hjelp pls det er Prince han er den eneste personen jeg kjenner, og han er den virkelige mannen av krefter. kontakte ham på hans e-post [email protected] …. fother av wporld jai mata Durga ingen ting er for vanskelig at han ikke kan gjøre. takk du fother Prince ære være til ditt navn.

  • Trimak Loan

    Takk til Prince Oduma og datter av jai mata Durga. Mitt forhold ble ødelagt siden 4 år nå mannen som lovet å gifte seg med meg sviktet og ble dating en annen jente vi jobber i samme selskap han ikke snakke med meg jeg var bare vondt ………. takk Prince Oduma jeg kontakte ham med tårer og smerte om min kjæreste han gjorde alt jeg mistet ryggen hans kjærlighet, omsorg, beskyttelse og den mest vår lykke igjen Prince gjenopprette alt tilbake. Jeg er så glad, og jeg er glad for å fortelle deg at hvis du trenger hjelp pls det er Prince han er den eneste personen jeg kjenner, og han er den virkelige mannen av krefter. kontakte ham på hans e-post [email protected] …. fother av wporld jai mata Durga ingen ting er for vanskelig at han ikke kan gjøre. takk du fother Prince ære være til ditt navn.,,