Hvorfor vi misunner de uføre

Foto: Nigel Rossiter

Uføre føler ofte en tung sorg for livet som ikke ble som det ble, for livet de mistet. De er redde, for de aner ikke hva fremtiden vil bringe, bortsett fra at det ikke blir det de håpte.

Christian Torseth
Om Christian Torseth (9 artikler)
Christian Torseth er mangeårig samfunnsdebattant.

Det har interessert meg ganske lenge hvordan helt vanlige mennesker får seg til å si «Selvfølgelig skal de som virkelig ikke kan jobbe få uføretrygd», for så å følge det opp med «men jeg tror det er ganske mange mennesker som jukser til seg den trygda». Tilsynelatende er det en grei argumentasjon, der man i prinsippet støtter ordningen, men samtidig advarer mot misbruk. Forhører man seg litt nærmere viser det seg imidlertid at det er få tilfeller hvor uføretrygden anses for «selvfølgelig». I realiteten er holdningen at de aller fleste uføre er suspekte, siden de i teorien kan være juksemakere. Kanskje har de en restarbeidsevne et sted der inne, som de holder skjult for NAV, for venner og familie, ja, for alle andre enn seg selv. Kanskje renner Norge over av liksomuføre som begynner å ta armhevinger straks de får trukket for gardinene.

Mistenksomhet og forakt
Det er mange grunner til at uføre som gruppe blir mistenkt for å ha jukset til seg uføretrygd. For det første er det et automatisk stigma forbundet med å ikke bidra. Å ikke bidra er å være en byrde, og kanskje har den uføre ikke gjort riktig alt hun kunne for å unngå sin situasjon. Kanskje er den uføre bekvem med sin situasjon, og glad for å slippe å jobbe. I så fall er hun kanskje bare giddalaus, ikke syk i det hele tatt? Latskap er noe vi forakter, ergo får den uføre et stempel allerede her, i kraft av en teoretisk mulighet for at hun er en unnasluntrer.

Les også: Mannen som ikke eide skam

Videre er det å være fattig forbundet med skam. Det har det alltid vært, både i Norge og i de fleste andre kulturer. Vi har en tendens til å tro at livet er rettferdig, at folk får det de fortjener. Se bare på selvhjelpsliteraturen, der bøker som «The Secret» sier rett ut at hvis du ikke har lyktes i livet, er det din egen feil. Omstendigheter, bakgrunn, gener, helse, klasse, sivilstatus – alle forkastes som irrelevante i forhold til om du kan lykkes. Vi dras mot slike enkle sannhete som ikke kompliserer bildet med gråtoner og medfølelse, og konkluderer med at de som er fattige fortjener det, fordi de ikke har gjort nok selv. Slikt er skammelig, og det som er skamfullt forakter vi, ergo er den uføre også på grunn av sin materielle underlegenhet noen vi kan se ned på.

Depresjon, vitalitet og håp
Når et menneske blir ufør, er det for de fleste den siste spikeren i kista for drømmen om et normalt liv. Helsen er borte, jobben er borte, økonomien er skutt i filler, til og med alderdommen er truet, for man opparbeider ikke lenger pensjonspoeng. Arbeidskameratene er vekk, det samme er treningpartnerne, korstevnene og fjellturene. Det koster emosjonelt også: Uføre føler ofte en tung sorg for livet som ikke ble som det skulle bli, livet de drømte om, og som de nå har mistet. De er redde, for de aner ikke hva fremtiden vil bringe i stedet for det de håpte. De er sinte, for det er unektelig urettferdig at man skal miste alt og fortsatt være tilstede som tilskuer til sin egen undergang. Uføre er langt oftere enn andre deprimerte. Mange blir uføre fordi de er deprimerte, og var de det ikke i utgangspunktet, så blir de det ofte ganske raskt fordi de ikke har noen reell mulighet til å endre livet tilbake til det det var. Innflytelse på eget liv er en skatt av dimensjoner, og kanskje det viktigste uføre mister.

Det motsatte av depresjon er altså ikke lykke, som mange tror, men vitalitet, det gledesfylte ønsket om å bruke seg selv. Veien ut av depresjon går gjennom håp, og mulighetene til å realisere dette håpet. Desverre er det ingen som sprer håp for uføre i Norge. Tidligere ble de stort sett ignorert. De fikk sin trygd, og var ellers usynlige. Det var ille, og hjalp ikke uføre på noen måte, men i dag er det verre. I dag er uføre blitt de hovedmistenkte i det nært forestående mordet på velferdsstaten, ifølge spesielt høyresiden i politikken. «De uføre bruker opp pensjonspengene våre!» Uføre er ikke lenger usynlige – de er på tiltalebenken. Stortingsrepresentanter fra f.eks. Frp sier rett ut at mange uføre jukser seg til trygd, uten å ha fnugg av bevis. Det er fristende, og lett å score billige politiske poeng ved «å tørre å ta debatten» når man kan spille på folks mistenksomhet og forakt.

Det finnes ingen enkle grep man kan ta for å hjelpe uføre til et bedre liv, men å gi dem flere muligheter er et nødvendig grep. Å kutte i uføretrygd og i pensjonen til uføre er en innskrenking av muligheter, og det motsatte av det som trengs. Hvis det skal finnes noe håp om å hente ut restarbeidsevne fra deprimerte uførte, må deres ønsker imøtekommes. Uten lys ser man ikke hvor man går, og då er det ingen som beveger seg. Lyset trenger ikke alltid være så stort, bare det tenner håpet om glede. Hyppig oppfølging av uføre vil dermed ikke gi noen effekt med mindre oppfølgingen kommer i form av tilbud. Hva med å la uføre studere gratis på Folkeuniversitetet, hva med å tilby dem sommerferie sammen med andre uføre, hva med å gi dem skattefritak for alt de måtte klare å tjene? Hvis det kan løfte noen ut av passivitet, er det et ubetinget gode, men man må huske at tiltaket må stimulere vitalitet, og at glede er en integrert del av vitalitet. Per i dag iverksettes tiltakene for å spare penger, ikke for å bedre livskvaliteten til uføre. Det er det motsatte av hvordan helsesektoren forøvrig fungerer, og en del av grunnen er misunnelse.

Misunnelsens regnskapsførere
Misunnelse? Ja, jeg tror det er et element av svartsyke i angrepene på de uføre. Stikkordet er vårt enorme fokus på selvrealisering: Vi, altså de som har jobb og er friske, har alt vi trenger og mer til. Det eneste som mangler er en dypere følelse av mening, en opplevelse av at vi er der vi skal være. I vårt jag etter selvrealisering forsøker det moderne menneske alle remedier. Vi borer dypt ned i alternativbransjen, kjøper maleutstyr, går på lange fjellturer; alt for å trenge gjennom hverdagens overfladiske tilstrekkelighet. Vi misunner dem som selger villaen og seiler jorda rundt, og tenker at hvis vi bare hadde muligheten til å organisere hverdagen som vi ville, kom vi til å finne den roen og selverkjennelsen som ved sitt udefinerbare fravær gjør oss mindre enn hundre prosent lykkelige.

Friske arbeidsføre mennesker deler livet sitt inn i to deler, arbeidstid og fritid. Arbeidstida er fylt med oppgaver du blir pålagt av andre, og til tross for at du får betalt, er jobben noe som på et visst plan blir oppfattet som et tidstyveri. Du MÅ dra på jobb, men du VELGER å dra ferie, på hytta, på trening. Jobben er den muren av bortdefinert tid som står mellom deg og alle de tingene du gleder deg til. Jobben ser ut til å være det største hinderet for at vi skal realisere oss selv, fritiden er ressursen vi trenger for å gjøre det. Vi har mest fritid av alle OECD-land, men likevel vil vi bare ha mer. I et slikt perspektiv er det ikke merkelig om folk flest også misunner de uføre deres «frihet».

Hvis dette i noen grad beskriver hvordan folk oppfatter jobben sin, er det ikke rart det ligger en klar politisk oppside i å fremstille uføre som juksemakere. Folk misliker å måtte bytte bort fritid for penger, og blir rasende hvis de blir forledet til å tro at andre klarer å få både i pose og sekk. Det oppleves som urettferdig at noen som kanskje kunne jobbe velger å ikke gjøre det, og i stedet bruker skattebetalernes penger til å realisere seg selv av hjertens lyst. Har vi ikke selv gått på jobb med feber? Gjorde vi ikke ferdig regnskapet på hjemmekontoret, enda vi hadde knekt en arm på bedriftsfotballen? Inntil vi er hundre prosent sikre på at absolutt alle uføre er lam fra halsen og ned, vil det gjenstå et snev av misunnelse fordi de slipper å gå på jobb, og kan fylle dagen med «hva de vil». Uføre kan fremstå som de heldigste blant oss, simpelthen fordi de i teorien kan søke meningen med livet uten å bli avbrutt av dagens dont.

De uføres meningsløse frihet
De uføre har jo fri hele dagen! De får bestemme selv, ikke sant? Nei, de uføre ingenting annet enn å se ukene og månedene seile forbi uten de små seirene som selv den mest meningsfattige jobb gir. Uføre legger seg hver kveld uten opplevelsen av å ha taklet utfordringene, overlevd, og seiret over dagen. Uføre går hver dag glipp av den selvrealiseringen som er grunnen til at vi ikke alle bytter jobb tre ganger i året. Så hvorfor føles det som de har et gode andre ikke får? Mistillit, forakt og misunnelse får oss til å tenke at hvis de var skikkelige folk ville de lært seg spansk, drevet yoga, begynt å male eller blitt noen jævler til å kjøpe og selge aksjer. Alt vi drømmer om har de jo muligheten til! Hvorfor gjør de ikke bare noe? De har så god tid, hvorfor er de ikke lykkelige? I en travel hverdag er det vanskelig å forstå at fritid ikke alltid er et gode, vanskelig å skjønne at man kan få for mye av det som normalt er en ressurs.

Det friske, arbeidende mennesker glemmer i sin glamorisering av fritiden, er at fritiden slett ikke er noe perfekt redskap for selvrealisering. Fritiden er fri for grenser, fri for retning, og i siste instans fri for mening, hvis man ikke klarer å fylle den. Det klarer de færreste særlig godt over tid. Etter noen uker med strandliv begynner blikket å flakke, og det er ikke lenger befriende å ta en drink på formiddagen, eller trene yoga to timer før frokost. Fritidens glitrende tiltrekningskraft blekner, og vi begynner å drømme om jobben.

Fritid som ressurs
Den friske feilvurderer altså verdien av fritid som ressurs, og konkluderer med at uføre har fått mer enn dem selv. Slik fremstår det som rimelig å kutte i uføretrygd, og gjennomføre ytterligere innstramminger av tilbud til uføre. Misunnelsen fordreier vår vurdering av hva som er rettferdig, fordi vi ikke har innsyn i den uføres hverdag. Slik blir det urimelige «rettferdig», i motsetning til hva intensjonen bak lov om uførestønad legger til grunn. Vi misunner de uføre, ønsker derfor å tro vondt om dem, og ser ikke at det er det emosjonelle bunnfallet av en misforståelse som ligger bak. Selvrealisering skjer nemlig for de aller fleste ikke i fritiden, men på jobben. Selvsagt trenger vi også fritid, men det er bare jobben som gir oss utfordringer vi kan forlate hver ettermiddag og helg. Det er jobben som imøtekommer vårt sterke behov for å utnytte oss selv til fulle. Det er på jobb vi må grave dypt ned i oss selv etter ressurser, og lære oss hva som kan skje når vi legger hele vårt selv bak det vi holder på med. Å jobbe er for de fleste av oss dermed et «nødvendig onde» for å bli lykkelig.

De uføre går glipp av denne muligheten. Uføre har ingen illusjoner om fritidens lineære korrelasjon med lykke. Det er ingen bonus å ha «fri» hele dagen, det er et syrebad der selvfølelse, selvrespekt og mening oppløses. Jeg mener ikke å si at det er synd i uføre. Krigen om sympati er for lengst vunnet av barnefamilier med stressende jobber, og sympati er dessuten ikke noe å trakte etter. Sympati er overflatisk, et kameratslig klapp på skuldra fra en medsupporter når laget deres har tapt.

Forakt står i veien for empati
Det som teller er empati. Forståelsen av oss selv gir oss mulighet til å se andres situasjon for det den er. Dessverre er empati blitt mangelvare i et Norge hvor vi kappes om å irritere oss over realityshow, kranglevorne politikere og toget som aldri går når det skal. Uføre er gruppen vi trygt kan se ned på, sammen med andre likesinnede, eller bare i vårt stille sinn. Der inne i tankene våre har de fleste forlengst kondisjonert seg selv til å akseptere homoer, innvandrere, alenemødre og nordlendinger. Vi får dårlig samvittighet hvis vi holder på veska når vi treffer en gjeng innvandrere. Vi vet at tillit er det eneste riktige, men vi får ikke den samme reaksjonen når personen foran oss i køen på Rema får beskjed om at kortet er avvist. Da lurer vi ikke på hvilke utfordringer personen har, vi tenker i stedet at de nok har brukt pengene på øl, eller at de burde få seg en jobb. Fattigdom, isolasjon, uførhet. Forakt, mistro, misunnelse. I stedt for å akseptere at noen blant oss ikke kan bidra, henger vi oss opp i eventyret om at de er friske. I stedet for å forstå at ikke alle kan bli rike, forakter vi de som er fattige. I stedet for å skjønne de at de uføres tilværelse er svært krevende og tung, misunner vi det vi tror er en givende frihet.

Uføre er blitt vår tids pariakaste. De er vår prügelknabe når økonomien er så god at det snart må gå til helvete. Det er dem vi fritt kan se ned på, for er det ikke en mulighet for at de bare er late? At de fortjener å være fattige? At de skammer seg med god grunn? Selvsagt er det det. I selvrealiseringens navn er det likevel på tide vi innser det åpenbare: De uføre er ingen trussel mot velferdsstaten – de er beviset på at den fungerer.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.