Chavisme, antidemokrater og sosialisme

Foto: Omerta Ve

Sosialisme i vår tid og problemer med chavismen må diskuteres, men da bør vi ta utgangspunkt realitetene og ikke propagandaen til en antidemokratisk høyreside.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (176 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal.

 

På onsdag publiserte Radikal Portal et innlegg av Aslak Orre «Om regimet i Venezuela og venstresida i Norge». Orre liker ikke hva Chávez og hans etterfølgere har gjort med det venezuelanske samfunnet etter at den avdøde statslederen kom til makta for første gang i 2000. Teksten er dessverre full av feilaktigheter og selvmotsigelser. Samtidig inviterer den til en debatt om hvordan venstresida i Norge bør forholde seg til stater langt borte, med helt andre forutsetninger enn det vi selv har. Det er langt mer interessant enn Orres analyse av hva som foregår Venezuela.

Les også: Om regimet i Venezuela og venstresida i Norge

Antidemokratisk opposisjon
Den siste tidens demonstrasjoner i Venezuela har vært ledet av Leopoldo López. López er kjent som en sentral figur bak militærkuppet mot Hugo Chávez i 2002. Sammen med en politistyrke López hadde samlet brøyt han seg inn hos den daværende justisministeren for den demokratisk valgte regjeringen til Hugo Chávez for så å arrestere ham. López er med andre ord ikke ukjent med kupp og har helt siden starten av de pågående demonstrasjonene gjort det klart at målet er å velte den sittende, demokratisk valgte regjeringen og, som sist, fengsle dens ledere.

I 2002, da López og hans kumpaner var nær ved å lykkes, viste hans bevegelse sitt sanne jeg. Et omfattende samarbeid mellom næringsliv, private TV-kanaler og andre medier, og en samlet høyreside gikk til angrep mot landets demokratisk valgte regjering med militærmakt. Dette var etter en lengre sabotasjekampanje hvor det hadde blitt drevet oljelockout og kutt i varetilgangen, satt i verk av næringslivet og landets rikeste. Da kuppet var et faktum og López og de andre kuppmakerne skulle hylle seg selv i presidentpalasset ble også en stor takk sendt ut til de private TV-kanalene som hadde manipulert TV-bilder og drevet omfattende sensur for å mislede det venezuelanske folket til å tro at de faktiske hendelsene rundt den ulovlige maktovertakelsen var helt anderledes enn hva de var. Landet NHO-leder ble innsatt som president.

At næringslivet saboterer varetilgangen til vanlige folk for å provosere fram misnøye mot venstresideregjeringer kan høres ut som drøy kost for en nordmann, men denne taktikken har lange tradisjoner i Latin-Amerika. Kuppet mot Salvador Allende er det mest kjente eksemplet. Det samme gjelder private TV-selskaper som stiller seg på lag med militærkuppmakere. Dette skjedde blant annet i Honduras under militærkuppet i Honduras i 2009 og det var opprinnelsen til det som var kontinentets mest mektige mediekonglomerat, det nå noe svekkede Grupo Clarín fra Argentina.

Cubaparanoia
Med rette nevner Orre opposisjonslederne Henrique Capriles og Marina Machado. Førstnevnte sto bak angrepene på den kubanske ambassaden i Caracas under kuppet i 2002 hvor Capriles og medhjelpere i tillegg til å drive vandalisme på ambassadens kjøretøyer kuttet strøm og vann i et forsøk på å sulte ut de ansatte. Machado har tidligere organisert  anti-Chávez-kampanjer med pengestøtte fra USA. Alle disse tre kommer fra den aller rikeste delen av den venezuelanske befolkningen og understreker dermed at det er derfra kjernen i opprøret mor chavismen bestandig har kommet og det er der den kommer fra også i dag, ikke fra middelklassen.

Cuba har forresten bestandig vært en besettelse for opposisjonen i Venezuela. Orre betegner alliansen med Cuba som forunderlig på tross av at han anerkjenner at den har ført til et bedre helsevesen i Venezuela. Den såkalte studentbevegelsen i Venezuela publiserte et presseskriv tidligere denne måneden. I tillegg til påstander om fattigsliggjøring av det venezuelanske folk gjør de i den korte teksten det klart at demonstrasjonene kommer som følge av «den systematiske destruksjonen av vårt land begått av et kommunistregime … [hvis] fremste mål er spirituell ødeleggelse og slavebinding av folket… Studentbevegelsen ser Maduros og hele hans kabinets fratredelse fra sine stillinger som det første steget… Vår stat kan ikke fortsette under castrokommunismen: vi krever at alle de kubanske agentene forlater våre institusjoner… Vi går ikke i dialog med kommunister; det ville vært et forræderi mot Venezuela og oss selv.» Dette er en bevegelse som aldri har akseptert sine valgnederlag og alltid har søkt en annen vei til makta når de har tapt ved valgurnene. Her snakker vi ikke om «sosialdemokrater og den demokratiske venstresida», som Orre mener å vite. Dette er ytre høyre!

Les også: Chávez, El Noruego og Venezuela

Orre påstår at de væpnede styrker var Chávez fremste maktbase. Riktignok hjalp deler av disse ham tilbake til presidentembedet han var valgt inn i etter kuppet i 2002, men snuoperasjonen kunne aldri funnet sted hadde det ikke vært for millioner av chavistas som tok til gatene for å støtte sin leder. Det samme har skjedd gang på gang når høyresida har mobilisert til demonstrasjoner: motdemonstrasjoner har vært medisinen, motdemonstrasjoner og valgseire. Og selv om det har vært kritiske bemerkninger ved valgene har internasjonale observatører generelt sett rost Venezuela for hvordan disse har blitt arrangert og det er bare tull å støtte seg på disse fagpersonene for å kritisere valgene etter år 2000.

Demonstrantenes vold og «verbal brutalitet»
At Orre så blir bestyrtet av Chávez og Maduros «verbale brutalitet» og velger å gjøre et stort poeng ut av dette er mildt sagt snodig. I et land hvor opposisjonens TV-kanaler har hatt for vane å chavistas for apekatter (her snakker vi om grov rasisme da chavistas jevnt over kommer fra fattigere lag av folket og i større grad er av afrikansk avstamming), diskutere hvilken grad av psykiatriske lidelser og/eller psykopati presidenten lider under, kalle landets leder en demon og annet, ville det vært rart om den tidligere bussjåføren Nicolas Maduro skulle smile høflig å holde seg utelukkende til saklig argumentasjon.

Uvisst årsak har ikke Orre fått med seg at demonstrasjonene den siste tiden har vært svært voldelige. Påtenning og ødelegging av offentlige bygninger; steiner, brannbomber og skarp ammunisjon mot politiet; stålvaiere som har kuttet hodet av motorsyklister; i tillegg til det uttalte målet om å ville styrte den demokratisk valgte regjeringen er en unnlatelsessynd å ikke nevne i denne sammenhengen. Til og med Henrique Capriles har bedt demonstrantene roe seg ned. Capriles i tillegg til nesten alle regjeringene, til høyre som til venstre, i Latin-Amerika og Karibia.

Aslak Orres innlegg kunne vært utgangspunkt for en interessant diskusjon om moderne sosialisme, hva venstresidas mål bør være og hvordan man skal forholde seg til land langt borte. Dessverre blir det vanskelig når hans tekst domineres av ensidig, innsiktsløs og delvis grunnløs hamring på et regime som tross alt har ført til store sosiale framskritt for sine innbyggere.

Av en grunn han selv ikke nevner gjør Orre oljerikdom til en ekskluderende faktor i hvorvidt et land har ført en god sosialpolitikk. Hadde han sett på hvordan oljerike land rundtom i verden har gjort det opp i gjennom årenes løp ville han sett at olje på ingen måte fører til at fattigfolk kommer seg opp og fram. Nigeria, Azerbadsjan, Sudan, Saudi-Arabia er noen eksempler på land hvor meningmann ikke har fått nyte godt av landets oljeforekomster, og slike land er i flertall blant de med sort gull under bakken. At Venezuela har brukt landets oljeforekomster til fordel for de brede lag av sin egen befolkning fortjener ros. Før Chávez var det de få på toppen og utenlandske oljeselskaper gjorde dette alene.

Stråmenn og sosialisme
Tidlig i Orres tekst blir vi servert en stråmann om «høylytt og uforbeholden støtte til enhver tids mest lovende «sosialistiske fyrtårn»». Dette er en retorikk jeg kun kjenner igjen fra referanser til debatter som fant sted før jeg var født. I stedet for å basere seg på uttalelser om Venezuela, velger å Orre å tillegge sine motstandere meninger og argumentere ut i fra disse.

Når han videre ikke klarer å anerkjenne de mest åpenbare framskrittene gjort siden 2000 blir det vanskelig å ta teksten seriøst. «Framtidas utfordring nummer en blir å utviske disse forskjellene [mellom middelklassen og slumbeboerne]. Chavezregimets metode har vært å sementere dette hatet med sin voldsomme retorikk.» Dette er faktisk latterlig! Universell utdanning til høyeste nivå, utradering av analfabetisme, vaksineprogrammer, universelt helsestell, boligbygging for de fattigste, utbygging av strøm- og vannettet, fordeling av jord til fattige bønder, forbedring av kvinners og urfolks rettigheter, og lav arbeidsledighet har gjort at denne avgrunnen mellom klassene har blitt dramatisk innskrenket. Venezuela startet som det landet i Latin-Amerika med størst forskjell på fattig og rik da Chávez satte seg i presidentstolen, og nå, 14 år etter, har de (målt med Gini-indeksen) mindre forskjeller enn i USA. Om man velger å fokusere på ordbruken blant politikerne i stedet for fakta på bakken blir analysen deretter. At en person som velger å kalle seg sosialist prioriterer på den måten er mer enn jeg kan forstå.

Allerede i andre avsnitt legger Orre premisset for sin bedømming av Chávez’ prosjekt: «om Maduro-regjeringens metoder hadde vært overført til norske/europeiske forhold ville venstresida ha kjempa imot på det mest innbitte» Venezuela er et land i den tredje verden med helt andre maktstrukturer, økonomiske forhold, demokratiske tradisjoner og historie enn Norge. Å bedømme disse ut i fra samme utgangspunkt ville vært idioti.

En diskusjon rundt Venezuela og sosialisme i vår tid kunne vært meget interessant. At landet har sine feil og mangler skal jeg være den første til å innrømme. Orre peker på den deprimerende voldsstatistikken, som jeg mener er det største sviket mot fattige venezuelanere per i dag. Denne typen kriminalitet går i størst grad ut over vanlige folk og frihet uten trygghet er en illusjon. Korrupsjon er et annet felt og igjen er det de nederst på rangstigen som lider mest. Riktignok har mye av den store korrupsjonen blitt tatt hand om, men det kan ikke være en unnskyldning for at langfingrede tjenestemenn kan få fritt leide. Man har ikke klart å heve landbruksproduksjonen i betydelig grad. Dette gjør Venezuela avhengig av import av matvarer og er en sterkt medvirkende årsak til at regjeringa tviholder på den destruktive valutapolitikken (bolívar låst mot dollar) som i realiteten er en subsiduering av importvarer og kompliserer oppbygging av nasjonal produksjon. Det har skjedd ting for å demokratisere media som opprettelse av en rekke mindre aviser og radiostasjoner. Innblanding fra sentralt hold gir imidlertid grunn til bekymring selv om dette nesten alltid blir sterkt overdrevet når der framstilles i Vesten. Ekspropriering av brakk landjord for å gi den til jordløse er en kjempeidé som også har blitt iverksatt (riktignok i alt for liten grad) også i Brasil. Å ta over elvarebutikker i protest mot høye priser er en tilsvarende dårlig. For en sosialist bør landbrukskollektiver være som musikk i ørene. Det er ikke-kapitalistisk produksjon so opphever grunnleggende utbytingsforhold selv om det har skortet på organiseringa og resultatene for slikt ved tidligere anledninger.

Det er mye som er galt i Venezuela og mye av skylda for det kan man legge på de som har hatt regjeringsmakta de siste 14 årene. Sammenligner man med hva som var før har imidlertid levestandarden hevet seg betraktelig for de fleste av innbyggerne i landet. I løpet av de drøyt 14 årene har opposisjonen hele tiden vært dominert av de samme som satt med makta før Chávez’ valgseier i 1999. Deres hovedmål har vært å annulere reformene som har gitt millioner av mennesker et verdig liv, som har lært millioner av analfabeter å lese, som har gitt universitetsutdannelse til slumbeboere som aldri har kunnet drømme om noe lignende før, og som har gitt et flertall av stemmeberettigede venezuelanere en følelse av at de har en president, en regjering og en stat som bryr seg om dem – for første gang noen sinne.

Hvis jeg må velge side i den konflikten er valget såre enkelt for meg. Sosialisme i vår tid og problemer med chavismen må diskuteres, men da bør vi ta utgangspunkt realitetene og ikke propagandaen til en antidemokratisk høyreside.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned