Denne uken ble en ung mann som har bodd det meste av sitt liv i Bergen skilt fra familien sin og sendt til Irak. Dette er konsekvensen av en villet asylpolitikk hvor det er levnet lite rom for humanitære vurderinger. (Les mer om saken i BT)
Mandag denne uken ble Taiman fra Bergen/Kurdistan sendt ut av Norge med lenker rundt håndleddene og politieskorte. Han kom til Norge da han var 14 år sammen med resten av familien sin, en stor søskenflokk og sine foreldre. Etter drøye tre år i Norge fikk familien opphold på humanitært grunnlag- det ble altså ikke vurdert at de trengte beskyttelse i Norge, men på grunn av sterke menneskelig hensyn fikk de bli. De sterke menneskelige hensynene gjaldt for foreldrene og deres mindreårige barn. Taiman som var fylt 18 år fikk ikke lov til å bli i Norge. La meg bare få understreke, avgjørelsen er helt i tråd med regelverket og Taiman sitt eksempel er ikke unikt.
Utsendingen av Taiman, som da altså har oppholdt seg i Norge uten tillatelse de siste ti årene, har vakt stor oppsikt i Bergen og i landet for øvrig. Det er vanskelig å forstå at menneskelige hensyn ikke skal gjelde et familiemedlem som nettopp har blitt 18 år når den øvrige kjernefamilien skal bli værende i Norge. Indignasjonen ble så sterk at samtlige gruppeledere i Bergen bystyre, minus Frp, sendte brev til Utlendingsnemnda (UNE) for å be om at Taiman skulle få bli i Norge. Det er ikke bare for Politiets Utlendingsenhet (PU) å komme og sende ut en bergenser! Det samme engasjementet kom også til syne i saken som omhandlet den unge gutten Nathan som hadde bodd mesteparten av sitt liv i Bergen, men uten tillatelse.
Det er bra at lokalpolitikere står opp og forsvarer mennesker i byen sin. Det som gir meg en dårlig smak er at de samme politikerne er med i partier som har vært med på å forme politikken som ligger til grunn for at dette skjer. Taiman og hans familie fortjener all støtte de kan få, men jeg etterlyser også prinsippfaste politikere som sier ifra oppover i sine egne partier og etterlyser det humanitære rommet i norsk asylpolitikk. Verken Nathan eller Taiman ble vurdert å trenge beskyttelse, altså å få asyl. Begge tilfellene ble vurdert opp mot om de kunne få opphold på humanitært grunnlag. Her er det skjønnsmessige vurderinger som ligger til grunn sammen med politiske føringer på hvor strenge «vi» skal være og hvordan vektingen mellom humanitære og såkalte innvandringsregulerende hensyn skal gjøres.
For alle som blir indignert over at bergensere, eller andre bysbarn kastes ut av landet vil jeg anbefale å ta en kikk på det eksisterende regelverket som ligger til grunn for UDI og UNEs avgjørelser i asylsaker. Det er rom for å påvirke de skjønnsmessige vurderingene med en politisk villet instruks, men den må helst komme fra Justisdepartementet. Da må det også være et vedvarende engasjement for å utvide det humanitære rommet, for alle, og ikke bare de hjerteskjærende historiene allmenheten faktisk får høre noe om.
