Asylbarna – svik og tomme ord

Barn skal høres. Foto: Julie Wilhelmsen

Hvor er det blitt av de sterke vedtakene for asylbarna som selveste LO-bastionen gjorde under kongressen i mai 2013? Hvor er det blitt av alle de lokale appellene og uttalelsene?

Britt Ås
About Britt Ås (2 Articles)
Britt Ås er fylkesleder i Fagforbundet i Troms.

“Jeg er 11 år og bor i Norge – Tromsø – jeg snakker kav Tromsødialekt.

Jeg har aldri vært i de landene foreldrene mine kommer fra. De kommer fra hvert sitt land.

Jeg er født og oppvokst i mottak. Vi bor nå i vårt 33. mottak.

Jeg har hele tiden mistet venner og fått nye.

Så langt tilbake jeg kan huske har pappa, hver kveld  før vi skal sove, stengt døra der vi sover ned en jernstang. Det er fordi han skal rekke å kunne vekke Mamma og meg før politiet kommer for å deportere oss. Hvis de skulle komme akkurat den natten. Det gjør de ofte – deportarsjoner skjer oftest om natta, når man ligger og sover.

Jeg gråter hver dag fordi jeg er redd for å miste pappa.

De vil sende pappa til det landet han kommer fra og meg og mamma til det landet mamma kommer fra.

Jeg kan ikke snakke språket som snakkes i det landet de vil sende meg og mamma til.

Jeg er redd jeg på nytt – enda en gang – skal miste vennene mine.

Redd, redd, redd.”

Under LO-kongressen i mai i år prøvde jeg å være stemmen til et av de lengeværende barna i norske asylmottak. Stemmen til ei jente jeg etter hvert har fått lov å lære godt å kjenne, og som har vært et av ansiktene utad – for alle de lengeværende barna.

Det var Fagforbundets sak, og i LOs nye handlingsprogram etter kongressen i mai 2013 ligger vedtaket:

”Asylbarns vern må tas på alvor. En tilbakesending av barn til krigsområder må opphøre. LO vil arbeide for at barnekonvensjonen legges til grunn for opphold i landet. Det samme vernet må gjelde unge, enslige asylsøkere.”

Hvem er de – disse lengeværende barna?

I begynnelsen av 2012 tok støttegrupper for flere av de lengeværende barna kontakt med hverandre for å samarbeide. Den gangen var det snakk om over 450 lengeværende (som hadde bodd her i mer enn tre år) barn. Mange har vært her betydelig lengre. Jasmin Tunc på 18 år har vært i landet over 12 år. De yngste søsknene på 12 og 8 er født i Norge. Neda var i Norge i 10 år før hun ble deportert sammen med søsknene sine. Yalda på snart 12 kjenner bare Norge.

I skrivende stund, januar 2014, er det snakk om over 750 lengeværende barn. Mange av barna kjenner vi verken ansiktene eller historiene til. Noen har hatt støttegrupper og stått fram i media med ansikt og historie – med den belastningen det innebærer – ikke bare for egen del, men på vegne av alle barna.

Felles for barna er at foreldrene deres har fått avslag på sine asylsøknader. Endelige avslag, der såkalte innvandringsregulerende hensyn veier tyngre enn hensynet til barnas beste.

Dette betyr at barnekonvensjonens artikkel 3 er satt til side til fordel for innvandringsregulerende hensyn: Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

 Brukt som gissel i valgkampen

Det er bevegelser i det politiske og i forvaltninga som de siste årene har skapt forventninger til at det skulle bli ryddet opp i de umennesklige forholdene til barna. Stortingsmeldinga ”Barn på flukt” ble sluttbehandla ved utgangen av 2012 uten noen endringer. Utlendingsnemda (UNE) bestemte seg for å bruke stortingsmeldinga som grunnlag for sin evaluering av egen praksis. Dette skjedde i juni 2013.

Arbeiderpartiet vedtok på sitt landsmøte våren 2013 at det skal vurderes en forskriftsendring etter at effekten av stortingsmeldinga ”Barn på flukt” er evaluert. Men når UNE evaluerte UNE sa UNE at UNE var i tråd med intensjonen og ingen endring av forskrifter ble foretatt.

Da man gikk mot stortingsvalget ble de lengeværende barna brukt som et gissel i valgkampen – Gissel fordi det ikke var politisk vilje i den tidligere regjeringa til å endre forskrift og rydde opp for de lengeværende barna og deres situasjon. Men vil man asylbarna vel, så må man ikke stemme for regjeringsskifte ved stortingsvalget, het det likevel.

Krav om amnesti kom – rydd opp for ungene!

Det å tro at kampen for de lengeværede barna ligger i en tradisjonell høyre/venstreside i politikken blir feil. Utafor regjering og stortingskorridorer var det annerledes. Fra mange politiske lokal- og fylkeslag kom det støtteuttalelser for barna, uansett hva partiene i regjeringstoppen måtte mene. Formannskap med representanter fra alt fra FrP til Rødt engasjerte seg i lokale saker og ga uttalelser. Ordførere, biskoper og kulturpersoner ga sin tydelige støtte. Folk gikk i fakkeltog, det ble arrangert støttekonserter, det ble laget filmer og arrangementer i ulike varianter var over det ganske land.

Barneliv går tapt

Hvordan hadde barna det mens det politiske spillet og folkeopprøret sto på?

Innledningsvis beskrives et av barnas stemmer. Det forteller om uvisshet, angst og frykt. Om ikke å vite noe om fremtiden.

Det har vært 17. mai’er, sommerferier, juler og andre merkedager som barn har hatt glede og forventninger til. Barn skal kunne få glede seg og være ubekymra – det er slik unger skal ha det. Men dette gjelder ikke for asylbarna.

Vi er mange som husker 16. mai 2012 – datoen når Nathan fra Bergen og familien skulle deporteres. Slik at vi andre skulle riste av oss ubehagelighetene og feire 17. mai i ordentlige former.

Slik gikk det heldigvis ikke – Nathan fikk bli!

Foreldrene til de lengeværende asylbarna blir anklaget for å skyve barna foran seg, noen for å ha oppgitt uriktige opplysninger i asylsamtale og for å ha blitt værende i landet etter endelig avslag er gitt.

Men selv etter endelig avslag har man rett til å sende inn det som heter omgjøringsanmodninger og gå til rettssak. Gjør ikke foreldrene til asylbarna akkurat det samme som folk flest ville gjort? Hvis du fikk avslag på din asylsøknad og det var mulighet til å sende en omgjøringsanmodning – en mulighet til for at du skal bli trodd – ville du ikke da tatt i bruk den rettmessige prosessen en omgjøringsanmodning er?

Jeg hadde gjort det, og det hadde nok du også – til og med menneskene i UNE og politikerne i vedtaksmyndighetene hadde gjort det samme hvis det hadde dreid seg om dem selv og deres egne barn.

Foreldrene til de såkalte asylbarna er minst like gode foreldre som alle oss andre – nettopp fordi de vil det aller, aller beste for ungene sine.

Romjula har gitt flere gode leseropplevelser i så måte. Tidligere Nordlysredaktør Ivan Kristoffersens kommenterte det slik: “Foreldre som har fått avslag skyver barna foran seg. Det skal de ikke gjøre. Men det har foreldre gjort til alle tider. Jens Stoltenbergs gamle og ofte avglemte arbeiderbevegelse ble tuftet på drømmen om et bedre liv for ungene.”

En skam og statlig barnemishandling

Etter stortingsvalget i september 2013 ble det regjeringsskifte. Det ble ny regjeringsplattform med Høyre og FrP som regjeringsparti, samtidig som det også ble en avtale som inkluderte Venstre og Kristelig Folkeparti.

Avtalen gir noe håp for asylbarna. Ikke amnesti for alle de lengeværende barna, slik mange av oss hadde håpet, men en engangsløsning med gitte kriterier, som ser ut til å innbefatte ca 170 barn:

”Engangsløsning for langtidsboende barn og deres familier fra land med returavtale.

Definisjon av tid: Utgangspunktet for tidsregningen er når søknaden om opphold første gang ble levert for barnet eller når barnet ble født. Hvis det er dokumentert at barnet i perioden har opphold seg i utlandet, skal denne tiden trekkes fra.

Hvor bor barnet/familien: Vilkåret er at barnet bor i mottak eller på annen måte kan dokumentere opphold i Norge.

Status: Engangsløsningen gjelder de som ikke har en tillatelse, ved at de har fått et endelig avslag, og de som ikke har en ferdigbehandlet sak på en gitt dato.

Engangsløsningen gjelder barn og deres familie (foreldre og enslige søsken under 18 år som oppholder seg sammen med barnet) hvor det er mer enn tre år siden søknad om asyl. Forutsetningen er at foreldrene som hovedregel medvirker til å avklare sin identitet. De må komme fra land med returavtale og søknaden må være registrert før returavtalen trådte i kraft.”

 Hva som skjer med avtalen vet vi enda ikke. Mens vi venter på at den såkalte engangsløsningen skal bli noe av, tre i kraft og utløse noe for noen av asylbarna. Tida går og asylbarna fortsetter å miste stadig mer av sin barndom.

Før jul var det rettssaker for tre av de lengeværende asylbarna som har stått i front på vegne av de mange. I Oslo tingrett var det med korte mellomrom rettssaker for Jasmin, Neda og Yalda.

Lille julaften leste vi Erling Borgens sterke kommentar – Barna og den store norske skammen: I Tromsø sitter Yalda og aner ikke om hun får bli i Norge. I Jordan gråter Neda og hennes familie. De har vunnet i retten, men er kastet ut av Norge. Dette er en skam og statlig barnemishandling.

Bare ord?

Hvor er det blitt av alle de gode intensjonene, alle de sterke appellene og uttalelsene fra politiske lokal, fylkeslag og fagbevegelse? Alle ordene hjelper ikke barna, så lenge det ikke følger handling bak.

Hva førte LO-kongressens vedtak med seg? LO vil arbeide for at barnekonvensjonen skal legges til grunn for opphold i landet. Ikke noe annet enn taushet fra LO så langt.

Da hjalp det så lite at Michael Wiehe fikk hele salen under LO-kongressen til stolt å synge med i den nyskrevne sangen:

När, när om inte nu,

Var, om inte här,

Vem, om inte vi,

Det gäller våran liv.

Vi skulle gjøre en forskjell. Det gjaldt ikke bare våre liv, men også barnas. Egne barn, andre barn, barnebarn, asylbarn, kjente og ukjente. Alle barns liv! Hvem, om ikke vi?

 

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

1 Comment on Asylbarna – svik og tomme ord

  1. Barfotes // at // Reply

    Folk og familier flytter rundt i verden rett som det er. Mener du det bør bli ulovlig å ta med seg sine barn og flytte til en annen verdensdel pga ny jobb også? Konsekvensen for barna er jo den samme. For Neda sin del flytter familien tilbake til et land (Jordan) som har lengre forventet levealder enn mange europeiske land som Danmark for eksempel. Og like lang forventet levealder som i Norge. Hvorfor skal dette framstilles som en straff? Er Norge det eneste landet i verden som barn kan bo i?

    Jeg mener tvert imot at du gjennom denne framstillingen og store deler av media sin skjeve framstilling gjør situasjonen verre for mange barn igjennom å bidra til at de forblir i et vakuum og i limbo i Norge og ikke kommer seg videre i livene sine.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*