Kåre Willoch, Arbeiderpartiet og oljen til Sør-Afrikas krigsmaskin

Foto: Michael W. Tyler

Kåre Willoch prøver å bruke svarte sørafrikaneres veldferd som alibi for opprettholdelsen av oljeeksporten til apartheidregimet. Selv ønsket frihetskjemperne boikott.

Tore Linné Eriksen
About Tore Linné Eriksen (9 Articles)
Tore Linné Eriksen er faglitterær forfatter, historiker og professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

 

Det er mye som kan sies om tidligere statsminister Kåre Willoch, men hans evne til kritisk selvrefleksjon over egne politiske standpunkter, er noe ujamnt utviklet. Det går både fram i TV-opptredener og i Klassekampen tirsdag 10. desember. Her blir vi tilbudt en reprise på hans motstand mot å innskrenke norske rederiers omfattende oljetransport til det hvite rasistdiktaturet i Sør-Afrika på 1970- og 1980-tallet. Temaet har kommet opp igjen i kjølvannet av Nelsons Mandelas død, der bildet av Norge som den gode hjelper og ANCs beste venn er blitt møtt med tungtveiende motforestillinger.

En krigsstat og okkupasjonsmakt
Et argument for Kåre Willoch i dag er at man burde unngå alt som kunne føre til skarpere motsetninger og svekke muligheter for en fredsprosess. Dette kunne kanskje ha vært et argument dersom Sør-Afrika var et samfunn hvor det dessverre forekom litt rasediskriminering, men hvor hvite makthavere nok ville komme på bedre tanker om de ikke blei presset, og hvis bare Mandela fikk strekke ut ei forsonende hand.

Men slik var det jo ikke. Apartheid var ikke et indre anliggende med en ledelse som ikke burde utfordres. Det var isteden et økonomisk, sosialt og politisk system som av FN blei erklært som en forbrytelse mot menneskeheten (crime against humanity). Det var en krigsstat, som vestlige land holdt oppe gjennom leveranser av våpen, investeringer, banklån og politisk beskyttelse i FN, og som Israel etter hver forsynte med atomvåpen. Krigen blei ikke bare ført mot landets egen befolkning, men mot det okkuperte nabolandet Namibia i strid med FN, folkeretten og Den internasjonale domstolen i Haag. Etter 1975 blei deler av Angola og Mosambik ødelagt av den samme krigsmaskinen.

Blodpenger og appeller fra de undertrykte
Et minstemål av anstendighet måtte bestå i svekke regimets og miltærapparatets evne til å føre en slik krig og befeste apartheidsystemet, som jo nettopp ved støtte utenfra eller unnfallende passivitet fikk forlenget sitt liv, Slik sørget de også for at Mandela blei sittende bak murene. Olje var ikke hvilken som helst vare. Det går fram av Sør-Afrikas sikkerhetslovgivning, med strenge straffer for alle opplysninger om oljetransport, lagring og bruk.

Dette var utgangspunktet for diskusjonen om oljeleveransene på 1980-tallet. I Dagsrevyen 6. desember la Kåre Willoch dessuten til at hensynet til fattige afrikanere også telte inn, de ville jo bli rammet økonomisk. Men situasjonen var jo den at det nettopp var de som kjempet, led og betalte med sine liv som innstendig ba Norge om det. Det skjedde da Albert Luthuli var i Norge og fikk fredspris i 1961, oppfordringene kom fra Nelson Mandela og resten av ANC, og den kom etter hvert fra kirker, fagforeninger og grasrotbevegelser i Sør-Afrika og Namibia. Vi hørte det samme da biskop Desmond Tutu fikk fredsprisen i 1984, da kan han omtalte redernes fortjeneste for blodpenger. Det gjorde inntrykk på mange av oss, men åpenbart ikke på dem som den gang – som nå – forkynte at det undertrykte flertallet ikke visste sitt eget beste. Mange ord kan brukes om en slik holdning, som tydeligvis lever videre i dag, men ydmykhet er ikke et av dem.

Hvorfor var det ikke ulovlig?
Kåre Willoch har selvsagt rett i at rederiene ikke gjorde noe ulovlig når de leverte olje til jagerflyene som bombet de flyktningleirene Norge ga humanitær støtte til. Men han kunne lagt til at det nettopp var fordi norske myndigheter ønsket at det skulle være lovlig, og Kåre Willochs regjering gikk ikke en gang inn for internasjonale sanksjoner gjennom FN. Selv hans handelsminister fra Kristelig Folkeparti avviste sentrale norske kirkelederes krav, og valgte tonnasje framfor teologi. Altså ligger ansvaret ført og fremst på norske myndigheter. Rederienes kompetanse har aldri ligget på det menneskerettslige og etiske plan, det vet jo Kåre Willoch og hans partifeller – hvor mange hadde tette bånd til rederinæringa.

Den store Høyre/DNA-koalisjonen
Det Kåre Willoch skal ha stor takk for, er at han minner om at hans politikk skilte seg lite ut fra hans forgjengere i Arbeiderpartiet og LO. Slik beskyttet de hverandre, og lagde en storkoalisjon mot de norske antiapartheid- og solidaritetsbevegelsene. Selv møtte jeg knapt på mer avvisende handelsministre enn Hallvard Bakke og Reiulf Steen sist på 1970-tallet. Og da sanksjonslova trådte i kraft i 1987 under Brundtland-regjeringa, unntok den det aller meste som var av betydning, det var en hyklerisk bløff. Rederne fikk fortsette med all annen transport enn råolje, og industrien importerte mer manganmalm og koppernikkelmatte en noen gang. Et begrep som sveitserost blei brukt om denne lova, men det var ikke dekkende. En sveitserost har da vanligvis mer ost enn hull.

Selv dette beskjedne tiltaket mot slutten av apartheidstyrets levetid, motsatte Fremskrittspartiet seg, i tråd med sine beste – det vil si verste – tradisjoner fra partiets og Anders Langes første dager. Det har vært avvist fra FrP at de fikk direkte støtte fra Sør-Afrikas propagandakontor, selv om det også finnes dokumenter som tyder på dette. Men det er ikke viktigst, ingen behøvde jo å betale Anders Lange og Erik Gjems-Onstad for å opptre som offisielle talsmenn for rasistdiktaturet. Flertallsstyre var jo å regne som ”et forræderi mot den hvite rasen”.

Hva kan vi vite?
Kåre Willoch har ved flere anledninger framholdt at ingen kan vite hva som ville ha skjedd om sanksjonene var gjennomført. Men vi veit altså nok om hvem som ba om det, og hvem som for enhver pris ville unngå det.

Når Willoch sier at han ikke veit noe om eventuelle virkninger, har han selvsagt rett. Det gjør han åpenbart ikke. Men det betyr ikke at kunnskap mangler, eller at andre ikke veit noe. Det er vanlig blant historikere i dag på mange faktorer som til sammen gjorde at rasistdikaturet innså at dets dager var talte i 1989/90, og at de derfor forsøkte å få til en overgangsform som lot dem beholde så mye som mulig av sin makt. Blant forklaringene finner vi selvsagt motstandskampen inne i Sør-Afrika, ført av dem som ifølge Mandela var de virkelige heltene. For det andre begynte nettopp internasjonale sanksjoner å bite, uten våpen, investeringer, lån og politisk støtte kunne ikke Nasjonalistpartiet regne med ”business and usual”. Den kalde krigen gikk mot slutten, og det var ikke så lett for vestlige toppledere å bruke øst-vest- kamp som unnskyldning for å holde apartheidregimet i live. Og ikke minst: kubanske tropper tilførte i 1988 Sør-Afrika alvorlige nederlag i angrepskrigen mot Angola, og myten om den hvite uovervinnelig begynte å slå sprekker. Ikke uten grunn uttalte Mandela flere ganger av uten kubanske troppers heltemodige solidaritet, ville han kanskje fortsatt ha sittet i fengsel. Kanskje var det Fidel Castro som burde ha delt fredsprisen med Nelson Mandela.

Et tankeeksperiment
Når Kåre Willoch – kanskje ikke helt overraskende – bedyrer at han ikke gjorde noe galt, begrunnes det også med at vi ikke kan vite hva som ville skje om sanksjoner blei gjennomført, det omtaler han som kontrafaktisk historieskrivning. Det er klart at man ikke kan vite helt sikkert hva som sikkert ville skje hvis Sør-Afrika ikke hadde fått olje og andre våpen til å fortsette undertrykking, okkupasjon og angrepriskriger. Noen av oss, og de fleste sørafrikanere, var faktisk villig til å ta sjansen. Viljen var mindre på annet hold.

Skal det først reies et kontrafaktisk spørsmål, foreslår jeg dette:

La oss tenke oss at det midt på 1980-tallet fantes et land med 90 % hvite av europeisk avstamning og 10 % afrikanere. Det var de siste som hadde fratatt europeerne jorda deres, drevet dem vekk fra deres bosteder, brukte dem som slaver på plantasjer og gruver, nektet dem alle former for stemmerett og rettigheter, krevde pass for opphold i byene, begrunnet sin makt med en overlegen og mer sivilisert religion, tvangsflyttet de hvite etter eget forgodtbefinnende, slaktet ned for fote alle som kjempet for demokrati og menneskerettigheter, og mente at en demokratisk omveltning ville være et farlig forræderi mot den svarte rasen. Det samme svarte mindretallsdikaturet okkuperte dessuten flere naboland med europeisk befolkning, og fikk så mye våpen, olje, investeringer og lån de bare kunne ønske seg fra andre land.

Kan det tenkes at Kåre Willoch, Oddvar Nordli og andre ville sagt at nå måtte de hvite vise tålmodighet, at vi ikke måte provosere det svarte mindretallet, at vi måtte vente til det kom en hvit helgen med utstrakt hånd, at fred alltid er det beste, og at det å frata det svarte mindretallsdiktaturet våpen og olje ville ramme fattige hvite?

Slik kan det kontrafaktiske spørsmålet også stilles.

Frie – og ikke helt så frie – tanker
Kåre Willoch har – delvis med rette – fått et ettermæle som en person som stiller spørsmål ved vedtatte sannheter i den konservative leiren, ikke minst i Midtøsten og klimaspørsmål. Ofte tenker han friere og mer uavhengig enn det som skjer i tenketanker. I et spennende intervju med Vårt Land 10. mars i fjor, framholder han at han på sine eldre dager har fått tilgang på masse materiale som tidligere var ukjent. Han la til ”Jeg skulle for eksempel gjerne visst mer om virkeligheten bak de vestlige landenes forhold til resten av verden. De har opptrådt med en slik dobbeltmoral at det ikke er rart at andre land ser på oss med større skepsis enn vi ser oss selv. Jeg ser også at jeg som ung hadde en ensidig vestlig oppfatning av mange globale spørsmål”.

Innlegget i NRK og i Klassekampen 10. desember, på selveste menneskerettighetsdagen, viser at den nye innsikten ikke er helt uten grenser.

For Tore Linné Eriksens nekrolog og gratis e-bok om Nelson Mandela, besøk afrika.no.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*