Den glemte krigen

Foto: Moyan Brenn

Jeg har nettopp sett en video fra Buram, en av disse jeg ikke ser på så ofte, jeg orker ikke, men som blir lagt ut jevnlig. Jeg veit at dette skjer, hver eneste dag.

Audun Herning
Om Audun Herning (1 artikler)
Audun Herning er tidligere leder for SU og politisk rådgiver for SV. Han har jobbet flere år i Sudan og Sør-Sudan.

Grunnen til at jeg er så sint, er at jeg har sett en video hvor regimet i Khartoum nok en gang bruker et MIG-jagerfly til å bombe en landsby. Det er en MIG, et moderne jagerfly med høy presisjon. De prøver ikke en gang late som om de sikter på militære mål. De traff to gutter. To barn. Det er dem vi ser i videoen. Den ene har hodet kuttet av. Sannsynligvis fordi han prøvde å løpe da bomben falt. Når en bombe sprenger, går trykkbølgen litt over bakken. Hvis du løper eller står oppreist i nærheten, dør du. Jeg vet dette fordi det ikke er den første videoen eller bildene jeg har sett herfra. Jeg har også sett unge jenter delt på midten, et esel hvor hodet var kutta av omtrent fra kjeven og opp, utallige bilder av sivile som er drept.

Krigen har pågått i to år

Jeg er sint fordi dette skjer hver eneste dag uten at noen har hørt om det. Du vet ikke hvor Buram er, sier du? Hva med Nuba Mountains, området hvor Buram ligger? Kordofan da? Blue Nile State? I Nuba Mountains har dette pågått siden juni 2011. I Blue Nile State siden regimet i Khartoum tvang guvernør Malik Agar til krig i september, også det 2011. Krigen har altså pågått i over to år. Og er fortsatt helt ukjent. Og det er ikke bare bomber.

Spiser gress og røtter for å overleve

Det første regimet i Khartoum gjorde, var å sperre transporten av mat inn til områdene, og journalisters tilgang. Så begynte de å bombe åkrene. Vi vet ikke hvor mange som har sulta i hjel. Men vi vet at 150 000, 15 prosent av befolkningen i Blue Nile State, har flykta. 200 000 er i tillegg ”severly affected” av krigen i delstaten. Vi vet ikke helt hvor mange som er rammet i Nuba Mountains. Situasjonen er dramatisk og så å si alle er berørt av konflikten. Mange spiser gress og røtter for å overleve.

Noen kommer seg til Sør-Sudan, en stat med problemer nok selv, men mange kommer seg ikke ut. Sannsynligvis er det bare de sterkeste som greier å flykte. Krigen går i bølger. Det er roligere i regntida, da det er veldig vanskelig med troppeforflytninger. Nå er regntida over, og bomberegnet har økt i intensitet.

Sør-Sudan fikk uavhengighet

Krigen begynte i 2011, men det er ikke den første. De siste 50 åra har det vært lite fred i Sudan. Den lengste borgerkrigen var mellom SPLM/A og Khartoum, fra 1983-2005. I 2005 (da Khartoumregimet i mellomtiden også hadde begynt krigføringen i Darfur) ble The Comprehensive Peace Agreement (CPA) undertegna. Den ga befolkningen i Sør retten til en folkeavstemming om de fortsatt ville være en del av Sudan eller om de skulle bli en egen stat. 98,83 prosent stemte for en egen stat, og 9. juli 2011 ble Sør-Sudan uavhengig.

Ga ikke fra seg våpnene

Men CPA omhandlet ikke bare Sør. Blue Nile og Southern Kordofan var to delstater i Nord hvor SPLA hadde stor støtte og kontrollerte store deler av territoriet. Men disse lå i Nord etter de gamle kolonigrensene fra 1957. Derfor fikk de ikke uavhengighet. De fikk en del løfter, inkludert et løfte om en såkalt Popular Consultation (folkeråd) om forholdet til sentralmakta. Denne ble ikke gjennomført, og heller Ikke så mange av de andre løftene. Dette var to av delstatene hvor de hardeste kampene hadde funnet sted, og de fikk veldig lite igjen med freden. Det var derimot ett punkt i avtalen Khartoum var veldig klar på å gjennomføre: Avvæpning.

I juni 2011 krevde Khartoumregimet at de væpna styrkene i SPLA i disse to delstatene skulle gi fra seg våpnene. Siden de ikke hadde fått gjennom noen av løftene i fredsavtalen, heller ikke det at de skulle bli integrert i de regulære styrkene, nekta SPLA. De hadde ingen grunn til å stole på Khartoum og frykta for sikkerheten til sine lokalsamfunn.

Overgrepene mot de sivile var grusomme

Her kan det være på sin plass med bittelitt historie. Det er kjent for mange at Sudans president Omar Hassan al-Bashir er etterlyst av ICC (Den internasjonale straffedomstolen) for forbrytelser mot menneskeheten etter krigen i Darfur (som fortsatt pågår). Forbrytelsene der var en kopi av lignende forbrytelser i Nuba Mountains. Mat og vold ble brukt for å samle befolkningen i leire hvor de ble utsatt for daglige overgrep. Landsbyer ble brent ned. Nuba Mountains er, som navnet tilsier, et fjellområde. En vanlig taktikk fra Sudan’s Armed Forces (SAF) var å omringe ett og ett fjell, for så å brenne og skyte seg oppover. Overgrepene mot de sivile var grusomme. Sjefen for hele operasjonen het Achmed Haroun. Effektiviteten og hensynsløsheten i operasjonen gjorde Haroun til regimets spesialist på uregjerlige sivilbefolkninger og ansvarlig for tilsvarende operasjoner i Darfur. Her starta han blant annet de beryktede Janjaweed. om takk for vel utført jobb i Darfur ble Haroun forfremmet til guvernør for Southern Kordofan. Da SPLA ikke ville gi fra seg våpnene var det ikke uten grunn. De dannet SPLA/M-Nord.

Nord-Sudan ble ofret

Da krigen brøt ut i 2011 var hele det internasjonale samfunnet så opptatt av at Sør-Sudans uavhengighet skulle gå smertefritt, at de som stod igjen i Nord på mange måter ble ofret. Som en god sørsudansk venn sa det: ”They are being punished and dying for our freedom”. Det er forståelig at det internasjonale samfunn var opptatt av at krigen mellom Sør og Nord ikke skulle blusse opp. Etter 25 år med krig og 2,2 millioner døde, var fred innen rekkevidde.

Norge nører opp under krigen

Det som derimot ikke er tilgivelig, er at verdenssamfunnet i november 2013, snart 2,5 år etter at krigen mot sivilbefolkningen begynte, fortsatt står og vasker hendene. Ikke bare det, vi, Norge, støtter regimet i Khartoum økonomisk! Blant annet støtter vi et prosjekt for at de skal få mer ut av oljefeltene. Disse oljefeltene har forårsaket store konflikter, og oljepengene brukes på bombefly. Khartoumregimet kriger ikke bare i to delstater. Så å si hele landet er inne i en eller flere konlikter.

Regimet i Khartoum må presses

Det internasjonale samfunnet fortsetter å behandle denne konflikten som om det var en konflikt mellom Sør og Nord. Dette stemmer ikke. Den har likhetstrekk, den samme marginalisering av periferien, kravet om arabifisering og islamifisering, men kan kun forstås og løses dersom den blir analysert ut fra sin egen dynamikk og sine egne historiske årsaker. Og ikke minst: Den kan kun løses dersom regimet i Khartoum føler seg presset. Det gjør de bare hvis krigen får større oppmerksomhet. Du kan jo starte med å se denne videoen fra Buram.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.