I narkokartellenes rike

FBI

Narkoøkonomien gjennomsyrer de fleste områder av samfunnet i Mellom-Amerika. Dette preger hverdagen til millioner av mennesker på ulike måter.

Mariel Aguilar-Støen
Om Mariel Aguilar-Støen (10 artikler)
Mariel Aguilar-Støen kommer opprinnelig fra Guatemala og er førsteamanuensis ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM), på Universitet i Oslo. Hun forsker på miljø og styresett i Latin Amerika.

Narkotrafikken blir gjerne forbundet med tungt bevæpnede kriminelle grupper omgitt av luksus og vold. Ingen vet hvor store summer som stammer fra narkotikahandel som er i omløp i den lovlige økonomien i de mellomamerikanske landene. Det er mange gråsoner, der narkopengene blandes inn i lovlige aktiviteter. Narkopenger trenger inn i relasjoner og institusjoner på alle nivåer. I noen deler av Mellom-Amerika er pengene fra narkotikatrafikken sentral for den lokale økonomien.

Mer tilstedeværelse fra narkotikakarteller enn fra staten

I en støvete landsby i det rurale Guatemala, er ”Familien” den viktigste kilde til sysselsetting.  Faren og hans tre sønner, organiserer narkohandelen fra Honduras og El Salvador til Mexico, hvor de har koblinger til Sinaloa-kartellet, i dag sannsynligvis den mektigste meksikanske kriminelle organisasjonen. I Guatemala kontrollerer ”familien” flere små steder i langs transportruten. Men det er på fødestedet til faren at koblingene med den lokale befolkningen er sterkest.

Med noe av overskuddet fra narkotikahandel har disse guatemalanske narkobaronene kjøpt store landområder og etablert melon- og vannmelonplantasjer som i dag er blitt den viktigste arbeidsplassen i bygda. ”Familiens bedrift” tilbyr helsetjenester til sine ansatte, både de som jobber som sikkerhetsvakter og de som jobber på plantasjen. I nødsituasjoner, for eksempel ved fødselskomplikasjoner, stiller de sine biler til disposisjon. En far kan fortelle at en av narkobaronene betalte for behandling av hans sønns leukemi. Dersom noen skulle trenge å låne penger, banker de på døren til en av brødrene i organisasjonen. Hvis det er en stor feiring i landsbyen, finansierer ”bedriften” festen. Men familiens kontroll skaper også et voldelig samfunn. Faren og sønnene er både politi og dommer i lokale konflikter, og sanksjonene er som regel svært voldelige. Nabotvister er for eksempel ordnet i ”familiens” stue, der saken føres uten forsvarsadvokat, og ofte medfører dommen at noen må dø.

”Nito, den yngste broren i familien, gikk på skolen sammen med meg, vi vokste opp sammen”, forteller den tidligere ordføreren i landsbyen. Mens vi snakker, spilles en narco-corrido (en musikksjanger som skaper myter og beskriver narkobaroner som lokale helter) på radio.
”Bror Juanito er død/ det var hva folk sa/…for oss som elsker Juanito/ og er vitner til hans adel/ vi som forresten er mange…vil Juanito ikke dø”
Tubaer, trekkspill, gitarer, våpen, kokain, død, rettferdighet og penger blandes om hverandre. På avstand galer en hane, tortillas stekes, en jente kysser en gutt. Jeg vil reise hjem.

De økonomiske og moralske koblingene mellom narkotikasmuglere og landsbyboere formes og forsterkes i mange komplekse og uklare gråsoner. Ved mer enn én anledning har lokalbefolkningen grepet inn for å hindre politiet i å fange narkosmuglere i landsbyene sine. Dette skjer i Guatemala, og det har skjedd i Colombia og Mexico tidligere.

Konkurranse med (lovlige) aktører og organisasjoner
I et annet område på landsbygda i Guatemala jobbet jeg tett på det lokale kaffekooperativet i forbindelse med et forskningsprosjekt. Siden kaffen selges på auksjon, og prisene varierer fra dag til dag, er kaffebøndene vant til å ta risiko, og til å være tålmodige. En dag i kaffeinnhøstingssesongen fortalte to kaffebønder meg at de bare hadde solgt halvparten av kaffen sin til kooperativet. Den andre halvparten solgte de til «los narcos». De fikk tredobbelt av prisen sammenlignet med hva kooperativet kunne betale. Disse «narcos» hadde egentlig aldri sett narkotika. De leide simpelthen sine lastebiler bort til noen som leide dem videre til noen andre.  Alle visste hva som ble fraktet i lastebilene. Pengesummen de fikk for å leie ut lastebilene var flere ganger større enn hva de hadde tjent på en hvilken som helst lovlig virksomhet. For å hvitvaske pengene kjøpte de kaffe. Mannen som fungerte som bindeledd mellom de som leide lastebiler og kaffeprodusentene var han jeg spiste lunsj med hver dag. Han var en vanlig fyr, som grep muligheten livet ga ham til å tjene noen penger. Noen vant, alle risikerte noe, og noen tapte.

Men noen tapte mer enn andre. Kooperativet mistet halvparten av fortjenesten fra den kaffen som medlemmene deres solgte til narcos. Ved ikke å kunne kjøpe og selge kaffe, svekkes kooperativet. En del av fortjenesten fra kaffehandelen går til felleskapet. Svekkelsen av kooperativet har dyperegående konsekvenser for mange. Det dreier seg om mer enn bare penger. Hvis kooperativet forsvinner, forsvinner også mange muligheter for kooperativmedlemmene. Kooperativet er en lokal organisasjon, med en lang historie, hvor felleskapet har investert mye arbeid og innsats. Denne organisasjonen har støttet sine medlemmer med å kjøpe land, gitt dem kreditt, oppfordret folk til å spare og gitt opplæring i landbruksvirke. Mens kooperativet hjelper mange, går narko-pengene til noen få individer.

Noen antar at den ulovlige narkotikatrafikken genererer en omsetning på ca US $ 35-45 milliarder i Mexico, med en resultatmargin på omlag 80 prosent. Narkotikahandlere kan ta risiko, og bære økonomiske tap ingen annen lovlig virksomhet kan, og har et konkurransefortrinn overfor alle lovlige virksomheter. De kan dermed styrke sin posisjon i lokale og regionale sammenhenger. Det er mer enn nok penger til å bestikke det dårlig betalte politiet, korrupte dommere og politikere, men også til å starte lovlige bedrifter. Det er også mer enn nok våpen til å holde befolkningen fanget i frykt. Narkotikatrafikken er så tett på kroppen til folk flest, at den er blitt en naturlig del av en hverdag som allerede var farlig og voldelig.

Er et annet dagligliv mulig for innbyggerne i Mellom-Amerika?
Narkotikahandel er en del av dagliglivet til millioner av mennesker i Mellom-Amerika, og narkobaronene tilbyr tjenester og gir muligheter som staten aldri har kunnet tilby. Prisen er imidlertid høy. De svært høye fortjenestemarginene gjør også at konkurransen mellom karteller for kontrollen av narkotikaruter blir stadig mer voldelig. Mellom-Amerika er verdens mest voldelige region. I den såkalte nordlige trekant, Guatemala, Honduras og El Salvador, er drapsraten henholdsvis 40, 90 og 60 per 100 000. I Guatemala er faktisk antallet voldelige dødsfall nesten like høy nå som under borgerkrigen.

I en region der vold og ekskludering stikker dypt, og der tilgangen til våpen er ukontrollert finner narkotikatrafikken grobunn til å blomstre. Siden 1970-tallet, da Nixon innførte begrepet «krigen mot narkotika», har man forsøkt å løse narkotikaproblemet med forbud, kriminalisering, bruk av militært utstyr, og med militær intervensjon i Latin-Amerika. Men, narkotikatrafikken og forbruket fortsetter å stige, volden intensiveres, og de ​​betingelsene som bidro til at denne aktiviteten slo rot i regionen har endret seg lite. Den tidligere presidenten i Mexico, Felipe Calderón, sa før han forlot presidentkontoret, at det var nødvendig å undersøke andre alternative metoder for å konfrontere narkotikaproblematikken.

Hvordan kan vi vise vår solidaritet til de millioner av mennesker som opplever konsekvensene av narkotrafikken i Mellom-Amerika hver dag?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

2 kommentarer på I narkokartellenes rike

  1. AvatarGeir Gabrielsen // 2013-11-14 kl 12:22 //

    Narkotikapolitikk er en meget sjelden vare i norsk venstresidens forum. Norsk venstreside har stort sett stilletiende sluttet seg til R. Nixon krig mot narkotika fra 1971.

  2. Latin-Amerika krever endring av FN-avtalen for å regulere markedet og stoppe krigen mot narkotika.

    The Global Commission on Drug Policy formaner verdens ledere til å avkriminalisere bruk av narkotika for å kunne ivareta innbyggernes sikkerhet og helse. Avkriminalisering, slik den globale kommisjonen ber om, er et avgjørende skritt i retning for å ta markedet vekk fra de kriminelle gjengene og inn i kontrollerte former.

    Folkeaksjonen lovlige utsalgssteder for hasj og marihuana (LUHM): “En avkriminalisering av forbruk i Norge vil heve vår troverdighet og sette oss i en posisjon hvor vi kan ta avstand fra “krigen mot narkotika” i FN, og støtte Latin-Amerika i deres kamp for å få slutt på en evigvarende krig.

    Det er viktig å tenke strakstiltak, delmål og langsiktige mål. Det må være mulig å oppnå tverrpolitisk enighet om avkriminalisering av narkotikabruk som strakstiltak. Det er enklere å få tverrpolitisk enighet om at det er feil å straffe mennesker som ikke skader andre, enn hvilken produksjons- og salgsmodell man skal innføre.

    Som en varig modell er ikke avkriminalisering godt nok, produksjon og salg må også reguleres. Det vil imidlertid ta tid på grunn av internasjonale avtaler – men er ikke et holdbart argument for at mennesker som ikke skader andre, men strengt tatt bare er ulydige, skal straffeforfølges i påvente av at staten skal tilrettelegge for lovlige utsalgssteder.” http://luhm.no/?p=1707
    Se også: http://www.facebook.com/luhm.no

Kommentarfeltet er lukket.