En skjennepreken til majoritetsbefolkningen

Foto: Ashish Singh

Vi har ikke glemt hvordan det er å være medmennesker, vi bare ser ikke ut til å anse dem som mennesker lenger.

Cecilia Johansen
Om Cecilia Johansen (1 artikler)
Cecilia Johansen studerer tekst og skribent ved Westerdals høyskole.

For nærmere ett og et halvt år siden satt jeg og ventet på bussen i sentrum av Oslo. Gatemagasinet «Folk er folk» var fremdeles forholdsvis nytt og de senere konfliktrammede leirene rundt Sofienbergkirken og Årvoll lå fremdeles i fremtiden. Bussholdeplassen var stappfull av mennesker, deriblant en eldre romkvinne som solgte nettopp «Folk er folk». Idet hun henvendte seg til en middelaldrende norsk kvinne, åpenbart i forsøk på å selge magasinet, spyttet den norske kvinnen henne i ansiktet og ba henne om å ta tjuvgodset sitt med seg dit hun kom fra. Slike som henne var nemlig ikke ønsket i landet. En ubehagelig stillhet senket seg over busstoppet.

Selv i retrospektiv kan jeg kjenne den heller velkjente smaken av avsky, godt smurt utover tunga. Du vet, den følelsen man får når man ser barn bli mishandlet på TV. Ett og et halvt år senere sitter jeg her, beskuende ut over det enorme internettet og gremmes over hva som har skjedd med Norge. Et land jeg en gang trodde var moderne, oppegående og ikke minst tolerant har utviklet seg til et skrekksamfunn der ord som ”heksejakt”, og ulike sammensetninger av ordet ”problem”, er sentrale. Med Rusken i spissen har vi dannet en armé av fordommer og uvilje med intensjon om å renske landet for det vi anser som uønsket. Ute av syne, ute av sinn, sies det.

Med jevne mellomrom dukker det opp nyhetssaker i de norske mediene, med den klare hensikt å sette i gang en slags prosess hos den vanlige mannen og kvinnen i gata. Tidligst i vår ble det spådd en «rominvasjon» på lik linje med noe du finner i enhver amerikansk sci-fi film av klasse B. Uhåndterlige «horder» av romfolk skulle invadere landet og dra med seg alskens skumlerier, som menneskehandel og organisert kriminalitet, inn i glansbildesamfunnet vårt. Her skulle de forsøple, stjele, begå incest og grille hunder i parkene i enda større grad enn hva de allerede påstås å gjøre. En skulle tro at skildringer som dette tilhørte fiksjonen, men den gang ei. Rusken-sjef Jan Hauger er blant dem som har brukt mediene som kanal for å uttale seg fargerikt om romfolket i Oslo, og derfor vært med på å skape feilaktige bilder av virkeligheten. Feilaktige og på grensen til det syke.

Selvfølgelig er det heldigvis slik at de fleste forstår at realiteten kanskje ikke er akkurat slik mediene fremstiller den. Likevel lar vi oss påvirke mer enn vi liker å erkjenne. Underbevisst tar vi til oss fragmenter av det vi leser, ser og hører. Vi fordøyer det, og lagrer det i ulike deler av hjernen.

Det er imidlertid en forskjell i hvor mye vi drøfter rundt det vi lagrer. Bildet er sammensatt, og det er holdningene også. Vi er et land som elsker å dyrke problemene og frustrasjonen rundt dem. Det handler ikke nødvendigvis om at vi elsker problemene i seg selv, men spenningen det skaper i vårt ellers litt kjedelige samfunn. Vi har det så jævla greit, så når noen kommer inn og forstyrrer denne illusjonen blir vi nærmest litt gledelig forbanna. I hvert fall mediene. Skandaler og negativitet er deres største salgsmiddel, og dette er definitivt med på å lokke frem det verste i selv de beste. Vi synes det er litt deilig å hate, men selv det mest ubetingede hat må ha en bakgrunn. Hatet må i hvert fall være subtilt. Ola Nordmann er livredd for å falle utenfor boksen merket «politisk korrekt». Vi skal liksom ikke synse om ting som kan oppfattes som fordomsfullt eller intolerant, da dette gjør oss til dårlige mennesker. Det er her medienes rolle kommer inn. Ved å dehumanisere romfolket og deres tragiske levemåte i de ulike mediekanalene, legitimeres muligheten for å projisere misnøyen og alskens fordommer mot dem. Det er plutselig greit å synse negativt, for vi har jo ikke sagt det selv.

Det har aldri vært min hensikt å påtvinge majoriteten meninger og synspunkter at det jeg anser som det gode kaliber, men det er viktig å få fastsatt en viss grad av respekt for andre mennesker. For det er nettopp mennesker de er. Mennesker med rettigheter, til og med. Folk har en tendens til å glemme at EU/EØS-borgere har lovlig oppholdsrett i Norge i inntil tre måneder. Det vil si at de i opp til tre måneder sammenhengende har lov til å oppholde seg her i Norge, uten statsborgerskap. De har faktisk akkurat de samme rettighetene som Kari Nordmann som drar på harrytur til det enorme europeiske kontinentet «Syden». Forskjellen er imidlertid at disse folka ikke kommer fra en høystandardvilla på beste vestkant, med de goder det måtte medføre. De kommer fra lave kår, arbeidsmangel og et rasismenivå som ikke ligner grisen, selv i hjemlandet. De har heller ikke valgt å reise fordi de fortjener et avbrekk i hverdagen, men simpelthen fordi penger er en nødvendighet i dagens samfunn. Det lever en misoppfatning blant nordmenn om at romfolk nødvendigvis ønsker å leve det livet de lever i Norge. At tigging er den foretrukne formen for arbeid, fordi de er «for late til å jobbe». I «vanlige» innvandringsdebatter lyder den velkjente «they took our jobs», mens i dette tilfellet handler det om at vi rett og slett ikke tåler å se folk som er så fattige at de må leve i en pappkopp fra Deli de Luca.

Så har vi glemt hvordan er det å være medmennesker? Naturligvis har vi ikke det, men deter mye lettere å slippe og se ulykken og fattigdommen i hvitøyet. Folket ytrer et ønske om løsninger, men bare så lenge det fjerner det vi anser som problemet. Da byråd Lisbeth Iversen (KrF) la frem et forslag om å åpne dørene til sentralbadet i Bergen for tiggere, slik at de kunne utføre menneskelige nødvendigheter som dobesøk og dusj, ble hun så hetset at hun måtte trekke seg fra stillingen. Her i hovedstaden blir romfolket lenset vekk, uansett hvor de befinner seg. Dette skjer enten i regi av politiet, akkompagnert av rusken eller rett og slett av sinte nordmenn som ikke ønsker dem i nabolaget. Flere blir i tillegg nektet inngang i matbutikker, og det finnes ytterst få muligheter for sanitærtjenester. De er uønsket hvor enn de beveger seg, og tiltakene for å bedre deres livssituasjon i er i fåtall. Den norske misnøyen spirer, og det blir færre og færre som husker at romfolket faktisk er et folk. Mennesker, i like stor grad som nordmenn. De blir behandlet som skadedyr. Skadedyr som burde fjernes fra bybildet. Vi har ikke glemt hvordan det er å være medmennesker, vi bare ser ikke ut til å anse dem som mennesker lenger.

I diskusjonen om hvorvidt Norge burde arrangere OL ble det blant annet argumentert med at «Vi burde ta regninga, for vi har jo tross alt råd til dette». Burde ikke denne holdningen også gjelde humanitære kriser i hjemlandet? Vi er verdens rikeste land, så burde ikke vi kanskje derfor vurdere å spytte inn et par ekstra kronasjer i bistandskassa, slik at vi kan slippe det grusomme synet av mennesker som ikke har det like bra som oss? Nei, for de er dyr. Folk snakker om at en femmer i pappkoppen ikke hjelper stort, men få er allikevel villige til å bidra på et større plan. Vi ønsker å leve våre prosaiske liv, hvor det som definerer en krise er hvorvidt vi skal ha taco eller pizza til middag. Vi ønsker ikke lidelse og fattigdom, for selv om vi ikke vil innrømme det, så gjør det vondt langt inn i hjerterota og se mennesker bo på gata.

Så, hvordan skal vi få bukt på dette problemet? Stenge grensene? Melde oss ut av EØS? Tiggerforbud? Eller bare bygge en stor feit mur rundt landet, slik at ingen kan forstyrre vår fantastiske illusjon av et verdensbilde. Heksejakten er et faktum, majoritetsbefolkingen har talt, og talen skremmer meg. Norge, vi har hatt en fatal systemkrasj, og vi må reboote før det er for sent.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned