Justismord i Norge

Quick-saken er ikke unik. Justismord forekommer oftere enn vi liker å tro. Ukasliste gir en oversikt over justismord i Norge i etterkrigstiden. De har mye til felles.

Marte Rua
About Marte Rua (1 Articles)
Marte Rua er sosiolog og ansatt på Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo, der hun forsker på temaer knyttet til fengsel.

Foto: Longyearbyen lokalstyre

«Quick-saken» inneholder ingrediensene vi finner i alle store justismordsaker i Norge: Thrilleren er resultatet av kritikkverdige etterforsknings- og avhørsmetoder, og ikke minst rettsvesenets, sakkyndiges og medias rolle. 

31. juli 2013 kom nyheten om at Sture Bergwall, som tidligere kalte seg Thomas Quick, er renvasket og frifunnet også for det siste av de åtte drapene han tidligere var dømt for. Det fantes ikke vitner eller tekniske bevis for at han sto bak noen av dem. Dommene var basert på tilståelser fra Quick/Bergwall, som etter hvert ble omtalt som Sveriges mest kjente seriemorder. Det var etter at Bergwall i 1990 ble dømt til rettspsykiatrisk behandling ved Säters rättspsykiatriska klinik at han begynte å kalle seg Thomas Quick og hevde at han hadde begått en rekke alvorlige forbrytelser på 1970- og 80-tallet. I 2008 trakk han alle tilståelsene.

Quick/Bergwall ble dømt for tre drap begått i Norge etter omfattende etterforskning av norsk politi og vurdering i påtalemyndigheten. 15. august 2013 ble det kjent at Norge skal medvirke i en svensk gransking av påtalemyndighetens og rettspsykiatriens rolle i Quick-saken. Alle drapene Bergwall har vært dømt for, er over 25 år gamle. Dette betyr at de tre norske drapene er foreldet, og at det derfor er uaktuelt å åpne en ny drapsetterforskning. Bergwall sitter fortsatt i Säters rättspsykiatriska klinik, der legene motsetter seg å skrive ham ut. Klinikken har i sommer fått hard kritikk i Sverige, blant annet for medisineringspraksis, lovbrudd og informasjonen ansatte har gitt rettsvesenet.  Et langt og interessant intervju av journalisten Chris Heath fra august 2013 gir et innblikk i Bergwalls historie og liv i den lukkede psykiatrien.

Quick-saken reiser spørsmål om grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, men kaster også lys over svakheter ved mektige samfunnsinstitusjoner og feil begått av representanter for disse. På den måten har saken mange fellestrekk med de store, kjente justismordsakene i Norge. Her kan du lese om disse sakene, og til slutt litt om hva de har til felles.

Hva er justismord?
Opprinnelig ble ordet «justismord» brukt om domfellelser hvor en uskyldig ble dømt til døden og henrettet. Den vanlige forståelsen i dag er at justismord er domfellelse av en uskyldig, altså en som ikke har utført handlingen han eller hun er dømt for. Enkelte mener at det først må være snakk om alvorlige forbrytelser før en kan kalle det justismord. Det er imidlertid ikke noe krav etter den vanlige definisjonen at den uskyldig dømte senere er blitt frifunnet – det avgjørende er at personen er reelt uskyldig. Mange domfelte har måttet begjære gjenopptagelse mange ganger før sluttresultatet er frifinnelse. Uriktige domfellelser kalles justismord selv om ingen bevisst har ønsket at en uskyldig skal bli dømt.

Det finnes ikke offisiell statistikk på hvor ofte justismord forekommer. Jus-professorene Anders Bratholm og Ståle Eskeland (Universitetet i Oslo) skriver i en bok fra 2008 om justismord i Norge at de skjer oftere enn antatt, og anslår at 20 justismord i året ikke er et for lavt tall. En spørreundersøkelse blant forsvarere i 1998 av Anders Bratholm og Ulf Stridbeck (også professor i juss ved Universitetet i Oslo), konkluderte med at minst 15 personer, trolig flere, ble dømt uskyldig hvert år. Flere av sakene i undersøkelsen gjaldt dommer på fire til ti år. Mange saker blir imidlertid aldri avdekket – det er ekstremt ressurskrevende å arbeide med gjenopptakelsessaker. Noen justismord får mer oppmerksomhet enn andre. En av de mest kjente og beskrevne justismordsakene i det 20. århundre var den såkalte Hetle-saken. Mikal Hetle og sønnen Ole ble dømt for overlagt drap i 1907, og det gikk hele 40 år før de ble frifunnet. Dette er de mest kjente og omtalte justismordene i den norske etterkrigstiden:

Bumerangsakene
Dette er kortbetegnelsen for en gruppe saker der de tiltalte hadde forklart at de hadde vært utsatt for politivold i Bergen, og som siden ble dømt for falsk forklaring. Disse sakene startet da forskerne Gunnar Nordhus og Edvard Vogt gjennomførte et forskningsprosjekt som skulle kartlegge vold i Bergen på midten av 1970-tallet. Undersøkelsen avdekket utbredt politivold blant byens legebehandlede voldsofre. Etter at rapporten ble utgitt i popularisert form (i boka Volden og dens ofre) i 1981, opprettet Justisdepartementet et offentlig granskningsutvalg ledet av Anders Bratholm. Utvalget bekreftet funnene. Vogt, Nordhus og Bratholm gjennomførte en ny undersøkelse med dybdeintervjuer med voldsofre, publisert i 1986.

Rapportene ble møtt med kraftige reaksjoner, særlig fra politiet selv, som sammen med media gjennomførte det som i ettertid er blitt betegnet som en heksejakt på forskerne. Riksadvokaten iverksatte politietterforskning av forskningsresultatene, som ble gjennomført av Oslo-politiet. Kollegene i Bergens-politiet ble her frifunnet for anklagene om politivold, og i stedet ble det innledet etterforskning av om lag 50 informanter som hadde fortalt om politivold til Oslo-politiet. 15 av dem ble tiltalt for falsk forklaring, og i årene 1988-1990 ble ti personer dømt for dette.

Høyesterett bestemte i 1998 at sju av disse sakene skulle gjenopptas. De sju domfelte som hadde begjært gjenopptakelse ble frifunnet og tilkjent rundt 100.000 kroner i erstatning for hver måned de hadde sonet fengselsstraff (til sammen ca. 2,4 millioner kroner). Fakultetsbiblioteket ved Universitetet i Bergen skriver om den lange prosessen her.

Liland-saken
Liland-saken ifølge Bratholm og Eskeland et gjennombrudd for forståelsen av at justismord forekommer oftere en vi liker å tro. Per Liland (f. 1931) ble i 1970 feilaktig dømt til livsvarig fengsel og ti års sikring for drapet på to personer i Fredrikstad (de såkalte «Øksedrapene i Lille Helvete»). En av årsakene til justismordet var at de sakkyndige hadde avgitt uholdbare erklæringer om dødstidspunktet. Etter å ha sonet hele dommen (i 24 år, til juni 1993), ble Liland imidlertid frifunnet i 1994, etter at det ble klart at det hadde skjedd et justismord. Gjenopptakelsen skjedde til tross for sterk motstand fra påtalemyndigheten, og særlig som en følge av innsatsen til journalist og privatetterforsker Tore Sandberg og paret Vibeke og Sten Ekroth. Liland ble tilkjent 14,3 millioner i erstatning.

Saken ledet til at det ble satt ned et offentlig utvalg som skulle undersøke årsakene til justismordet i en offentlig utredning, og bidro til at det ble opprettet en kommisjon for gjenopptakelse av straffesaker (Gjenopptakelseskommisjonen). Saken har forblitt uoppklart og er i dag strafferettslig foreldet. Liland selv døde i 1996.

Moen-sakene
Moen-sakene er ifølge Wikipedia Europas eneste kjente tilfelle av dobbelt justismord i drapssaker. Fritz Moen (f. 1941) hadde sterkt nedsatt fysisk og psykisk funksjonsevne – han vokste opp på ulike institusjoner uten å få språkopplæring som liten, var lam i den ene armen, døv og hadde svært dårlig talespråk. Moen ble dømt for to seksualdrap ved to ulike anledninger. Først ble han i 1978 dømt til 16 års fengsel og 10 års sikring for drapet på 20 år gamle Torunn Finstad i 1977. Deretter ble han i 1981 dømt til en tilleggsstraff på fem års fengsel for drapet på Sigrid Heggheim i 1976.

Journalist Tore Sandberg engasjerte seg sterkt i Moen-sakene på slutten av 1990-tallet, og Moen begjærte sakene gjenopptatt i 2000. Høyesterett ga medhold i kravet om gjenopptakelse av Sigrid-saken, men ikke i Torunn-saken. Moen ble frifunnet for Sigrid-saken i 2004, og fremmet ny begjæring om gjenopptakelse for Torunn-saken for Gjenopptakelseskommisjonen. Moen døde i 2005, fremdeles kjent som skyldig i å ha begått et drap. I 2006 ble han frikjent også i Torunn-saken, etter at en mann hadde tilstått begge drapene på dødsleiet. Fritz Moens dødsbo ble tilkjent 20 millioner kroner i erstatning for begge justismordene. Også denne saken førte til sterk kritikk av rettsvesenet så vel som mediene i Norge. Blant annet ble det nedsatt et offentlig utvalg som undersøkte årsakene og skrev en granskningsrapport.

Fjell-saken
Tore Sandberg bidro også til at den psykisk utviklingshemmede Åge Vidar Fjell (f. 1951) fikk saken sin gjenopptatt. Fjell ble i 1990 dømt til sju års fengsel og 10 års sikring for drapet på en nabo, i den såkalte Kilebygda-saken.

Sandberg begynte å undersøke saken sammen med advokat Johnny Sveen i 2001. De uavhengige granskerne har gitt hard kritikk av selve tilståelses- og avhøringsprosessen, siden Fjell skal ha sittet i avhør i omtrent 60 timer uten advokat, hjelpeverge e.l. til stede. Etterforskningen var også meget kort, og en rekke spor ble aldri undersøkt.

Fjell sonet hele dommen sin, men Gjenopptakelseskommisjonen bestemte at saken hans skulle behandles i 2008. På tross av at Sandberg og Fjells advokater mente de kunne føre bevis for at Fjell aldri hadde begått drapet, ble skyldspørsmålet aldri vurdert. Fjell ble frifunnet på bakgrunn av hans mentale status (ikke strafferettslig tilregnelig), og uten ny rettsbehandling. Fjells advokat fremmet erstatningskrav på rundt 19 millioner i 2009, og fikk 10 millioner kroner i oppreisning i 2011.

Saker med seksuelt misbruk og vold mot barn
I den såkalte Rødseth-saken, der den 20 år gamle Sveinung Rødseth i 1982 ble feilaktig dømt til ett år og ni måneders fengsel for å ha forårsaket sin fem måneder gamle datters død, mislyktes han to ganger med å få saken gjenopptatt. Flere personer engasjerte seg, blant dem skuespilleren Wenche Foss, som sto i spissen for innsamlingen av ca. 300.000 underskrifter til støtte for gjenopptakelsen. Rødseth ble frikjent i 1997 – 16 år etter at han først ble fengslet – og tilkjent 930.000 kroner i erstatning og oppreisning. Gjenopptakelsen kom etter en lovendring som gjorde det enklere å få gjenopptatt alvorlige straffesaker.

Pensjonert lagmann Trygve Lange-Nielsen har arbeidet for å få gjenopptatt flerfoldige misbruksdommer, blant dem en sak der han selv var dommer. Lange-Nielsen sporet opp en rekke saker der han mener folk er blitt uskyldig dømt fordi leger og psykologer har tatt feil eller vært for bombastiske. I perioden 1995-2007 ble 30 personer (28 saker) dømt for seksuelt misbruk frikjent da sakene deres ble gjenopptatt, ni av dem etter at usanne beskyldninger ble trukket tilbake. Blant sakene fra denne perioden var Hage-saken, som fikk omfattende offentlig oppmerksomhet da den pågikk.

Atle Joar Hage (f. 1947) ble i 1984 ble dømt for incest mot de to barna sine, etter anklager fra kona i forbindelse med en skilsmisse og konflikt om samværsrett. Barna, som var sju og ni år gamle, ble ikke ført som vitner i saken. Hagen sonet dommen i 1986, men ble nedbrutt, isolert og stemplet i nærmiljøet, og begikk selvmord i 1987. Etter sin død ble imidlertid Hage frikjent for alle anklagene i 1998, etter at barna begjærte saken gjenopptatt. De hevdet at det aldri var begått noen overgrep. Sønnen, som sier han som barn ikke visste at det var en rettssak, har siden kritisert de sakkyndige i saken.

VG-jornalist Hans Kringstad har også bidratt til kritikken av sakkyndiges rolle i overgrepssaker. I boka Bjugn-formelen fra 1997 intervjuet han 60 personer og gjennomgikk tusentalls dokumenter fra den såkalte Bjugn-saken som endte uten noen fellende dom i 1996. Her setter Kringstad søkelys på den massive og følelsesladde stemningen som lett sprer seg i slike saker. Den prisbelønte danske spillefilmen Jagten  fra 2012, med Mads Mikkelsen i hovedrollen, bygger på denne saken.

Torgersen-saken
Saken til Fredrik Fasting Torgersen (f. 1934) er aldri gjenopptatt, men Torgersen-saken  (opprinnelig kalt Skippergata-saken) beskrives som Norges mest omtalte og omdiskuterte justismordsak gjennom 50 år. Torgersen ble i 1958 dømt til livsvarig fengsel og ti års sikring for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen. Tekniske bevis som knyttet Torgersen til drapet var sentrale under rettssaken, og har også vært det i ettertid. For med tiden har tolkningen av disse bevisene vært gjenstand for omfattende undersøkelser og kritikk.

Torgersen sonet 16½ år og ble løslatt i 1974. Han har hele tiden hevdet at han ble uskyldig dømt, og saken ble for alvor omstridt da Jens Bjørneboe rykket ut til forsvar for Torgersen på 1970-tallet (blant annet samlet forfatteren 5000 underskrifter til støtte for gjenopptakelse). Fra 1990-tallet har Torgersen fått støtte blant annet fra en rekke akademikere innen juss, medisin og naturvitenskap.

Torgersen har begjært saken sin gjenopptatt fem ganger – i 1958 (han trakk denne begjæringen), 1973, 1997, 2004 og 2007. Kravet ble sist avvist av Gjenopptakelseskommisjonen i 2010. Torgersen har saksøkt Gjenopptakelseskommisjonen og Riksadvokaten med påstand om at kommisjonens avslag kjennes ugyldige og at saken gjenopptas. Torgersen er i dag 80 år og bor på Vålerenga i Oslo.

Jens Bjørneboe skrev i 1973 det dokumentariske teaterstykket Tilfellet Torgersen som er basert på rettssaken i 1958. Dette stykket, og en rekke andre dokumenter og utgivelser om saken (blant annet Torgersens erindringsbok og diktsamlinger), kan lastes ned fra den innholdsrike nettsiden torgersensaken.no.

Kritikken av rettsvesenet og media
Det ligger i sakens natur at det norske rettssystemet har møtt mye kritikk i justismordsakene – de illustrerer alvorlige systemsvikt og egner seg til å svekke tilliten til rettsvesenet. Saker som går over mange år, vil ha involvert en rekke personer fra rettsvesenets elite. En opphevelse av tidligere dommer innebærer også en kritikk av de involverte. Kritikerne hevder prestisjen styrer og gjør det vanskelig å gjenoppta rettsprosesser som kan ende med å avdekke feil som er begått. Domstolene kritiseres også for å utvise for stor tillit til politiet.

Men også mediene – som maktfaktor og aktører – er blitt sterkt kritisert for sin rolle i justismordsakene. Både for at de ikke har ivaretatt sin rolle som «den fjerde statsmakt», og for at de i ettertid har vist liten interesse for hvordan justismordene kunne bli begått. Mediene jager ikke alltid i flokk, et større problem kan være at de «tier i flokk», skriver professor i journalistikk Rune Ottosen i boka om justismord i Norge. Pressens samfunnsrolle skal ifølge deres egne retningslinjer beskytte mot overgrep og avdekke kritikkverdige forhold. Dersom de skal kunne det, krever det også åpenhet i systemet. I Norge har ikke journalister, som sine svenske kolleger, rett til innsyn i bevismaterialer. De må ofte skrive ut fra lekkede opplysninger fra kilder som selvsagt har egeninteresser og kan forvente gjenytelser.

Et eksempel på kriminalsaker som er preget av slike lekkede kilder, er Orderud-saken som startet i 1999. I store drapssaker er politiet og mediene avhengige av hverandre, men kan også utvikle usunt tette bånd. I saker som politivoldsakene i Bergen, kritiseres ikke media bare for å ha «glemt» sin viktigste funksjon: Å stille kritiske spørsmål. De blir også beskyldt for å ha spilt rollen som medløpere (Bergens tidende drev blant annet kampanjejournalistikk mot forskerne som i utgangspunktet avdekket politivoldsakene). Til og med Høyesterett gikk i 1998 langt i å gjøre norsk presse medskyldig i justismord i Bumerangsakene.

«Den lille manns sak» – Se og Hør og Fremskrittspartiet
Derimot har Se og Hør spilt en avgjørende rolle for oppklaringen av justismordet blant annet på Fritz Moen. I mediedekningen av Liland-saken skrev daværende VG-journalist Knut Haavik, senere kjent som mangeårig sjefredaktør i Se og Hør, det journalistikkprofessor Rune Ottosen kaller forhåndsdømmende rettsreferater og stigmatiserende uttalelser mot Per Liland. Også Lilands støttespiller Sten Ekroth ble latterliggjort, og omtalt som pøbel og amatørdetektiv av Haavik.

VG-journalist Anders Giæver har siden reist spørsmålet om Haavik følte behov for å øve bot for sitt ansvar som journalistisk medløper i justismordet på Per Liland: Etter frikjennelsen i Liland-saken inngikk Se og Hør en avtale med Tore Sandberg om å finansiere Sandbergs arbeid med oppklaring av flere justismord mot førsteretten til hans historier. Fra 1998 har Se og Hør finansiert hans private etterforskning med millionbeløp. Sandberg har etter at avtalen ble inngått bidratt til oppklaring av sju justismord, blant dem Moen-sakene og Fjell-saken. I de senere årene har han blant annet jobbet med Orderud-saken.

Justismord krever ofte kritisk granskning og oppmerksomhet fra media for å bli en sak i offentligheten – og med det i rettsvesenet. I Sverige kalles frifinnelsen av Sture Bergwall i Quick-saken som en triumf for den gravende journalistikken.  Se og Hør er ikke nødvendigvis en mediebedrift som umiddelbart slår en som en sentral kritisk redaksjon i medielandskapet. Enda mer overraskende kan det være, kanskje særlig for personer på venstresida, at Fremskrittspartiet har engasjert seg spesielt i det som kan forstås som ”den lille manns sak”.

I 2011 gikk Fremskrittspartiets justisfraksjon på Stortinget ut med støtte til gjenopptakelse av Torgersen-saken. Da Per Liland før han døde i 1996 ga Tore Sandberg 1,1 millioner kroner av erstatningssummen til dekning av en del av de utgiftene Sandberg hadde hatt i forbindelse med sitt engasjement, krevde likningsmyndighetene 600.000 kroner i skatt fra beløpet. Saken ble i 2000 tatt opp i Stortinget av Carl I. Hagen, som foreslo at Stortinget bevilget kr. 900.000 til Tore Sandberg til dekning av utgiftene han hadde hatt i forbindelse med skattekravet. Forslaget falt mot Høyre og Fremskrittspartiets stemmer. Staten frafalt imidlertid kravet i 2001 da Høyres Per-Kristian Foss ble finansminister.

Ildsjelenes innsats
I alle justismordsakene er det opplagt at enkeltpersoners innsats har vært avgjørende for at justismord er blitt avdekket og rettet opp. Bare i Torgersen-saken hadde advokat Erling Moss og professor Ståle Eskeland i 1998 brukt mer enn 10.000 timer på å få saken gjenopptatt på et tiår. Jus-professor Anders Bratholm er også kjent for sin innsats i Liland-saken og politivoldsaken i Bergen (Bumerangsakene).

For de fleste er nok særlig Tore Sandberg forbundet med justismordsaker. Han har mottatt en rekke priser for innsatsen sin. Ikke bare har han betydd mye i enkeltsaker, han har bidratt til å endre synet på fenomenet generelt: Da Sandberg skrev boka Øksedrapene i lille helvete i 1992 om Liland-saken, måtte han sette spørsmålstegn etter tittelen Justismord i Norge? i innledningen. Det må man ikke i dag.

Du kan lese mer om justismord i boka Justismord og rettssikkerhet   redigert av Anders Bratholm og Ståle Eskeland (red.) fra 2008, som også er hovedkilde for denne teksten, i tillegg til en rekke andre. Før sommeren 2013 kom også boka Justismordets retorikk, der litteraturviterne Johan Dragvoll, Bjørn C. Ekeland og Arild Linneberg tar for seg rettens retorikk i noen av de mest kjente norske justismordene fra nyere tid. Mange av sakene som er omtalt i denne artikkelen er grundig beskrevet i flere egne bokutgivelser tilgjengelig på biblioteket.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

1 Comment on Justismord i Norge

  1. thomasbye // at // Reply

    Takk for flott gjennomgang av de mest kjente norske justismordene! Fredag 29.11. spiller jeg monologen 0+0=4 på Det Norske Teatret. Forestillingen gjør dypdykk i Torgersen-, Liland- og Moen-sakene. Velkommen!

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. Den skjulte maktstruktur del 2 | Rett og Urett

Leave a comment

Your email address will not be published.


*