Det er nemlig ikke første gang at hele folkeslag blir definert som et problem på bakgrunn av annerledes språk, utseende og livsførsel. Romanifolket har vært i Norge siden 1500-tallet, men ble sett på som et samfunnsproblem av det offentlige Norge til langt ut på 1900-tallet. De er et beslektet folkeslag til romfolket som i dag kommer fra Romania, men tilhører den nordvesteuropeiske grenen av et folk som sannsynligvis utvandret fra India til Europa på 1300-tallet.
Romanifolket i Norge
Fra norsk historie kjenner vi de reisende under mange navn. De fikk betegnelsen tatere da man trodde de stammet fra de asiatiske tartarene, og de fikk tilnavn som fantefolk, splint og fark. Mange av dem reiste rundt som handelsreisende med hest og kjerre eller båt, og utøvde håndverk som blikkenslagere eller hestespesialister. Skillet i folks bevissthet gikk gjerne mellom de som reiste og de som var bofast, selv om ikke alle reisende var tatere og ikke alle tatere reiste.
Mange av taterne levde i fred med det norske samfunnet. Noen levde som bofast og andre skaffet seg reisepass slik at de kunne reise rundt uten problemer. Men mistenkeliggjøring og rasisme, straff og deportasjon, var også en del av livet for mange av de norske taterne. Rundt andre halvdel av 1800-tallet begynte det offentlige Norge å sette i gang systematiske tiltak for å bli kvitt ”taterplagen.” Ansvaret ble overlatt til kirka, som opprettet Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet, senere omdøpt til Norsk misjon blant hjemløse.
Assimileringspolitikk og overgrep
Misjonen gikk til verks for å utslette alle spor av taternes kultur, inkludert språket. Denne assimileringspolitikken, som på noen vis minner om fornorskningspolitikken samene ble utsatt for, var velsignet av Stortinget. Misjonen gikk gjerne etter barna, som ble fratatt foreldrene og satt i barnehjem eller fosterhjem. Mange av barnehjemsbarna ble utsatt for seksuelle overgrep, og fosterhjemsbarna fikk ofte ikke vite at de var av taterslekt. Dermed ble de frarøvet sitt språk og sin kultur fra ung alder.
Også de voksne ble utsatt for en rekke assimileringstiltak. Mange ble sendt til Svanviken arbeidskoloni hvor de fikk forbud mot å snakke sitt eget språk, og en del av kvinnene ble tvangssterilisert. Tanken var at de skulle rehabiliteres og bli til skikkelige, bofaste borgere. Så sent som i 1951 kom et forbud som gjorde at tatere ikke kunne eie hest. Loven hindret dem i å reise i tillegg til å frata dem hestehold som en sentral del av kulturen.
Rasehygiene under nazismen
Bak assimileringspolitikken lå en tanke om at taterne var rasemessig underlegne, i klasse med ”negere og jøder,” og at de hadde kriminalitet i blodet. Under krigen intensiverte NS-regimet det rasehygieniske aspektet av politikken ovenfor de reisende, og både Misjonen og Fattigvesenet var høyst villige til å samarbeide med nazistene. Norske sigøynere av den østeuropeiske grenen som hadde slått seg ned i Norge i løpet av 1800-tallet, ble deportert til Tyskland allerede før krigen. Mye tyder på at NS-regimet var i gang med å iverksette en ”endelig løsning” også for taterne, men ble avbrutt av frigjøringen i 1945.
Til tross for at rasehygiene i dag er forbundet med nazismen, fortsatte mye av den samme minoritetspolitikken etter krigen. Først på 70-tallet ble arbeidsleire avskaffet som straff for brudd på løsgjengerloven. Den siste ”taterungen” ble tatt fra foreldrene sine i 1988, og Misjonen ble nedlagt først i 1989. Dessverre går det skremmende fort for majoritetssamfunnet å glemme overgrep begått mot minoriteter. Allikevel klarer vi å overbevise oss selv om at dette er en realitet fra en fjern fortid, og at disse tingene aldri kunne ha skjedd i dag. For de som har opplevd det er det nok ikke fullt så enkelt.
Gufs fra fortiden?
I 1998 ble det fremført en offentlig unnskyldning til romanifolket fra den norske stat, og de ble anerkjent som en nasjonal minoritet. De har også fått tilgang til å søke erstatning for overgrep de ble utsatt for. Det offentlige Norge har altså innrømmet at behandlingen taterne har fått gjennom historien har vært uverdig og preget av grove overgrep. Men hvor mye lenger har vi egentlig kommet?
I år, sju år etter den foreldede løsgjengerloven ble opphevet og tigging legalisert, vedtok Stortinget en endring i politiloven som igjen gjør det mulig å forby tigging i Norge. Oslo kommune har også utvidet forbudet mot å sove ute slik at hjemløse i praksis nektes søvn. Det at det denne gangen er utenlandske statsborgere som frarøves retten til å få dekt sine basisbehov og leve med menneskelig verdighet, gjør verken saken noe bedre eller ansvaret vårt noe mindre.
Her er det mye tull og surriball!! NORSKE sigøynere er norske statsborgere og har de rettigheter som alle andre nordmenn har- stat og kommune har et annsvar ovefor disse som for alle andre innbyggere! Men fattige romani folk fra andre land er noe helt annet, de er velkommen hit som arbeids og utdanningssøkende på lik linje med andre EU borgere men det er hjemlandet deres som er annsvarlig for nødvendige helse og velferdstjenester. Sigøynere og romani folk er kjent som et reisende folkeslag, for en del av disse må EU s regelverk være fint, de kan reise rundt i hele Europa og lovlig ta strøjobber, sesongarbeide etc hvor som helst, selv om det er stor arbeidsledighet i deler av Europa vil det altid vøre noe tilgang på slikt arbeide.. Men tigging er IKKE et slikt arbeide!!