På vei mot et nytt Tyrkia

OccupyGezi: Det er årtier hvor ingenting hender; og det er uker hvor årtier hender.

Mark Bergfeld
Om Mark Bergfeld (5 artikler)
Mark Bergfeld er sosialist, aktivist og var en av lederne under studentopprøret i Storbritannia i 2010. Han tar for tiden doktorgrad i sosiale bevegelser og utfordringene på venstresiden. Han tvitrer under navnet @mdbergfeld, og publiserer tekster på http://mdbergfeld.wordpress.com

Foto: Alan Hilditch

 

youtube ligger det et fantastisk klipp som viser antikapitalistisk ungdom – menn, kvinner og fotball-ultras – som bygger en barrikade i sentrum av Besiktas, Istanbul. Mens de danner lenker for å sende steiner fra en person til en annen, sveiper kameraet mot barrikaden. På toppen står en ung mann som motiverer og inspirerer dem til å øke tempoet idet politirekkene ser ut til å rykke frem. Kameraet refokuserer på det kjedsommelige arbeidet med å løfte steiner og sende dem forover. Disse ungdommene kjemper for å forsvare nabolaget sitt mot politistyrkene. På en og samme tid er de engasjert i både en læringsprosess og i kunnskapsproduksjon. Denne kunnskapen vil gagne fremtidige generasjoner og bevegelser.

En massiv læringsprosess
På andre siden av landet foreleser min venn Cavidan ved et universitetsfakultet i Ankara. Hun sendte meg en facebookmelding tirsdag kveld etter de første dagene med universitetsstreik og studenter som forlot lesesalene i protest. I den forteller hun at studentene ropte mange sexistiske slagord mens de forlot området. Og enda verre, skyer av tåregass som splittet disse overklasseungdommene. De klarte ikke å samle seg igjen den dagen. Meldingen reflekterer hennes fortvilelse. Bare etter noen dagers kamp er aktivistene og organisatorene fysisk og psykisk utslitte, men sexismen Cavidan beskrev, hadde ikke minket i det hele tatt.
Likevel, onsdag var atter en dag og meldingen hennes hadde en veldig annerledes tone. Akkurat som for barrikadebyggerne på Bospurus, universitetsstudentene og Cavidan: denne massebevegelsen er en læringsprosess for hele det tyrkiske samfunnet.

Lei av kontrollapparatet
Det er mange grunner til at disse menneskene har sluttet seg til den fremadstormende bevegelsen. En studie ved Bilgi-universitet kartla 3.000 OccupyGezi demonstranter i løpet av 20 timer. Studien viste at 70 prosent av demonstrantene ikke hadde noen partipolitisk tilhørighet. Den samme prosenten gikk i sitt første demonstrasjonstog. Hovedgrunnen til at folk har tatt til gatene er overdrevet kontroll og tilsyn. ”Autoritarianisme” og ”respekt for individuell frihet” er også blant motivene. Men hvorfor tok folk til gatene denne gangen? Hva er annerledes?

Folk tenker nytt og annerledes
Massebevegelser kan vokse når individuelle klagemål, for eksempel knyttet til personlig frihet, blir opplevd som noe kollektivt. Ved å handle samlet i stedet for å søke individuelle løsninger, omformer disse studentene individuelle, isolerte opplevelser og misnøye til en bevegelse som samler dem. Ved å gjøre dette blir de også selv forandret. Ettersom bevegelsen fortsetter, vil Cavidans sexistiske studenter bli tvunget til å stole på sine kollektive egenskaper til rådslagning, beslutningstaking, strategi og taktikk, akkurat som mennene og kvinnene som bygger barrikader. Poenget er: kollektiv motstand endrer også de individuelle deltakerne. Deres makt har blitt avdekket mens manøvrene til Erdogan/Gul-regjeringen blir synligere.

Fortidens slagg henger igjen
Forskjellen mellom Cavidans studenter og barrikadebyggerne i Besiktas belyser bevegelsens dynamiske, komplekse og organiske natur. Bevegelser er ikke encellede vesener. Forskjellige aktører har forskjellig bagasje og beveger seg ikke symmetrisk. Mens en del bringer med seg kunnskap om tidligere konflikter inn i bevegelsen, bringer andre med seg fortiden (sexisme, homofobi, sekterisme, etc.). Arbeidsfordelingen – læring og undervisning – må forstås og tas imot. Det er gjennom en dialogisk sammenheng mellom disse tidligere fragmenterte aktørene at det fremlegges ny kunnskap – og nye allianser kan bygges.

Culturejamming fra trauste arbeidere
Et annet youtube-klipp av en streikende Turkish Airlines kabinbesetning, understreker denne prosessen av krysspollinering, og får frem hvordan OccupyGezi bevegelsen både er et laboratorium og en kunnskapsprodusent.
Med ansiktene skjult bak GuyFawkes/Anonymous-maskene – symbolet på den nye bølgen av antikapitalistisk protest siden Occupy – er de stilt opp i en danseformasjon foran hovedkvarteret til Turkish Airlines i Galatar. I stedet for å utføre en danserutine forandrer de den vanlige sikkerhetsmeldingen som utføres foran hver flyvning. De fordømmer media for ikke å ha dekket deres sak og går igjennom en liste med klager før de fester setebeltene – rundt halsen som en hengeløkke. Dette er culturejamming på sitt beste, og fra en gruppe arbeidere som tradisjonelt stemmer Erdogans AKP. Deres lønnskamp går utover de vanligvis snevre begrensningene for faglig kamp, og trer inn i en verden av global kamp mot nyliberal kapitalisme. Politiske uttryksformer, så langt begrenset til bruk av klovneaktivister, [email protected] og direkte aksjonsgrupper ved elitenes toppmøter, har nådd frem til Erdogans grunnfjell.

Viser respekt for religion
Parametrene for tyrkisk politikk er endret. Det tidligere sekulær-/islamistskillet som dominerte tyrkisk politikk i årtier, blir reforhandlet på bevegelsens premisser. Fra og med nå vil forskjellige klasser artikulere deres politiske strategier gjennom – eller opp mot – bevegelsen.
På helligdagen Mirac Kandili ba den fremstående antikapitalistiske muslimlederen Ihsan Eliacçık demonstrantene om å vise respekt for hverandre. OccupyGezi leiren samtykket til at ingen skulle drikke eller synge i parken, slik de hadde gjort tidligere netter. De venstreorienterte gruppene ville heller ikke organisere konserten sin. I stedet organiserte de en bønn og delte ut ’simit’ (en tradisjonell spesialitet for denne helligdagen). (Kilde: Adam Bowden på Facebook)

Sunn fornuft spirer
Bevegelsen er i gang med å opoløse sektarianismen i både den sekulær-kemalistiske og i den nyrike-anatolske herskerklassen, som var avhengige av å kjøpe opp visse deler av de lavere klassene. Jeg vil argumentere for at bevegelsen produserer en slags sunn fornuft (good sense) som utgjør et reelt alternativ til både AKP og CHP (Det republikanske folkepartiet). De formene for kamp som er valgt av bevegelsen i Tyrkia er iboende kommunistiske og representerer små, men likevel viktige steg mot en todelt makt. Fremtidige bevegelser vil kunne lære av eksempelet fra Mirac Kandili for å utvikle en ikke-sekterisk holdning til muslimske bevegelsesdeltakere, samt undertrykkede religiøse og etniske minoriteter, som alevi, kristne, og kurdere.

Pingvinmarsjen
Ved å bruke av språket, symbolene, og diskursene til motstanderne avdekker OccupyGezi den skjøre naturen ved Erdogans makt. Søndag kveld dekket ikke tv-stasjonen NTV noen av de mange demonstrasjonene som fant sted i forskjellige byer og tettsteder rundt om i Tyrkia. I stedet viste de en dokumentar om pingviner. Siden da har demonstranter brukt pingviner som et symbol på deres motstandskraft. Et bilde delt på facebook viser en hær av pingviner med teksten: Tayyip – Winter is coming. Denne Game of Thrones-referansen kom etter Erdogan sa: ”Vi har allerede vår i Tyrkia … men det er de som vil snu denne våren til vinter … Vær rolige, dette vil passere.”
Når Erdogan sammenlignet demonstranter med plyndrere/vandaler (çapulcu) begynte mange å lage videoer og ironiske utsagn basert på dette utsagnet, eller la til çapulcu som et adjektiv foran navnene sine på facebook og twitter. Nå har folk også tatt i bruk ordet i andre språk, som fransk og engelsk. Facebookstatuser har blitt brukt på plakater ved demonstrasjonene. De forsøker å få kontakt (solidaritet) med andre bevegelser rundt om i verden etter å ha blitt møtt med taushet fra landets egne medier.

Kapret en gravemaskin
Tilbake på gatene i Besiktas, kapret demonstranter en gravemaskin for å bryte opp og trenge seg gjennom politiets rekker. Bevegelser vil bruke alle midler de har til rådighet og vil lære underveis. Bevegelsens suksess med å stoppe politibrutalitet og å få kastet Erdogan, er uavklart. De kreative kampmetodene som er tatt i bruk så langt, har sine røtter i et samfunn under rask endring. Alle erfaringene med egenorganisering, kollektiv mobilisering og menneskelig solidaritet bidrar til det materielle grunnlaget for et samfunn basert på folks frigjorte sosiale arbeid. Parametrene for tyrkisk politikk har forandret seg – spørsmålet er om de vil forandre seg en gang for alle.

Oversatt av Helle Håkonsen

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.