Jeg savner dagene som aktivist

Foto: Sosialistisk Ungdom, Flickr.

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på min manglende aktivisme. Men sannheten er at jeg er desillusjonert.

Akbar Kulturmarxist Grande
Om Akbar Kulturmarxist Grande (3 artikler)
Akbar Kulturmarxist Grande er NAVer, dagdriver, antikapitalist, alenepappa, verneassistent, låtskriver, musikkprodusent, antirasist, venstreekstremist, dokumentarfilmskaper og mye annet. Kort sagt; kulturmarxist. Han var i ti år en del av videoaktivist-kollektivet "Spis De Rike" som også drev filmklubb for bevisstgjørende og systemkritisk film.

Det er et par måneder siden et nytt internasjonalt klimatoppmøte ble avholdt uten at politikerne klarte å komme til enighet om nødvendige tiltak. Ikke noe føzz om det lenger. 2-gradersmålet er gitt opp, og Kyoto er en saga blott. Den siste store demonstrasjonen jeg deltok i var da det var klimatoppmøte i København for noen år siden. 100 000 mennesker var der for å be politikerne ta seg sammen og gjøre det nødvendige for å unngå katastrofe.

I ti år var jeg med i et videoaktivist-kollektiv som drev filmklubb og kalte seg Spis De Rike (SDR). Vi var en bitteliten del av en stor internasjonal bevegelse. Den Antikapitalistiske bevegelsen. Nå har jeg gitt opp. Jeg er ikke aktivist lenger. Har ikke vært det på mange år nå. Det hender at jeg tar med barna og går i en og annen demo til støtte for asylbarna eller mot sjikanering av romfolk eller lignende, men jeg er ikke aktivist lenger. Jeg føler ikke noe mot og har ingen gnist eller tro på at vi kan forandre verden lenger. Det er ikke gøy, slik det pleide å være.

Kampånden er på et lavmål. Fra min nye posisjon, litt på sidelinja, ser det ut som venstresida er mest opptatt av å krangle med hverandre om uvesentligheter. 150 antirasister blir sperra inne av politiet i to timer, tatt bilder av én etter én og avkrevd personalia uten å ha gjort annet enn å benytte (den noe oppskrytte) ytringsfriheten til å demonstrere mot fascister. Politiet opererer med portforbud mot folk som ikke har brutt en eneste lov og bortviser folk fra sentrum i 24 timer. Ingen avisoppslag av den grunn. Ingen samlet venstreside som reagerer.

Boligmarkedet er en total krise for unge som trenger et sted å bo, men okkupasjonsbevegelsen har aldri vært slappere. En ny generasjon med blitzungdom blir utsatt for ekstrem bøteterror. De får bøter på 9 til 13 000 for å markere sin støtte til Pussy Riot på fredelig vis. Det brukes betingede bøter mot folk under atten. Kommer du i neste demo må du betale begge bøtene. Det er liten tvil om at formålet med en sånn strategi fra politiets side er å skremme ungdom fra å bruke sin ytringsfrihet. Skremme dem fra å demonstrere. Ingen avisoppslag av den grunn. Ingen støttekonserter eller bøtefond er organisert. Ingen samlet venstreside som reagerer. Hva er det for noe piss? Hva har skjedd med oss?

I sommer tok det helt av med hets og forfølgelse mot romfolket. Avisenes kommentarfelt rant over med kommentarer som «De stjeler og driter i parkene våre.» og «Hvor er ABB når vi trenger han?» Det virket som det var helt ok å sjikanere Europas fattigste. En knøttliten gruppe som kalte seg Folk er Folk gjør en stor innsats, men det var ingen samlet venstreside som reagerte med nødvendig solidaritet og arrangerte støttekonserter. Det fantes ikke noe «Spis De Rike» som tok parti med mennesker på rømmen fra finanskrisas slagmark, på jakt etter penger til å betale skolegang eller sykehus for barna sine. (Heldigvis lagde NRK Brennpunkt «Please, please, please» som plukker ned de rasistiske mytene om de rumenske tiggere i Norge i tur og orden).

Min politiske motstand begrenser seg for tiden til å signere underskriftskampanjer og komme med politiske ytringer på Facebook. Der kan man gjøre nyttige ting som å krangle med en gammel aktivistvenn om hvorvidt det var kult eller ikke at Gatas Parlament fikk framføre en låt i Brennpunkt sin film om den nye nazibevegelsens fremvekst. Hva er det for noe piss? Hva har skjedd med meg?

Når ABBs nazivenner holder rekrutteringsshow i nabolaget vårt, klarer vi knapt å mobilisere 60 stykker til å konfrontere dem! Samtidig sto 7-800 antirasister en kilometer unna og hørte på at Jarl Goli brukte taletiden sin på å skjelle ut antirasister! Hva er det for noe piss? Hva har skjedd med oss?

….

For noen uker side ble jeg ringt opp av NRK Brennpunkt. De hadde fått tips om at jeg hadde vært med i en videoaktivistgruppe og at jeg kanskje satt på bilder de trengte til en film de jobba med. Jeg kunne bekrefte at vi hadde en god del av det de manglet. Filmen de jobba med skulle ta for seg tida fra mobiliseringen mot Verdensbankens ABCDE-møte i Oslo (den antikapitalistiske bevegelsen) og antikrigsmarkeringene påfølgende år (antikrigsbevegelsen). De ønsket å si noe om metodene som ble brukt for å knekke disse bevegelsene, om unødvendig politibrutalitet og en rekke ulovlige politimetoder.

Dette ble starten på en mental tidsreise. Jeg var nødt til å pløye gjennom Spis De Rikes dårlig merkede arkiv og gjenoppleve en historie jeg nesten hadde glemt. Denne teksten er skrevet før jeg så Brennpunkts dokumentar om PST.

Selv om jeg selv har sett så mange politiovergrep gjennom åra at jeg knapt reagerer lenger, så tenkte jeg at det var positivt at Norges største redaksjon for gravende journalistikk skulle lage film om temaet. Faktisk på høy tid! Jeg var også litt stolt over at de kontaktet Spis De Rike for å få bilder. Vi hadde jo tross alt tatt disse bildene fordi vi mente det var viktige ting som mainstream media ikke dokumenterte godt nok. Det ble starten på en mental tidsreise. Jeg var nødt til å pløye igjennom SDRs dårlig merkede arkiv og gjenoppleve en historie jeg nesten hadde glemt.

Historien starter i Seattle. For første gang på helt utrolig lenge klarer aktivister fra vidt forskjellige miljøer, på tross av sine uenigheter, å samles om det de var enige om mot en felles fiende; Verdensbanken og IMF, kapitalismens store finansinstitusjoner. Teamsters (fagbevegelsen) and Turtles (miljøbevegelsen) jobbet sammen. Nå som sekterisme og krangling mellom de tradisjonelle organisasjonene ikke var det viktigste lenger, sluttet også tusenvis av uavhengige seg til bevegelsen og ble aktivister. Gnisten fra Seattle sprer seg raskt over hele verden. Også til Norge. Vi ser filmer som videoaktivister lagde fra Seattle og blir inspirert. Vi blir videoaktivister selv. Norge får sin egen avdeling av IMC (Independent Media Center) og Spis De Rike starter filmklubb for å vise ting vi lagde selv og filmer laget av videoaktivister fra hele verden. Vi viser også filmer fra mer etablerte filmskapere som har et kritisk blikk på makta. Vi vil inspirere andre slik vi har blitt inspirert selv. Vi vil mobilisere til kamp mot kapitalismen.

Vi mobiliserte 400 mennesker til å dra helt til Praha for å demonstrere mot IMF. Naturvernere, slett u-landsgjeld-aktivister, AKPere, Blitzere, miljøvernere, ISere, fagforeningsaktivister, SUere, feminister. Organisasjoner og grupper som ikke hadde tatt i hverandre med en ildtang før, sto nå sammen. I Praha møtte vi aktivister fra hele verden og delte erfaringer før vi dro hjem igjen og starta neste mobilisering.

I Gøteborg var det bortimot 1000 norske aktivister. De ble offer for eller vitne til ekstreme overgrep fra politi og myndigheter, og en ung mann ble skutt og nesten drept. Politiet angrep og provoserte gang på gang. Men på et tidspunkt jagde vi politiet. Hundre snut i fullt opprørsutstyr med køller og skjold som løper for livet er et vakkert syn. Jeg levde på det i mange år. Avenyen ble satt i brann. Men det kom selvfølgelig en dag derpå. I Sverige førte hendelsene i Gøteborg til en krise for bevegelsen og venstresida. Mainstream media kjørte nok en gang på med kampanjejournalistikk og pisket opp en lynsjestemning mot aktivistene uten sidestykke. Knapt et ord om de massive overgrepene fra politi og myndigheter. Til og med den svenske venstresidas egne aviser deltok i lynsjemobben.

Kort tid etter setter Gøteborgprosessene i gang, og 15 personer dømmes i rekordtempo til rekordlange dommer på rekordtynt grunnlag. Vår egen kamerat Gigi er en av dem. Han måtte sone to år i fengsel for å riste på en vannflaske og holde en pinne i handa. Mainstream media var fremdeles opptatt av å fordømme aktivistene, og forsømte sin journalistiske plikt som så ofte før. De forbigår de tvilsomme rettssakene og politiovergrepene i stillhet. Lenge. Men det er et hederlig unntak; «Uppdrag Granskning» (Den svenske utgaven av Brennpunkt).

Uppdrag Granskning samler sammen videoopptak fra dusinvis av videoaktivister, og kan på den måten rekonstruere og dokumentere hele hendelsesforløpet i Gøteborg. Gjennom tre episoder dokumenterer de grundig at politiets og myndighetenes offisielle versjon er en stor løgn. De dokumenterer provokasjonene fra politiet, uprovoserte fengslinger og anholdelser. De viser politiets bruk av provokatører og uprovosert voldsbruk mot fredelige aktivister. De dokumenterer at politiets versjon av skuddene som nesten drepte Hannes, var jug, og at det ikke var noen politifolk som var truet da skuddene falt. Noen av skuddene gikk rett inn i folkemassen som var på flukt fra politiet. Alt dette dokumenterte Uppdrag Granskning ved hjelp av bilder fra videoaktivister. På den måten klarte de det som venstresida og aktivistene ikke hadde klart selv; Å snu stemninga i offentligheten fra «Fæle aktivist-pøbler» til «Løgn og ekstrem maktmisbruk fra ansvarlige myndigheter og politi».

Da vi kom tilbake fra Gøteborg ville ikke folk tro hva vi hadde opplevd. Det var rett og slett for vilt. Men den norske grenen av bevegelsen fikk ingen alvorlig knekk av den grunn. Internasjonalt fortsatte bevegelsen å vokse. Vi i SDR satte opp Uppdrag Gransknings filmer og Stefan Jarl og Lukas Moodyssons «Terrorister», som forteller versjonen til aktivistene som ble dømt under Gøteborgsprosessene, på filmklubben vår. Med blod på tann satte vi i gang med neste store mobilisering; Oslo 2002 / Reclaim the streets, mot verdensbankens ABCDE-møte i Oslo.

På tross av en massiv hype fra mediene om at markeringen vår skulle bli et voldelig kaos og blodbad a la Gøteborg og Genova, klarte vi å mobilisere over 10 000 mennesker til tidenes feteste og mest fargerike demo og å lage karnevalsstemning med radikalt politisk innhold i byen vår. Etterpå måtte mediene med skuffelse i stemmen rapportere at politiet hadde holdt seg i bakgrunnen og at alt var gått fredelig for seg!

2003: USA og Bush administrasjonen benytter det tragiske terrorangrepet 11. September som påskudd for å starte en ny storkrig mot Irak og får med seg den vestlige verdens nasjoner (regjeringer) på det. Den Antikapitalistiske bevegelsen tvinges dermed til å skifte fokus (fra en offensiv kamp mot kapitalismens institusjoner til antikrig, som er av en mer defensiv karakter) og ble til Antikrigsbevegelsen. Med våre nye metoder, erfaringer og selvtillit startet vi et tappert forsøk på å stanse krigen.

I opptrappingen til demonstrasjonen mot en kommende Irak-krig 15. februar 2003, er aktivist-miljøet rundt Humla på sitt beste og mest aktive og organiserer en serie med kreative aksjoner. De skvetter blod og olje utenfor Stortinget og UD og arrangerer en «sivil våpeninspeksjon» med politisk gateteater mot atomreaktoren på Kjeller, for å nevne noe. Det er mye som tyder på at politiet hadde fått med seg dette og holdt Humla-miljøet under ekstra oppsikt. Aktivistene fra Humla tok viktige initiativer som bidro til at 15. februar ble den største demonstrasjonen i norsk etterkrigshistorie, med anslagsvis 130 000 deltakere i markeringer rundt i hele landet (ifølge media 60 000 i Oslo). Vi i Spis De Rike var med, og vi filma hele veien. Den 15. hadde vi også lastebil med soundsystem. Den måtte kjøre to runder fordi det enda var folk igjen som ikke hadde fått starta da vi kom tilbake til Youngstorget etter første runde. Det var god stemning og folk trodde et øyeblikk at vi skulle presse politikerne til ikke å støtte krigen. Det klarte vi ikke. Med sitt sedvanlige demokratiske storsinn valgte politikerne, med Bombevik og Pettersen i spissen, å ignorere massene og støtte USAs terrorkrig.

Da krigen starta, fortsatte bevegelsen med relativt store markeringer flere uker på rad. Det ble også arrangert elevstreik mot krigen. Flere tusen elever fra Oslos skoler gikk til streik en dag og marsjerte fra Stortinget til den amerikanske ambassaden. Karpe Diem sto utfor stortinget og sang; «Kjære politiker, please, vi ber deg nå, men neste gang blir det balltre med pigger på!». Gatas Parlament-konsert på lastebil var fast innslag i disse demoene.

Demoen den 22/3-03 tok litt ekstra av. På vei tilbake fra den amerikanske ambassaden begynte sinte ungdommer å kaste stein mot ambassaden og etter hvert mot politiet (det var tendenser til steinkasting under elevstreiken også, men det tok aldri av). Da demonstrasjonen var så godt som oppløst gikk politiet til angrep på folk utenfor Nasjonalteateret. En liten gutt ble slått eller dyttet av politiet da han og moren kom i veien for dem. Folk som så dette (demonstranter på vei hjem) ble provoserte og svarte med slagord mot politiet. Politiet gikk tilsynelatende målbevist inn for å ta aktivister fra Humla-miljøet selv om de ikke hadde vært innblandet i steinkastinga. De arresterte også Stein Lillevolden av gammel vane (selv om han aktivt forsøkte å overtale ungdommene til ikke å kaste mer stein). Politiet var ekstremt brutale under disse arrestasjonene, og brukte hunder og hester. Våre venner fra Humla ble alvorlig bitt av politihundene og dratt etter bakken i hundenes gap. Det ser ikke pent ut og bildene av dette blir selvfølgelig toppoppslag i media. Men på tross av bilder som viser ekstrem politibrutalitet stilte ikke media kritiske spørsmål til politiets framferd.

Etter en serie demoer mot krigen begynner lufta å gå ut av antikrigs-ballongen, og bevegelsen svant gradvis hen og har aldri reist seg til tilsvarende høyder siden.

….

Nå ti år senere er det større behov for politisk motstand en noensinne. Det finnes hederlige unntak og aktivister som aldri gir opp, ære være dem for det, men verden er mer fucked up enn noensinne, samtidig som motstanden her i landet er på et historisk lavmål. Bevegelsen vi var en del av og den politiske venstresida, ligger nede med knekt rygg. Og jeg selv er ikke lenger aktivist. Det går ikke en dag uten at jeg har dårlig samvittighet og tenker at jeg burde gjøre mer. Den bitre sannhet er at jeg er demoralisert. Jeg håper fremdeles på en ny storhetstid for den antikapitalistiske bevegelsen som kan gi meg motet tilbake. Men den ser ikke ut til å komme rundt neste sving.

Likevel: Jeg er utrolig stolt av hva vi gjorde og fikk til sammen den gangen for ti år siden. Det var det nærmeste man kommer min generasjons svar på 68-opprørene. Jeg ser på bildene vi tok den gangen og tenker at de forteller en utrolig viktig historie som jeg synes skal fortelles til så mange som mulig. Kanskje kan de inspirere nye generasjoner med aktivister til motstand, slik vi selv ble inspirert av å se bilder fra tidligere motstandsbevegelser?

Jeg tviler på at filmen Brennpunkt lager får like stor betydning som den Uppdrag Granskning lagde fra Gøteborg, men når de sier de vil si noe om politiets brutale metoder mot bevegelsen vår, da sier jeg; bedre sent enn aldri! Kanskje det de avslører kan komme godt med når vi skal kjempe mot kriminalisering av dagens aktivister?

Jeg vil bruke det lille jeg har av engasjement til å diskutere hvordan vi kan bidra til et nytt oppsving i motstandskampen igjen. Hvordan kan vi hindre at nye aktivister skremmes til taushet og passivitet av bøteterror? Hvordan skal vi få oppmerksomhet rundt politiets bedritne og udemokratiske metoder?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. Dr. Akbar Grande forteller om sitt savn etter en kollektiv venstreside som slår tilbake mot trakassering fra politiet – Og som bygger en ny offensiv mot kapitalisme og krig. « Nyheter for aktivister

Kommentarfeltet er lukket.